Julen er her – endelig

Desember er nok den travleste måneden i året, og det er kanskje en av grunnene til at jeg liker desember. Særlig når travelheten munner ut i en kjempepremie av en ferie på halvannen uke.

Måneden starter alltid med ei selskapelig helg, og selv om Thv og jeg har intensjoner om å være på invitasjonssida, er det ofte noen som kommer oss i forkjøpet. Riktig nok dro vi til Oslo og ba ut våre fire på lunsj lørdag formiddag, men allerede samme kveld var vi bedt på pinnekjøttmiddag.

Det er ingen tvil om at jula starter 1. desember. Hele stemninga snur den dagen, – fra høststemnining til julestemning.

På søndag samme helg var vi bedt på en tysk advent-tradisjon: Gløgg-med-brennende-sukkerkolbe. Det smakte kjempegodt, og det var en ny erfaring å bli invitert bort på ettermiddagstid, et eksempel til etterfølgelse.

På skolen er det lite som minner om jul, – for lite tenkte jeg en dag et stykke ut i adventstida. Riktig nok hadde vi juleball, og ved hovedinngangen står det et flott jultetre,- men det er også alt.

Oppe i klasserom og fløyer har vi ikke så mye som et hint av jul. Hvor ble det av? Det er ikke mange årene siden vi hadde både nisser, adventstake og adventkalender i klassen.

Dagen før Lucia-dagen tenkte jeg at noe måtte gjøres med saken. Jeg bakte lussekatter til hele gjengen min, og pyntet ett av vinduene med noe som lignet på jul. Det hjalp! Og Lucia-koret sang like fint som alltid.

Vi voksne hadde rettebunkene våre å slite med i desember. Elevene hadde et stort særemne, og selv om de fikk oppgaven en gang i september, var det mange som måtte ta de siste nettene til hjel. Innleveringsfristen var siste skoledag før ferien. Vi fortjente ferien både store og små, for å si det sånn.

Denne desember skjedde forresten en forandring i elevenes valg av duppeditt til informasjonssøk. Når de skal jobbe med oppgaver, tar jeg gjerne med et klassesett PC-er bort i klasserommet. Nå opplevde jeg for første gang at nesten ingen ville ha PC. Det var for tungvint, og i stedet valgte de å bruke sine egne ipads og smart-telefoner. De fleste får et romslig abonnement av sine foreldre, og månedens kapasitet dekker også skolebruk.

Vi driver vanlig skole helt fram til siste dag, – nesten vanlig skole. Den siste uka er en dag satt av til idrett, til stor glede for de fleste og sorg for noen få. Tempoet var det ingen ting å si på.

Siden elevenes terminkarakterer skal være klare ei uke før jul, har jeg heldigvis god tid til å jule i eget hjem den siste uka, så julekvelden kommer ikke bakpå denne kjerringa. Da Henrik kom hjem to dager før julaften, ble både han, kjæresten og svigerforeldrene med oss i Domkirken for å høre A Festival of Nine Lessons and Carols.

For oss er dette en gammel tradisjon. Både Marthe og Henrik sang i Domkirkens barnekor da de var små, og selv for en hedning som meg gir denne konserten maks påfyll av julestemning, – særlig når jeg kan synge og skråle sammen med 100 korsangere, pauker og trompeter.

Og så ble det jul. Marthe kom hjem, svoren ble sprø, mormor holdt koken og alle fikk fine gaver, pent innpakket med mye omtanke.

Etter at ungene flyttet hjemmefra har jula blitt todelt her hos oss. De første dagene er ungene hjemme, og alt følger gammel tradisjon. Vi er sammen med de samme, spiser det samme og gjør det samme.

I år er finalen tredje juledag. Da skal vi være i samme familieselskap i Oslo, og etter det drar ungene hjem til seg selv. Da begynner ei stille uke for Thv og meg, – og sikkert også for ungene også. Thv og jeg har planer om litt maling og rydding i heimen, og så skal det leses og koses i nesten ei hel uke, bare avbrutt av nyttårsaften.

Det er ganske fint med jula, – både første og andre halvdel.