Hvis han har unngått din oppmerksomhet, er Yahya Hassan den atten år gamle dansk – palestinske forfatteren som rett før jul utga sin første diktsamling: Yahya Hassan – Digte. Både diktene og forfatteren har vakt furore i Danmark, og når man leser diktene eller hører ham snakke, er det lett å forstå hvorfor.
Foto: Mogens Engelund
Hassans foreldre er palestinere fra Libanon, men selv er han født og oppvokst i Århus. Oppveksten hans har vært mer enn turbulent. Til tross for sin unge alder, har han vært involvert i ulike typer kriminalitet, inkludert narkotikasalg. Han har stjålet og ranet, og store deler av oppveksten har vært tilbragt på ulike typer institusjoner.
På en av skolene han gikk, møtte han en dansklærer som inspirerte ham, og gjennom Knausgård og Min Kamp så han hvordan man bokstavelig talt kan skrive sitt liv. Yahya Hassan går nå på forfatterskolen i København.
Helt fra han dukket opp i avisene i høst, har jeg lest alt jeg har kommet over om ham. Jeg har lest artikler og intervjuer, jeg har saumfart YouTube for å se alle intervjuer og TV-programmer som nevner ham, og nå i jula leste jeg Yahya Hassans dikt. Han har uten tvil mye å melde, – ikke minst tenkte jeg at tekstene hans ville treffe elevene mine. Dette er dikt med høyt tempo og ditto temperatur, og de formidler et sånt litt innbitt raseri, som jeg faktisk kan tro på. Autentisk er det vel man kaller det.
Diktene handler om det innvandrermiljøet Hassan har vært en del av, og han har lite godt å si om sine foreldres generasjon, – heller ikke om sin egen. Åpningsdiktet om faren som mishandler barna sine er det som oftest blir sitert, men sterkest er anklagene mot det religiøse hykleriet han mener hele den voksne innvandrergenerasjonen står for. Han anklager de voksne i miljøet for å hykle at de er ydmyke muslimer i moskeen, mens de drikker og horer på si, eller kjøper tyvegods og gir som Eid-gaver til sine døtre. Det er ikke småtteri han lirer av seg.
Da jeg studerte norsk en gang for lenge siden, proklamerte foreleserne mine forfatterens død: Forfatteren er død, leve teksten! Det var da. På 2010-tallet har forfatteren gjenoppstått så til de grader fra de døde. Han lever og blomstrer og overskygger på mange måter sin egen diktning. Alle skriver sitt liv, Yahya Hassan også. At han også skriver andre menneskers liv, har hisset opp mange av dem i den flokken han en gang hørte hjemme i, – og jeg tenker at måten har gjør det på ikke er sunn. Han er en atten år gammel gutt, og han er midt i en normal løsrivelsesprosess. Det er sunt nok, – men at hele opprøret hans pøses ut live, er det neppe mye helse i.
Om det var hans plan og noe han ønsket seg, vet jeg ikke, – men sannheten er at Yahya Hassans rolle som samfunnsdebattant overskygger litteraturen han skriver, og noe av det han har sagt, gjentas om og om igjen:
Jeg er fucking vred på mine forældres generation, der kom til Danmark i slutningen af 1980’erne. Den der kæmpe gruppe af flygtninge, der skulle forestille at være forældre, har totalt svigtet deres børn. Så snart vores forældre landede i Kastrup, var det, som om deres rolle som forældre hørte op. Og så kunne vi se vores fædre rådne passivt op på kontanthjælp i sofaen med fjernbetjeningen i hånden, ledsaget af en desillusioneret mor, der aldrig sagde til eller fra. Os der faldt fra på uddannelser, os der blev kriminelle, og os der blev bumser, vi blev ikke svigtet af systemet, men af vores forældre. Vi er den forældreløse generation.
Når man så til de grader slakter en hel generasjon, må man regne med spørsmål om det man skriver, og Yahya Hassan svarer villig vekk. I hvert fall har han gjort det så langt. Nå ser det ut som om han synes det blir litt voldsomt. Voldsomme er også meningene hans, og da jeg så intervjuet med ham på dansk TV fikk jeg litt vondt i magen.
Sett med mine øyne er han mest av alt ung og sårbar. Når en attenårig poet melder seg på i det offentlige ordskiftet, må han forvente å bli tatt på alvor, og det blir Yahya Hassan. Han ville sikkert blitt fornærmet om han leste hva jeg skrev om ham; men jeg kan ikke hjelpe for det: Jeg får vondt av ham. Den debatten har har kastet seg inn i, er vår tids mest betente, og jeg tenker at han er for uerfaren til å måtte bære alt dette helt alene. Det er så mange som vil bruke ham. Jeg tenker at man skulle fare litt varsomt fram med ham, – uten at jeg helt vet hvordan det skulle foregå. Han er så intelligent, så velformulert og han har et sterkt behov for å formidle hvordan han ser verden. Svarene hans er kompromissløse og ganske enøyde. Plutselig vil alle høre hva han har å si, alle mikrofoner holdes i hans retning og det bare velter ut. Seriøse motdebattanter blir bedt om å holde kjeft, og det er få nyanser i hans anklager. Når han beskriver miljøet han kommer fra, tar han bare sitt eget perspektiv, og han forteller for åpent kamera at alle hans fettere er kriminelle, at alle i hans miljø er mer eller mindre kriminelle, at alle dealer og heler og det som verre er.
Når man roper så høyt og så stygt som Yahya Hassan gjør, når man pisser i eget reir og begår fadermord for åpen scene, – da blir det bråk, – og bråk har det blitt. Hans muslimske naboskap ser ham som en sviker, og han har både mottatt drapstrusler og blitt slått ned. Nå bærer han skuddsikker vest og blir fulgt av politivakter hvor han går. Blant den begeistrede skare vet man vel ikke helt hva man skal mene. Høyresida jubler fordi han kritiserer en hel innvandrergruppe for trygdemisbruk og kriminalitet. For venstresida er det vanskeligere. Hva skal man svare en ung andregenerasjonsinnvandrer som bruker de samme argumentene som innvandringsfiendtlige politikere?
Og hvor blir det av poesien? Det kan se ut som om Danmark var så sulteforet på de synspunktene Yahya Hassan forfekter, at hans liv og meninger overskygger at dette er litteratur. I diktene fungerer jo raseriet, anklagene og den kompromissløse stemmen veldig, veldig bra. Men samfunnsdebatt er noe helt annet enn poesi, og når Hassan gjentar det samme i intervjuer og debatter skrelles det litterære bort og vi må ta ham bokstavelig. På skjermen ser vi en ung og søkende gutt, en desillusjonert ung mann som uttaler seg ganske fordomsfullt mot en hel generasjon innvandrere. Han er ennå ikke klar for se nyansene, han vil ikke høre hva andre mener. Det blir for mye rett og slett, og jeg er redd han blir brukt. Yahya Hassan har blitt den stemmen som satte igang en viktig debatt, – men jeg er redd det kan koste ham dyrt, og da tenker jeg ikke bare på drapstruslene. Hvem vil ha ham når han har fullført sin oppgave som budbringer? Vil han overleve? Vil han fortsatt skrive?
Kanskje er mine bekymringer unødvendige. Kanskje kan Yahya Hassan passe på seg selv.
Jeg håper det.
En annen dag skal jeg fortelle hvordan det gikk da jeg tok Yahya Hassan med meg inn i klasserommet.
Livet leker 