Ord som skal vise vei

I jula så vi en film, Thv og jeg. Dans la maison heter den (Francois Ozon, 2013), I de beste hjem på norsk. Den handler om veldig mye, men mest av alt om å skrive, om å skrive fortellinger, om hvordan en fortelling kan bli besettende både å lese og å skrive, og ikke minst handler den om en lærer og en elev, og om hvordan læreren etter fattig evne, av og til ganske famlende, forsøker å veilede eleven i skriveprosessen.

Jeg kjente meg igjen i den læreren. Hvert år bruker jeg mange, mange arbeidstimer på å veilede elever. Jeg har gjort det i over 30 år, jeg legger sjelen min i det, jeg gjør mitt beste, – men må likevel erkjenne at det ikke er nok. Jeg vil så gjerne bli enda flinkere til dette.

Da jeg var ferdig med å gjennomgå årets tentamen i norsk, hadde jeg kommentert med over 32 000 ord. Jeg har 53 elever å veilede, og hver av dem har tentamen i bokmål og nynorsk. I mitt forsøk på å rose og rise, og viktigst: forklare hvordan de kan bli bedre, skriver jeg i gjennomsnitt 300 ord på hver oppgave. Det hender faktisk at mine veiledningskommentarer er mer omfattende enn elevens tekst. Spørsmålet er bare om det når fram til den unge forfatteren.

I løpet av et par hektiske uker bruker jeg 45 timer på å komme i mål, og dette er noe av det vanskeligste jeg gjør.

Selve gjennomlesinga går greit. Den gjør jeg med gammeldags rødpenn på papir. Jeg leser og retter de vanlige skrivefeilene, setter inn noen tegn og kommenterer litt i margen. Men det er ikke her utfordringa ligger, – den handler om å formidle til eleven hva hun må gjøre med den neste teksten for at den skal bli bedre. Tekstens kvalitet avhenger i mindre grad av det formelle, om ord som er feil skrevet eller et manglende komma. I forsøk på å forklare hva som må til, skriver jeg en veiledning til hver enkelt tekst. Den ligger i elevens mappe på nettet, og kan leses av både eleven og foreldrene. Håper er at de skal fortsette veiledningen der hjemme.

Én elev må få vite at teksten bør oppfattes som troverdig av leseren, selv om han har plassert handlingen i et urealistisk univers.

Noen sliter med tidsperspektivet. De skriver seg gjennom handlingen fra et bestemt startpunkt og langt inn i framtiden, og alt skjer nå, nå, nå. Til slutt vet vi ikke om vi er den gang da eller hver gang når.

Tekstbinding er også en utfordring. Det kan handle om riktig bruk av tegn, men mest av alt om valg av ord. Fortellerstemmen er stakkato, rykkete; teksten mangler flyt og rytme.

Mange har problemer med å gi teksten struktur, særlig gjelder det når de skriver fagtekster. Tekstene flyter ut, blir lodne i kantene. Jeg skisserer alternative disposisjoner, minner dem om stoff de kunne inkludert i teksten. Hos de fleste forsøker jeg å forklare og eksemplifisere variasjon i ordvalg, tempo og synsvinkel.

Etter mer enn tretti år med fingrene rundt en rød penn, begynner jeg å få taket på det, men fortsatt synes jeg det er veldig, veldig vanskelig. Noen ganger oppleves det som om det er jeg som mangler verktøy, riktige ord, den presise formuleringen som kan formidle det språkøret mitt oppfatter som mangler i tekstene. For det er sjelden noe problem å sanse tekstens kvalitet. Jeg setter karakterer uten å nøle. Det er veiledningen som er strabasiøs.

Nå er et nytt semester i gang, og før midten av mai skal jeg ha veiledet hver av mine 53 håpefulle seks ganger i norsk skriftlig. Det blir 318 norsktekster, 95 400 (forhåpentligvis) veiledende ord, 135 timer … Og så er det særoppgavene jeg skal lese, samfunnsfagprøvene …

Det er ikke som om jeg ikke får øvet meg, – og langsomt blir jeg litt bedre på å gjøre jobben min.

Ermene er brettet opp til skuldrene.

Og filmen, Dans la maison, – den anbefaler jeg virkelig. God litteratur er god litteratur, og noen ganger glimter en elev til, akkurat som på filmen.

4 responses to “Ord som skal vise vei

  1. Hold da op, jeg bliver helt træt ved tanken om alle de opbyggelige ord, du skal skrive🙂

  2. Takk for tipd! Heldige er de elever som har en lærer som deg. Det skinner tydelig igjennom at du har tro på den enkeltes potensial, at han eller hun kan, enda litt mer, og litt til… Og midt i den flokken er det en eller kanskje to som kommer til å leve av ordene, og referere til deg når de får spørsmålet: Hvorfor ble du så glad i å skrive?

    • TIda er jeg betalt for, fjellcoachen, – men det kommer i klæddær🙂 Jeg hadde nok aldri blitt så glad i å skrive hvis det ikke hadde vært for norsklæreren jeg hadde på ungdomsskolen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s