Ukontrollerbar angst – Da har jeg prøvd det også

Grytidlig i morges møtte jeg opp på sykehuset i nabobyen. Der skulle jeg legges i narkose, sånn at legen kunne få gjort det hun skulle med kroppen min.

Jeg oppfatter meg selv som sterk og tøff og modig, men det er selvfølgelig fordi jeg aldri har blitt konfrontert med det jeg er mest redd for.

Det har jeg i dag.

Det er jo ikke så mye å være redd for i min verden. Sykdom, sorg og smerte har det vært lite av, og det jeg har møtt på min vei, har jeg taklet.

Jeg er ikke redd for narkose.

Jeg er ikke redd for å bli stukket i.

Jeg er ikke redd for eventuelle smerter etterpå.

Hvis de skulle skåret i meg, hadde jeg heller ikke vært særlig redd for det.

Det er faktisk ikke så mye jeg er redd for, men akkurat det de skulle gjøre med kroppen min i dag er én av de to tingene jeg er livredd for. Jeg vet hvor denne skrekken kommer fra, men den kunnskapen kunne jeg ikke bruke til noe i dag.

Hvor redd jeg faktisk er, oppdaget jeg da jeg kom inn på operasjonssalen. Jeg mistet fullstendig kontrollen. På et sekund ble jeg redusert fra voksen, flink dame til et lite vettskremt barn. Jeg gråt. Jeg skalv. Jeg klarte ikke sette meg på operasjonsbenken. Jeg forsøkte å gjemme meg. Jeg gikk i knestående. Jeg var så vanvittig redd at fornuften forsvant, og jeg mistet alt det som er det voksne jeg. Angsten hadde så til de grader makten over meg, at den til og med overbeviste meg om at ingen narkose kunne overdøve redselen. Det fantes ikke den gass i verden som kunne slå meg ut, rett og slett fordi det var for mye redsel.

De fem grønnkledde damene på operasjonsstua, legen og sykepleierne, hadde trolig ønsket seg en bedre start på arbeidsdagen. At ei av dem kjente meg igjen og har barn på vår skole, affiserte meg ikke akkurat da. Ei mente de skulle avbryte hele greia, og ville hjelpe meg ut av rommet. En dårlig idé, siden det bare ville betydd en utsettelse. Anestesisykepleieren ble redningen. Hun sa de ordene som klarte å trenge gjennom angsten min, inn til den fornuften som hadde gjemt seg langt der inne et sted, og ved hennes hjelp kom jeg meg opp på bordet og inn i narkosen; for jeg tok heldigvis feil: Det virket. Hun satte et veneflon og ga meg nok noe beroligende først, og mens hun holdt maska over ansiktet mitt, falt noe av det humoristiske jeg på plass igjen: Jeg ba henne sørge for at jeg fikk nok av alt hun hadde, og lovte at jeg ikke skulle saksøke henne om jeg fikk så mye at jeg døde.

Det gjorde jeg ikke, men da jeg kom til meg selv på oppvåkninga var skrekken det første jeg kjente. Jeg trodde jeg var hjemme i senga mi, og frykten for det som skulle skje skyllet over meg igjen. Så åpnet jeg øynene og så hvor jeg var. Det var over! og etter det har alt vært bare bra. Det var tidlig på dagen, og jeg kjente at jeg veldig gjerne ville dra rett på jobben for å ha den timen jeg hadde skaffet vikar til. Da jeg spurte sykepleieren om det var greit, sa hun plent nei, – og det var kanskje like greit, for jeg har sovet mange timer i dag.

Nå skal jeg legge meg i senga mi og kjenne på hvor deilig det er å ha kontroll over både kropp og sinn igjen, og i morgen er det jobb og hverdagsliv.

Jeg har gjort meg en erfaring i dag, og jeg håper den vil hjelpe meg, hvis jeg må gjøre akkurat det samme en annen gang.

Sikker er jeg ikke.

12 responses to “Ukontrollerbar angst – Da har jeg prøvd det også

  1. Flot indlæg !
    Angst er svær at styre…Godt du kom igennem den og kunne modtage hjælp.
    Og håber du har det godt !

    • Jeg har det godt, Miri. Jeg kom gjennom den, men det var ikke min fortjeneste. Dette er en ny opplevelse for meg, men jeg pleier jo å si at «Intet menneskelig skal være meg uprøvd.»

  2. Huff, så vondt for deg.😦 Jeg har opplevd denne ukontrollerbare angsten selv, i slike situasjoner. Heldigvis kan man som regel stole på anestesilegene! Godt du fikk gjort det du skulle. Håper det går bra med deg nå.

    • Ja, det var flinke folk der, – og dem stolte jeg 100% på. Det burde jeg kanskje ha skrevet i innlegget mitt. Det går helt bra med meg.

  3. Hvor var det godt, at en kunne trænge gennem angstens mur, og hvor må det have været forfærdelig at være lige der for dig. Det er dejligt at læse, at alt gik godt. God weekend til dig🙂

  4. Kjære deg! Du er ikke den første – og ikke den siste!

    • Ja, det hadde vel bare mangla, – at det var du som sto der i grønne klær🙂 Jeg vet det er flere av oss, – men fy faan så ydmykende. Godt man blir møtt av proffe og snille folk. Og hvor doktorerer Doctrine for tiden?

  5. Hadde jeg sett deg hadde jeg gått pent og rolig tilbake og byttet pasient med kollegaen min🙂 Heldigvis er disse i grønt ekstremt rutinerte på den typen situasjoner. Jeg har doktorert her i byen en stund, men reiser snart langt avgårde til ny jobb. Historien om det må du nesten få en egen mail om😉

  6. En sånn mail vil jeg gjerne ha.

  7. Sterk tekst! Men hva var de riktige ordene?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s