Det var tendenser til vekkelsesstemning på skolen i dag. Noen av jentene hadde noe storveis å fortelle: De hadde hatt besøk av en healer på håndballtreninga! En healer, altså! Jeg klarte nok ikke å skjule min forferdelse, og forklaring fulgte kjapt. Det har seg altså sånn, at mange av jentene på laget er skada, eller litt skada, eller klager over at de er skada; og nå var treneren ganske oppgitt over det. Derfor altså. En healer! Ei av jentene kunne på inn- og utpust fortelle at da hun kom inn i rommet, hadde treneren spurt healeren: Hva føler du nå? (Et skikkelig idrettsspørsmål, altså.), og da hadde mannen sagt: Høyre ankel, – og det stemte jo, – hun er skadet i høyre ankel. Tenk at han kunne se det! Om hun ble healet, sier historien ingen ting om.
Hvor tok rasjonaliteten veien? Jeg sa det som det var, – at jeg var sjokkert, at jeg synes det er uetisk av treneren å taue inn en som driver med magisk helsearbeid. Ikke at jeg hadde behøvd å si det. Jeg ble nok ganske rød i mosen og høy i stemmen. Jentene lo overbærende. Ikke hiss deg opp, Hege. Det er bare du det, vet du, som ikke tror på healing og sånt. Alle bruker det nå. Det var nesten sånn at de klappet meg vennlig belærende på hodet.
Ja, da så.
Det skulle vært moro å vite om foreldrene til disse jentene synes det er i orden å løse problemet med treningsskader på denne måten. Selv kan jeg som kjent lite om idrett, men at håndball er en belastende sport, det vet jeg. Det sier seg selv at høyt tempo og mye sideveis manipulering av umodne ledd lett kan føre til skader, – særlig om ikke muskulaturen er sterk nok til å stå imot.
Jeg tenker at treneren kanskje heller burde gått noen runder med seg selv: Hvordan trener vi disse jentene? Kan det hende at vi spiller for mye håndball og trener for lite muskler? Kan treningsopplegget vårt komme til å skade disse jentene alvorlig? Har det blitt så viktig å vinne at alle midler må prøves?
Jeg hev meg ut døra på jobben før siste time var slutt, – og over skulderen forsikret jeg kollegene om at jeg ville være tilbake før tre. Planen var å sette seg på bakerste benk i kirken, og så forsvinne stille og rolig tilbake på jobb etterpå.
Sånn ble det ikke.
Jeg ble kjent med henne den sommeren jeg fylte sju år. Hun var mor til tre, og en av dem skulle bli min klassekamerat i mange år. Siden husene våre lå tett i tett, var vi veldig mye hjemme hos hverandre, og i perioder syntes mine foreldre at jeg nærmest bodde borte hos naboen. Jeg gjorde nok det, – for jeg likte meg så godt der. Jeg så henne ikke de siste årene hun levde, og jeg har heller ikke tenkt så mye på henne etter at jeg ble voksen. Det gjorde jeg i går.
Da jeg satt der på bakerste benk i middelalderkirken, åpnet de seg, alle hjernefilene merket Barndom. Antagelig har de fleste av oss det sånn at noen mennesker har fått veldig stor betydning for oss. Foreldrene er de viktigste, men det er også noen andre. Det behøver ikke bety at det er noe storveis med dem, men de treffer oss på en måte som ingen andre, – og så blir de en viktig faktor i utviklingen vår.
Sånn var det med henne. Familien i nabohuset representerte en helt annen måte å leve på enn det jeg var vant til. Veldig mye var annerledes, både på godt og vondt, – men jeg hadde bare blikk for det jeg trengte, og det var det gode. Når jeg tenker på det nå, var jeg nok litt forelsket i både mor og far og barn der borte. De fylte ut bildet mitt av hvordan livet kunne leves.
Og hun var en flott dame, helt spesiell var hun faktisk. Det ble ikke noe av å snike seg bort fra begravelsen. Plutselig satt jeg ved et bord sammen med gamle barndomsvenner og bekjente. Vi spiste begravelses-snitter mens vi mintes en felles oppvekst i samme by. Det var veldig fint, og plutselig ble alt så nær meg.
Jeg husket små og store ting fra oppveksten min, og mengder av detaljer fra møter med henne dukket opp i hodet mitt. Mye av det vi lærer og mangt av det vi blir stammer fra de voksne som var rundt oss da vi var barn. Kanskje var hun overdrevent opptatt av rene hender, velbørstet hår og rette rygger ved middagsbordet, – men det var så mye mer. Det var en følelse av å bli sett. Det var lørdagsettermiddager med Barnetimen på radio, en brodert duk med motiver fra folkeeventyrene, et kitschy trillebord med kake, brus og et kremmerhus med lørdagsgodt, – og følelsen av å være inkludert når det alltid var ett kremmerhus til meg også. Og så var det lesestundene. Noen ganger leste hun på oppfordring, men hun satte også av faste tider til Barna i Nyskogen eller Bobsey-barna, og jeg elsket det!
Av henne lærte jeg at voksne damer kan klare det utroligste. Det går an å administrere hus og familie, lakke gulv og male vegger, ha jobb og et sosialt liv, – samtidig som man studerer og lærer noe nytt. Samtidig lærte jeg at det kan gå galt med oss, vi kan snuble og falle, – men selv da går det an å reise seg opp igjen. Det handler om å være arbeidssom, pliktoppfyllende og ikke gi seg på tørre møka. Det lærte jeg hjemme, og det lærte jeg hos naboen.
Og mens vi satt der og sludret over kaffekoppen, mintes jeg lukter og smaker: Hjemmelaget marsipan med sherry og gigantiske koldtbord á la Downtown Abbey til jul, og sjøkreps og kramsfugl om høsten. Det siste husker jeg ekstra godt, for det var noe jeg ikke fikk noe annet sted. Jeg husker en lørdag da mannen kom hjem med et knippe kramsfugl fra byens Fisk og vilt-butikk. Han hadde invitert til spontant herrelag. Det jeg egentlig husker best er at hun kjeftet og smelte for seg selv der hun sto over grytene på kjøkkenet, det fikk da være måte på uønskede overraskelser, men akkurat det overskygges av følelsen da vi to småjentene fikk sitte ute på trappa og suge kramsfuglskrog og spise ben i ettermiddagssola. Det var det beste jeg hadde smakt. Det var kaken hennes også. Jeg serverer den av og til for familie og venner, men minnene mine følger jo ikke med, så det blir aldri helt det samme. På samme måte fletter jeg hver jul en adventskrans helt lik den hun hengte opp der borte i nabohjemmet.
Begravelser kan trigge minnet på en helt spesiell måte, og plutselig var jeg midt i barndomstemningen, kjente luktene og smakene og husket følelsene fra den gangen. Hun var nok åpnere om både kropp og følelser enn folk flest på den tiden, og da vi ble eldre husker jeg samtaler om livet, døden, kjærligheten og alt i mellom. Hun fortalte oss om sin egen barndom og oppvekst, og da hun studerte fikk vi høre om det hun leste, om psykologi og terapimetoder om Freud og Reich, – og jeg glemte det aldri.
Mens vi satt der over kaffekoppen, kjente jeg at jeg gjerne ville formidle noe av det jeg husket til de andre som var til stede. Når jeg har noe jeg vil si, er det som oftest lett for meg å sette ord på det jeg føler og tenker. Overraskelsen var derfor stor da jeg oppdaget at det kom flere tårer enn ord da jeg skulle forsøke å fortelle hva hun hadde betydd for meg. Litt gråt jeg over henne som var død, og litt gråt jeg over meg selv, – men så fikk jeg likevel sagt det jeg ville.
Hun var en del av livet mitt i tolv viktige år. Etterpå har jeg bare truffet henne noen få ganger. Likevel føles det som om jeg kjente henne godt og visste så mye om henne. Det er selvfølgelig bare delvis sant. Jeg var bare en av de ungene som fløy ut og inn gjennom dørene i det store huset. Etter hvert som jeg ble eldre og forelskelsen ble borte, forsto jeg at vi ikke kjenner noen så godt som vi tror, ikke en gang våre aller nærmeste. Jeg forsto også at livet hennes hadde vært mye mer sammensatt enn det jeg kunne se den gangen. Som i alle familier, dukket det av og til opp skjelletter i skapene, og hun fikk store utfordringer å håndtere. Det er jo sånn livene våre er, og nå som jeg ikke er barn lenger, vet jeg at kompliserte liv ofte er rikere enn ukompliserte.
Nå er livet hennes over, og hun er død og begravet. Fint da å kunne gå i begravelsen å bli minnet på at hun betydde så mye.
Jeg husker hvor moro det var da vi var unger og ville bake. Av og til fikk vi lov, – bare vi ryddet opp etter oss.
Lille M og hennes venninner har også lyst til å bake, – og til å spise kake. De første gangene de prøvde seg, skjønte jeg hvor lite de forsto. I høst skulle de prøve seg på rullekake. Jeg tegnet og forklarte, skrev oppskrift med stor skrift og fant fram mix-masteren. Likevel havnet alle ingrediensene i samme bolle og ble rørt hardt og brutalt sammen med en slev. Mixeren fikk stå som pynt på benken. Det ble en merkelig kake.
Den som gir seg har tapt, så vi de prøvde igjen. Litt bedre gikk det, men det skyldtes at jeg hev meg i et stup ut på kjøkkenet da de ropte at det var for lite melk – vi hadde tre liter! Det er ikke alltid så lett å se forskjell på dl og l i en oppskrift.
Alle gode ting er tre, – og i dag ble det helt og aldeles perfekt. Jentene hadde bestemt seg for muffins, – ikke cup cakes, men muffins. Og denne gangen gjorde de alt riktig: Eggedosisen ble pisket lenge og vel, og den ble luftig og flott. Resten av ingrediensene ble blandet raskt inn, – de har skjønt betydningen av luft nå. Formene ble fylt med passe mengde, varmen var perfekt og alt ble bra. De gjorde alt selv, med ett unntak: Jeg blandet fire fargerike melisblandinger, og så begynte moroa.
Unger som leker er god underholdning. Disse tre er veldig opptatt av rettferdighet, og alt foregikk pinlig nøyaktig. Deigen måtte lages av tre egg, ett til hver. Da formene skulle fylles, sto de i kø og laget en kake hver, – og på samme måte rullerte melisglasur og pynt. Thv og jeg hadde planer om å ta en smak hver, men der ombestemte vi oss, gitt. Frøknene får liksom ikke nok glasur og pynt, og da de var ferdige lurte jeg på om det ikke var pynt med muffins mer enn muffins med pynt. Spiselig for voksne var det i hvert fall ikke.
I følge jentene smakte det fortreffelig, og det ble rester å ta med hjem til foreldre og søsken.
Jeg har strikket mange kofter og gensere i mitt liv, og det er ingen grunn til å legge skjul på at loftet vårt skjuler et og annet strikkeplagg som ikke lenger passer min kjære og meg. Noe har skjedd med fysikken i løpet av tretti år.
Da Marthe var hjemme i jula, spurte hun etter en av disse gamle genserne. Hun husket at Thv hadde brukt den da hun var liten.
Den som sparer, hun har. Visst hadde jeg genseren på lur. Jeg husker så godt at jeg strikket den. Thv og jeg gikk på lærerskolen på Notodden. Thv begynte i 1978, jeg i 1979. Siden Telemark lærerhøgskole også hadde formingslærerskole, huset skolen en butikk som solgte alt det studentene kunne trenge til arbeidene sine; garn også. Det var veldig billig i den butikken, og jeg har ennå garn og linstoffer som ble innkjøpt det siste året. Akkurat nå er vi inne i en strikkebølge. Sånn var det også på begynnelsen av 1980-tallet.
Årstallet var 1981, og det startet med et nummer av Det Nye. Jeg bladde i det hjemme hos en venninne, og fant en fotoreportasje om gamle strikkegensere og gjenbruk av sånne. Noen av dem var kjøpt på loppemarket. Tittelen var Freak out med lusekofte…, og jeg fikk lov til å rive ut bildet. Jeg har det selvfølgelig ennå.
Under bildet sto det at genseren var strikket på 1950-tallet. Oppskrift på en tilsvarende genser skulle komme i et senere nummer, og det gjorde den også, men da hadde de forandret på fargene.
Når jeg ser bildene, åpner hodet mitt seg, og jeg husker en 33 år gammel situasjon. Vi sitter i kantina på lærerskolen, rett innenfor døra til høyre. Det er Anne Turid og jeg og et par andre jenter. Jeg viser fram bildet og oppskriften og kommenterer at den unge modellen er utrolig skjønn. Ei av jentene påstår at hun kjenner ham, – og at hans interesser ikke går i retning jenter. Han blir ikke mindre fin av den grunn; og nå slår det meg at dette bildet kunne vært tatt i dag. Posituren, blikket, frisyren, til og med genseren fungerer like godt i 2014.
Jeg strikket genseren i Rauma 3-trådsgarn, og jeg ville ha de samme fargene som på originalgenseren. Det var den som inspirerte meg. Det var ikke noe problem å finne eksakt like farger, for dette garnet kommer i et vell av farger. Senere strikket jeg genseren i de blå fargene også, – en til Thv og en barnegenser. Begge ligger på loftet.
Etter mange års ivrig bruk, var vrangbordene på genseren fullstendig utslitte. Jeg klippet dem av og strikket nye. Det ble helt fint.
Et par maskehull var det også her og der, men Marthe fant passende garn og stoppet dem, – og nå er faktisk genseren klar for ny bruk. Den passet Marthe perfekt, og det gleder meg veldig at den har fått et nytt liv.
Jeg strikket altså denne genseren i to versjoner. I tillegg strikket jeg en av de andre genserne fra reportasjen i Det Nye. Nå skal jeg jammen finne fram de andre også. De ligger nok der oppe et sted. Kanskje noen i familien vil gi dem også et nytt liv.
Hvis han har unngått din oppmerksomhet, er Yahya Hassan den atten år gamle dansk – palestinske forfatteren som rett før jul utga sin første diktsamling: Yahya Hassan – Digte. Både diktene og forfatteren har vakt furore i Danmark, og når man leser diktene eller hører ham snakke, er det lett å forstå hvorfor.
Foto: Mogens Engelund
Hassans foreldre er palestinere fra Libanon, men selv er han født og oppvokst i Århus. Oppveksten hans har vært mer enn turbulent. Til tross for sin unge alder, har han vært involvert i ulike typer kriminalitet, inkludert narkotikasalg. Han har stjålet og ranet, og store deler av oppveksten har vært tilbragt på ulike typer institusjoner.
På en av skolene han gikk, møtte han en dansklærer som inspirerte ham, og gjennom Knausgård og Min Kamp så han hvordan man bokstavelig talt kan skrive sitt liv. Yahya Hassan går nå på forfatterskolen i København.
Helt fra han dukket opp i avisene i høst, har jeg lest alt jeg har kommet over om ham. Jeg har lest artikler og intervjuer, jeg har saumfart YouTube for å se alle intervjuer og TV-programmer som nevner ham, og nå i jula leste jeg Yahya Hassans dikt. Han har uten tvil mye å melde, – ikke minst tenkte jeg at tekstene hans ville treffe elevene mine. Dette er dikt med høyt tempo og ditto temperatur, og de formidler et sånt litt innbitt raseri, som jeg faktisk kan tro på. Autentisk er det vel man kaller det.
Diktene handler om det innvandrermiljøet Hassan har vært en del av, og han har lite godt å si om sine foreldres generasjon, – heller ikke om sin egen. Åpningsdiktet om faren som mishandler barna sine er det som oftest blir sitert, men sterkest er anklagene mot det religiøse hykleriet han mener hele den voksne innvandrergenerasjonen står for. Han anklager de voksne i miljøet for å hykle at de er ydmyke muslimer i moskeen, mens de drikker og horer på si, eller kjøper tyvegods og gir som Eid-gaver til sine døtre. Det er ikke småtteri han lirer av seg.
Da jeg studerte norsk en gang for lenge siden, proklamerte foreleserne mine forfatterens død: Forfatteren er død, leve teksten! Det var da. På 2010-tallet har forfatteren gjenoppstått så til de grader fra de døde. Han lever og blomstrer og overskygger på mange måter sin egen diktning. Alle skriver sitt liv, Yahya Hassan også. At han også skriver andre menneskers liv, har hisset opp mange av dem i den flokken han en gang hørte hjemme i, – og jeg tenker at måten har gjør det på ikke er sunn. Han er en atten år gammel gutt, og han er midt i en normal løsrivelsesprosess. Det er sunt nok, – men at hele opprøret hans pøses ut live, er det neppe mye helse i.
Om det var hans plan og noe han ønsket seg, vet jeg ikke, – men sannheten er at Yahya Hassans rolle som samfunnsdebattant overskygger litteraturen han skriver, og noe av det han har sagt, gjentas om og om igjen:
Jeg er fucking vred på mine forældres generation, der kom til Danmark i slutningen af 1980’erne. Den der kæmpe gruppe af flygtninge, der skulle forestille at være forældre, har totalt svigtet deres børn. Så snart vores forældre landede i Kastrup, var det, som om deres rolle som forældre hørte op. Og så kunne vi se vores fædre rådne passivt op på kontanthjælp i sofaen med fjernbetjeningen i hånden, ledsaget af en desillusioneret mor, der aldrig sagde til eller fra. Os der faldt fra på uddannelser, os der blev kriminelle, og os der blev bumser, vi blev ikke svigtet af systemet, men af vores forældre. Vi er den forældreløse generation.
Når man så til de grader slakter en hel generasjon, må man regne med spørsmål om det man skriver, og Yahya Hassan svarer villig vekk. I hvert fall har han gjort det så langt. Nå ser det ut som om han synes det blir litt voldsomt. Voldsomme er også meningene hans, og da jeg så intervjuet med ham på dansk TV fikk jeg litt vondt i magen.
Sett med mine øyne er han mest av alt ung og sårbar. Når en attenårig poet melder seg på i det offentlige ordskiftet, må han forvente å bli tatt på alvor, og det blir Yahya Hassan. Han ville sikkert blitt fornærmet om han leste hva jeg skrev om ham; men jeg kan ikke hjelpe for det: Jeg får vondt av ham. Den debatten har har kastet seg inn i, er vår tids mest betente, og jeg tenker at han er for uerfaren til å måtte bære alt dette helt alene. Det er så mange som vil bruke ham. Jeg tenker at man skulle fare litt varsomt fram med ham, – uten at jeg helt vet hvordan det skulle foregå. Han er så intelligent, så velformulert og han har et sterkt behov for å formidle hvordan han ser verden. Svarene hans er kompromissløse og ganske enøyde. Plutselig vil alle høre hva han har å si, alle mikrofoner holdes i hans retning og det bare velter ut. Seriøse motdebattanter blir bedt om å holde kjeft, og det er få nyanser i hans anklager. Når han beskriver miljøet han kommer fra, tar han bare sitt eget perspektiv, og han forteller for åpent kamera at alle hans fettere er kriminelle, at alle i hans miljø er mer eller mindre kriminelle, at alle dealer og heler og det som verre er.
Når man roper så høyt og så stygt som Yahya Hassan gjør, når man pisser i eget reir og begår fadermord for åpen scene, – da blir det bråk, – og bråk har det blitt. Hans muslimske naboskap ser ham som en sviker, og han har både mottatt drapstrusler og blitt slått ned. Nå bærer han skuddsikker vest og blir fulgt av politivakter hvor han går. Blant den begeistrede skare vet man vel ikke helt hva man skal mene. Høyresida jubler fordi han kritiserer en hel innvandrergruppe for trygdemisbruk og kriminalitet. For venstresida er det vanskeligere. Hva skal man svare en ung andregenerasjonsinnvandrer som bruker de samme argumentene som innvandringsfiendtlige politikere?
Og hvor blir det av poesien? Det kan se ut som om Danmark var så sulteforet på de synspunktene Yahya Hassan forfekter, at hans liv og meninger overskygger at dette er litteratur. I diktene fungerer jo raseriet, anklagene og den kompromissløse stemmen veldig, veldig bra. Men samfunnsdebatt er noe helt annet enn poesi, og når Hassan gjentar det samme i intervjuer og debatter skrelles det litterære bort og vi må ta ham bokstavelig. På skjermen ser vi en ung og søkende gutt, en desillusjonert ung mann som uttaler seg ganske fordomsfullt mot en hel generasjon innvandrere. Han er ennå ikke klar for se nyansene, han vil ikke høre hva andre mener. Det blir for mye rett og slett, og jeg er redd han blir brukt. Yahya Hassan har blitt den stemmen som satte igang en viktig debatt, – men jeg er redd det kan koste ham dyrt, og da tenker jeg ikke bare på drapstruslene. Hvem vil ha ham når han har fullført sin oppgave som budbringer? Vil han overleve? Vil han fortsatt skrive?
Kanskje er mine bekymringer unødvendige. Kanskje kan Yahya Hassan passe på seg selv.
Jeg håper det.
En annen dag skal jeg fortelle hvordan det gikk da jeg tok Yahya Hassan med meg inn i klasserommet.
Grytidlig i morges møtte jeg opp på sykehuset i nabobyen. Der skulle jeg legges i narkose, sånn at legen kunne få gjort det hun skulle med kroppen min.
Jeg oppfatter meg selv som sterk og tøff og modig, men det er selvfølgelig fordi jeg aldri har blitt konfrontert med det jeg er mest redd for.
Det har jeg i dag.
Det er jo ikke så mye å være redd for i min verden. Sykdom, sorg og smerte har det vært lite av, og det jeg har møtt på min vei, har jeg taklet.
Jeg er ikke redd for narkose.
Jeg er ikke redd for å bli stukket i.
Jeg er ikke redd for eventuelle smerter etterpå.
Hvis de skulle skåret i meg, hadde jeg heller ikke vært særlig redd for det.
Det er faktisk ikke så mye jeg er redd for, men akkurat det de skulle gjøre med kroppen min i dag er én av de to tingene jeg er livredd for. Jeg vet hvor denne skrekken kommer fra, men den kunnskapen kunne jeg ikke bruke til noe i dag.
Hvor redd jeg faktisk er, oppdaget jeg da jeg kom inn på operasjonssalen. Jeg mistet fullstendig kontrollen. På et sekund ble jeg redusert fra voksen, flink dame til et lite vettskremt barn. Jeg gråt. Jeg skalv. Jeg klarte ikke sette meg på operasjonsbenken. Jeg forsøkte å gjemme meg. Jeg gikk i knestående. Jeg var så vanvittig redd at fornuften forsvant, og jeg mistet alt det som er det voksne jeg. Angsten hadde så til de grader makten over meg, at den til og med overbeviste meg om at ingen narkose kunne overdøve redselen. Det fantes ikke den gass i verden som kunne slå meg ut, rett og slett fordi det var for mye redsel.
De fem grønnkledde damene på operasjonsstua, legen og sykepleierne, hadde trolig ønsket seg en bedre start på arbeidsdagen. At ei av dem kjente meg igjen og har barn på vår skole, affiserte meg ikke akkurat da. Ei mente de skulle avbryte hele greia, og ville hjelpe meg ut av rommet. En dårlig idé, siden det bare ville betydd en utsettelse. Anestesisykepleieren ble redningen. Hun sa de ordene som klarte å trenge gjennom angsten min, inn til den fornuften som hadde gjemt seg langt der inne et sted, og ved hennes hjelp kom jeg meg opp på bordet og inn i narkosen; for jeg tok heldigvis feil: Det virket. Hun satte et veneflon og ga meg nok noe beroligende først, og mens hun holdt maska over ansiktet mitt, falt noe av det humoristiske jeg på plass igjen: Jeg ba henne sørge for at jeg fikk nok av alt hun hadde, og lovte at jeg ikke skulle saksøke henne om jeg fikk så mye at jeg døde.
Det gjorde jeg ikke, men da jeg kom til meg selv på oppvåkninga var skrekken det første jeg kjente. Jeg trodde jeg var hjemme i senga mi, og frykten for det som skulle skje skyllet over meg igjen. Så åpnet jeg øynene og så hvor jeg var. Det var over! og etter det har alt vært bare bra. Det var tidlig på dagen, og jeg kjente at jeg veldig gjerne ville dra rett på jobben for å ha den timen jeg hadde skaffet vikar til. Da jeg spurte sykepleieren om det var greit, sa hun plent nei, – og det var kanskje like greit, for jeg har sovet mange timer i dag.
Nå skal jeg legge meg i senga mi og kjenne på hvor deilig det er å ha kontroll over både kropp og sinn igjen, og i morgen er det jobb og hverdagsliv.
Jeg har gjort meg en erfaring i dag, og jeg håper den vil hjelpe meg, hvis jeg må gjøre akkurat det samme en annen gang.
Noen hadde visst hvisket statsministeren i øret det jeg allerede vet: Skolen vår er en god skole. Noen hadde hvisket at vi har gode eksamensresultater, at vi gjør det forunderlig bra med tanke på det sosioøkonomiske (Det heter faktisk det) nedslagsfeltet vi henter elever fra og at vi skåret skyhøyt på elevundersøkelsen i år. Det siste er selvfølgelig ekstra moro for oss som har tiende klasse i år.
Vi vet det, jo, – men nå vet statsministeren det også.
Alle bilder er tatt av Fredriksstad Blads fotograf: Geir A. Carlsson.
Rektor fikk beskjed om det på fredag: Erna kommer på besøk til tirsdag. Vi hev oss rundt. Jeg spurte hvem av elevene mine som kunne tenke seg å gaide hvis vi fikk en meget kjent person på besøk. Hvem av dere synes det er moro å gaide? Hvem av dere følte at dere var kjempeflinke sist vi hadde besøk? Tre elever meldte seg. Tre veldig ulike unger med det til felles at de er proffe til fingerspissene.
I helga kikka de på gaideprogrammet. De har gjort det før, og det tar over en time. Nå skulle hele runden komprimeres til under en halvtime, og de skulle for første gang også fortelle om hvordan vi driver undervisning og om hvordan gamle og unge jobber sammen på skolen vår.
Mandag brukte de en times tid på å utarbeide en form på det hele, og da Erna kom på tirsdag, var de klare og vel forberedt.
Vi hadde friminutt da statsministerens bil svingte opp, og et lite øyeblikk ble jeg stressa. Fem hundre elever stimet sammen i kantina, og alle ville ha et glimt av damen. Heldigvis ringte det inn rett etterpå, ungene gikk til klasserommene og freden senket seg over huset, sånn at det ble armslag nok til at Erna kunne komme seg fram.
Erna og Erna, forresten, – hun kom ikke akkurat alene. I vår enfoldighet trodde vi først det handlet om statsministeren og et lite følge, men sånn var det ikke. Sammen med ordfører og rektor ønsket de landets øverste sjef velkommen. Så fikk de ansvaret for å lede hele følget gjennom skolelandskapet. Tre elever og statsministeren, ordføreren, store deler av Fredrikstad Høyre, sekretærer fra statsministerens kontor, politi og sikkerhetsfolk og så alle pressefolka fra lokalaviser og NRK. Hjelpes meg så mye pressefolk det var!
Etter rundturen ble det tid til en liten prat rundt et bord på lærerværelset, men vi skulle jo gjerne hatt mer tid med henne. Det var så mye vi gjerne ville sagt, og vi mener jo vi kan skole. Det er det vi kan! Egentlig kunne hun bare gitt oss oppdraget, så skulle vi nok laget skolepolitikk, tenker jeg.
2014 har skutt god fart, og jammen ligner den ikke til forveksling på 2013, – i hvert fall foreløpig.
På skolen er vi i rute, og den ene dagen biter den andre i halen. Jeg startet opp med norsk. Absintflaska ble satt på kateteret, – og første emne, Naturalismen og Kristianiabohemen, er allerede historie på mer enn en måte.
I morgen plukker vi fram historiebøkene, og det er Den kalde krigen som står for tur. Vi starter med å invitere Winston Churchill og Harry Truman inn i klasserommet. Jeg vet det blir bra, rett og slett fordi dette er et emne veldig mange av elevene mine synes er spennende, og er elevene interesserte, får jeg den drahjelpen som skal til for å skape spenning.
Men det er ikke bare døde politikere vi skal ha med oss denne uka. Tirsdag kommer landets statsminister på besøk til oss. Jeg skulle gjerne grepet tak i henne og fortalt henne hvor tavla skal stå, men det blir det nok ikke anledning til. Hun skal besøke tre skoler i Østfold denne dagen, så det blir nok mest inn og ut.
Jeg trodde det skulle være få festligheter nå i januar, men der tok jeg feil. Forrige uke hadde vi stor nyttårsfest i Soroptimistklubben. Jeg hadde lovet å holde nyttårstalen, og det løftet holdt jeg. Det er en glede å få lov til å åpne hodet sitt og dele tanker med andre mennesker, men hvis du ikke visste det fra før: Det tar mange timer å lage en sånn tale; i hvert fall hvis man skal kunne slappe av og senke skuldrene i forvisning om at dette er greit.
I går hadde vi årets første middagsselskap,- og jammen ble det ikke en fin kveld. Ikke var det noe styr heller. Mannen og jeg er et godt team, – og med god planlegging fikk vi en vanlig og rolig lørdag før gjestene kom. Forretten med blant annet salmalaks og ingefær hadde vi fått ideen til på nyttårsaften. Hovedretten var rådyrstek, potetmos, sopp og ovnsbakte rotgrønnsaker, og desserten laget vi for flere dager siden: Iskjegler med rødvinskokte krydderpærer.
I morgen skal jeg på et arbeidsmøte av det slaget som også inneholder jenteskravlings og litt å bite i, – så her går det unna.
At jeg skal på sykehuset til torsdag, tør jeg bare ikke tenke på. Jeg trodde ikke jeg var noen pyse, men det er et par områder på min kropp jeg har panikk for å overlate til andre. Øynene er ett sånt område, – men det er ikke dem som skal til pers nå. Jeg får si som min mor og Scarlett O’Hara: I can’t think about that right now. If I do, I’ll go crazy. I’ll think about that tomorrow.
I jula så vi en film, Thv og jeg. Dans la maison heter den (Francois Ozon, 2013), I de beste hjem på norsk. Den handler om veldig mye, men mest av alt om å skrive, om å skrive fortellinger, om hvordan en fortelling kan bli besettende både å lese og å skrive, og ikke minst handler den om en lærer og en elev, og om hvordan læreren etter fattig evne, av og til ganske famlende, forsøker å veilede eleven i skriveprosessen.
Jeg kjente meg igjen i den læreren. Hvert år bruker jeg mange, mange arbeidstimer på å veilede elever. Jeg har gjort det i over 30 år, jeg legger sjelen min i det, jeg gjør mitt beste, – men må likevel erkjenne at det ikke er nok. Jeg vil så gjerne bli enda flinkere til dette.
Da jeg var ferdig med å gjennomgå årets tentamen i norsk, hadde jeg kommentert med over 32 000 ord. Jeg har 53 elever å veilede, og hver av dem har tentamen i bokmål og nynorsk. I mitt forsøk på å rose og rise, og viktigst: forklare hvordan de kan bli bedre, skriver jeg i gjennomsnitt 300 ord på hver oppgave. Det hender faktisk at mine veiledningskommentarer er mer omfattende enn elevens tekst. Spørsmålet er bare om det når fram til den unge forfatteren.
I løpet av et par hektiske uker bruker jeg 45 timer på å komme i mål, og dette er noe av det vanskeligste jeg gjør.
Selve gjennomlesinga går greit. Den gjør jeg med gammeldags rødpenn på papir. Jeg leser og retter de vanlige skrivefeilene, setter inn noen tegn og kommenterer litt i margen. Men det er ikke her utfordringa ligger, – den handler om å formidle til eleven hva hun må gjøre med den neste teksten for at den skal bli bedre. Tekstens kvalitet avhenger i mindre grad av det formelle, om ord som er feil skrevet eller et manglende komma. I forsøk på å forklare hva som må til, skriver jeg en veiledning til hver enkelt tekst. Den ligger i elevens mappe på nettet, og kan leses av både eleven og foreldrene. Håper er at de skal fortsette veiledningen der hjemme.
Én elev må få vite at teksten bør oppfattes som troverdig av leseren, selv om han har plassert handlingen i et urealistisk univers.
Noen sliter med tidsperspektivet. De skriver seg gjennom handlingen fra et bestemt startpunkt og langt inn i framtiden, og alt skjer nå, nå, nå. Til slutt vet vi ikke om vi er den gang da eller hver gang når.
Tekstbinding er også en utfordring. Det kan handle om riktig bruk av tegn, men mest av alt om valg av ord. Fortellerstemmen er stakkato, rykkete; teksten mangler flyt og rytme.
Mange har problemer med å gi teksten struktur, særlig gjelder det når de skriver fagtekster. Tekstene flyter ut, blir lodne i kantene. Jeg skisserer alternative disposisjoner, minner dem om stoff de kunne inkludert i teksten. Hos de fleste forsøker jeg å forklare og eksemplifisere variasjon i ordvalg, tempo og synsvinkel.
Etter mer enn tretti år med fingrene rundt en rød penn, begynner jeg å få taket på det, men fortsatt synes jeg det er veldig, veldig vanskelig. Noen ganger oppleves det som om det er jeg som mangler verktøy, riktige ord, den presise formuleringen som kan formidle det språkøret mitt oppfatter som mangler i tekstene. For det er sjelden noe problem å sanse tekstens kvalitet. Jeg setter karakterer uten å nøle. Det er veiledningen som er strabasiøs.
Nå er et nytt semester i gang, og før midten av mai skal jeg ha veiledet hver av mine 53 håpefulle seks ganger i norsk skriftlig. Det blir 318 norsktekster, 95 400 (forhåpentligvis) veiledende ord, 135 timer … Og så er det særoppgavene jeg skal lese, samfunnsfagprøvene …
Det er ikke som om jeg ikke får øvet meg, – og langsomt blir jeg litt bedre på å gjøre jobben min.
Ermene er brettet opp til skuldrene.
Og filmen, Dans la maison, – den anbefaler jeg virkelig. God litteratur er god litteratur, og noen ganger glimter en elev til, akkurat som på filmen.
Noen har kjørt for fort, kjørt i fylla, vært uforsiktige, – og så smeller det. Folk blir lemlestet og drept, – og etterpå, – når alt er for sent, står de fram i aviser og på TV: Nå må alle lære av våre feil. Gjør ikke som vi gjorde. Ikke kjør i fylla. Ikke kjør for fort. Hvorfor vil ikke folk høre?
Hvorfor ville ikke dere høre? tenker jeg, – og så blir jeg så vanvittig rasende at tårene står i øynene på meg. Kanskje jeg er mer trist og oppgitt enn sinna, jeg vet ikke, – men det føles som raseri.
For det er ikke som om de ikke visste det.
Etterpåklokskap kalles det, – men det er jo egentlig etterpådumskap. Som om de ikke visste det før de drakk og kjørte! Som om de ikke visste det før de trampet inn gasspedalen på mørke, glatte veier! Flauest er det når de nyfrelste kommer fra samme sted. Det hender det smeller både to og tre ganger i samme bygd, og forklaringen er den samme hver gang. Likevel står de fram foran kamera som om de er fullstendig overrasket. Det kom bakpå dem at de kunne bli skadet, – men nå, – nå må jammen alle vi andre lære.
Vi gjør ikke det. Enten har vi forstått og tar hensyn til at alt vi være for sent etterpå, – eller så gjør vi det ikke. Ingen av oss er uvitende om risikoen vi løper hvis vi kjører for fort, ligger med naboen, skyter opp raketter uten vernebriller, drikker for mye, bruker narkotika – lista kan gjøres så lang vi vil. Handlingene våre får alltid konsekvenser.
Menneskesinnet er komplekst, og det er mengder av små faktorer som fører fram til en idiotisk handling. Andres erfaringer og tårevåte berettelser har tydeligvis ingen effekt. Heller ikke fører det fram å klandre våre medmennesker for de valga de tar. Årsakene til at det gikk som det gikk er så mange, og ofte kjenner vi dem ikke selv. Konsekvensene må vi uansett bare selv.
Jeg skulle bare ønske folk lot være å leke forundret og overrasket. Jeg skulle ønske de holdt kjeft, og holdt valga sine for seg selv, i stedet for å stå fram som uskyldige ofre som ikke visste bedre. Det er som om det har blitt en slags moderne botsøvelse å ta på seg oppgaven med å misjonere for oss andre.
Livet leker 