Jeg husker hvor moro det var da vi var unger og ville bake. Av og til fikk vi lov, – bare vi ryddet opp etter oss.
Lille M og hennes venninner har også lyst til å bake, – og til å spise kake. De første gangene de prøvde seg, skjønte jeg hvor lite de forsto. I høst skulle de prøve seg på rullekake. Jeg tegnet og forklarte, skrev oppskrift med stor skrift og fant fram mix-masteren. Likevel havnet alle ingrediensene i samme bolle og ble rørt hardt og brutalt sammen med en slev. Mixeren fikk stå som pynt på benken. Det ble en merkelig kake.
Den som gir seg har tapt, så vi de prøvde igjen. Litt bedre gikk det, men det skyldtes at jeg hev meg i et stup ut på kjøkkenet da de ropte at det var for lite melk – vi hadde tre liter! Det er ikke alltid så lett å se forskjell på dl og l i en oppskrift.
Alle gode ting er tre, – og i dag ble det helt og aldeles perfekt. Jentene hadde bestemt seg for muffins, – ikke cup cakes, men muffins. Og denne gangen gjorde de alt riktig: Eggedosisen ble pisket lenge og vel, og den ble luftig og flott. Resten av ingrediensene ble blandet raskt inn, – de har skjønt betydningen av luft nå. Formene ble fylt med passe mengde, varmen var perfekt og alt ble bra. De gjorde alt selv, med ett unntak: Jeg blandet fire fargerike melisblandinger, og så begynte moroa.
Unger som leker er god underholdning. Disse tre er veldig opptatt av rettferdighet, og alt foregikk pinlig nøyaktig. Deigen måtte lages av tre egg, ett til hver. Da formene skulle fylles, sto de i kø og laget en kake hver, – og på samme måte rullerte melisglasur og pynt. Thv og jeg hadde planer om å ta en smak hver, men der ombestemte vi oss, gitt. Frøknene får liksom ikke nok glasur og pynt, og da de var ferdige lurte jeg på om det ikke var pynt med muffins mer enn muffins med pynt. Spiselig for voksne var det i hvert fall ikke.
I følge jentene smakte det fortreffelig, og det ble rester å ta med hjem til foreldre og søsken.
Hvordan kjøkkenet ser ut forbigår vi i stillhet.
Livet leker 