2014 har skutt god fart, og jammen ligner den ikke til forveksling på 2013, – i hvert fall foreløpig.
På skolen er vi i rute, og den ene dagen biter den andre i halen. Jeg startet opp med norsk. Absintflaska ble satt på kateteret, – og første emne, Naturalismen og Kristianiabohemen, er allerede historie på mer enn en måte.
I morgen plukker vi fram historiebøkene, og det er Den kalde krigen som står for tur. Vi starter med å invitere Winston Churchill og Harry Truman inn i klasserommet. Jeg vet det blir bra, rett og slett fordi dette er et emne veldig mange av elevene mine synes er spennende, og er elevene interesserte, får jeg den drahjelpen som skal til for å skape spenning.
Men det er ikke bare døde politikere vi skal ha med oss denne uka. Tirsdag kommer landets statsminister på besøk til oss. Jeg skulle gjerne grepet tak i henne og fortalt henne hvor tavla skal stå, men det blir det nok ikke anledning til. Hun skal besøke tre skoler i Østfold denne dagen, så det blir nok mest inn og ut.
Jeg trodde det skulle være få festligheter nå i januar, men der tok jeg feil. Forrige uke hadde vi stor nyttårsfest i Soroptimistklubben. Jeg hadde lovet å holde nyttårstalen, og det løftet holdt jeg. Det er en glede å få lov til å åpne hodet sitt og dele tanker med andre mennesker, men hvis du ikke visste det fra før: Det tar mange timer å lage en sånn tale; i hvert fall hvis man skal kunne slappe av og senke skuldrene i forvisning om at dette er greit.
I går hadde vi årets første middagsselskap,- og jammen ble det ikke en fin kveld. Ikke var det noe styr heller. Mannen og jeg er et godt team, – og med god planlegging fikk vi en vanlig og rolig lørdag før gjestene kom. Forretten med blant annet salmalaks og ingefær hadde vi fått ideen til på nyttårsaften. Hovedretten var rådyrstek, potetmos, sopp og ovnsbakte rotgrønnsaker, og desserten laget vi for flere dager siden: Iskjegler med rødvinskokte krydderpærer.
I morgen skal jeg på et arbeidsmøte av det slaget som også inneholder jenteskravlings og litt å bite i, – så her går det unna.
At jeg skal på sykehuset til torsdag, tør jeg bare ikke tenke på. Jeg trodde ikke jeg var noen pyse, men det er et par områder på min kropp jeg har panikk for å overlate til andre. Øynene er ett sånt område, – men det er ikke dem som skal til pers nå. Jeg får si som min mor og Scarlett O’Hara: I can’t think about that right now. If I do, I’ll go crazy. I’ll think about that tomorrow.
– eller en annen gang.
Livet leker 