Hva vil vi med jula?

Det er kanskje et merkelig spørsmål, men det er nå det jeg sitter her og tenker litt på nå sånn helt på tampen av julefeiringa:

Hva vil vi med jula?

Jeg er veldig bevisst på hva jeg liker, og det handler for det meste om stemninga: Jeg liker adventstida med alle tradisjonene: Levende lys, Lucia-feiring på skolen, de gamle julesangene, lukten av småkaker, smaken av akevitt, gleden over å velge små julegaver til venner og familie og den sterke duften av grantreet i stua.

Alt det liker jeg.

Hva jeg ikke liker er mer diffust, men jula er ikke bare ukomplisert. Når stemninga er avhengig av at alt følger et mønster, en tradisjon, da skurrer det lett hvis ikke alle brikkene faller på plass. I en familie er det ikke sikkert alle er like interesserte i å legge de samme brikkene i julepuslespillet. Noen brikker har blitt borte, andre har blitt litt slitte i kantene, og jeg tar rollen til hun som leter febrilsk etter de riktige brikkene, sånn at jeg kan få lagt et pent bilde – i år også.

Jeg har fått fine gaver til jul. En av dem var en bukett roser. De kom fra naboen. Hun hadde gått av med pensjon, og hadde fått så mange blomster at hun ville dele med oss. De må ha vært hardføre, de rosene. Vi fikk dem for elleve dager siden. I dag halverte jeg lengden på dem som var igjen, og satte dem i en mindre vase. Ennå ser det ut til at de har noen dager igjen, før de må ut. Kanskje overlever de juletreet.

Vi har spist vår del av ribbe, sylte, rull, småkaker, sjokolade og alt det der. Jeg liker mat, men i jula blir jeg fort matlei. I dag ble det kveldsmat i stedet for middag. En tomatsalat, ei spekepølse, to oster og litt brød, – det holdt lenge, og hvis du lover å ikke si det til noen: Det beste jeg har spist denne jula.

Jul er familie, – og vi har familie. Heldigvis har ungene vært hjemme noen dager. Mamma og pappa har også vært her. Det har vært julaften med gaver, juleselskap hos mamma og i Oslo hos Thvs bror. Et pub-besøk med venner har vi også fått med oss, og naboene stikker innom. Men aller mest har det vært Thv og jeg her hjemme, – ja og så katten, da. Vi har ruslet rundt i huset, lest bøker og blader, ryddet et skap her og en skuff der, (malt noen vegger og et tak, men det er en annen historie,) sett TV-serier om kveldene og sovet til ni om morgenen.

Det gjelder å ikke legge lista for høyt, og kanskje er det mening nok å ha noen dager fri sammen med en hyggelig kar som liker å sitte stille i ei stue sammen med meg.

Julen er her – endelig

Desember er nok den travleste måneden i året, og det er kanskje en av grunnene til at jeg liker desember. Særlig når travelheten munner ut i en kjempepremie av en ferie på halvannen uke.

Måneden starter alltid med ei selskapelig helg, og selv om Thv og jeg har intensjoner om å være på invitasjonssida, er det ofte noen som kommer oss i forkjøpet. Riktig nok dro vi til Oslo og ba ut våre fire på lunsj lørdag formiddag, men allerede samme kveld var vi bedt på pinnekjøttmiddag.

Det er ingen tvil om at jula starter 1. desember. Hele stemninga snur den dagen, – fra høststemnining til julestemning.

På søndag samme helg var vi bedt på en tysk advent-tradisjon: Gløgg-med-brennende-sukkerkolbe. Det smakte kjempegodt, og det var en ny erfaring å bli invitert bort på ettermiddagstid, et eksempel til etterfølgelse.

På skolen er det lite som minner om jul, – for lite tenkte jeg en dag et stykke ut i adventstida. Riktig nok hadde vi juleball, og ved hovedinngangen står det et flott jultetre,- men det er også alt.

Oppe i klasserom og fløyer har vi ikke så mye som et hint av jul. Hvor ble det av? Det er ikke mange årene siden vi hadde både nisser, adventstake og adventkalender i klassen.

Dagen før Lucia-dagen tenkte jeg at noe måtte gjøres med saken. Jeg bakte lussekatter til hele gjengen min, og pyntet ett av vinduene med noe som lignet på jul. Det hjalp! Og Lucia-koret sang like fint som alltid.

Vi voksne hadde rettebunkene våre å slite med i desember. Elevene hadde et stort særemne, og selv om de fikk oppgaven en gang i september, var det mange som måtte ta de siste nettene til hjel. Innleveringsfristen var siste skoledag før ferien. Vi fortjente ferien både store og små, for å si det sånn.

Denne desember skjedde forresten en forandring i elevenes valg av duppeditt til informasjonssøk. Når de skal jobbe med oppgaver, tar jeg gjerne med et klassesett PC-er bort i klasserommet. Nå opplevde jeg for første gang at nesten ingen ville ha PC. Det var for tungvint, og i stedet valgte de å bruke sine egne ipads og smart-telefoner. De fleste får et romslig abonnement av sine foreldre, og månedens kapasitet dekker også skolebruk.

Vi driver vanlig skole helt fram til siste dag, – nesten vanlig skole. Den siste uka er en dag satt av til idrett, til stor glede for de fleste og sorg for noen få. Tempoet var det ingen ting å si på.

Siden elevenes terminkarakterer skal være klare ei uke før jul, har jeg heldigvis god tid til å jule i eget hjem den siste uka, så julekvelden kommer ikke bakpå denne kjerringa. Da Henrik kom hjem to dager før julaften, ble både han, kjæresten og svigerforeldrene med oss i Domkirken for å høre A Festival of Nine Lessons and Carols.

For oss er dette en gammel tradisjon. Både Marthe og Henrik sang i Domkirkens barnekor da de var små, og selv for en hedning som meg gir denne konserten maks påfyll av julestemning, – særlig når jeg kan synge og skråle sammen med 100 korsangere, pauker og trompeter.

Og så ble det jul. Marthe kom hjem, svoren ble sprø, mormor holdt koken og alle fikk fine gaver, pent innpakket med mye omtanke.

Etter at ungene flyttet hjemmefra har jula blitt todelt her hos oss. De første dagene er ungene hjemme, og alt følger gammel tradisjon. Vi er sammen med de samme, spiser det samme og gjør det samme.

I år er finalen tredje juledag. Da skal vi være i samme familieselskap i Oslo, og etter det drar ungene hjem til seg selv. Da begynner ei stille uke for Thv og meg, – og sikkert også for ungene også. Thv og jeg har planer om litt maling og rydding i heimen, og så skal det leses og koses i nesten ei hel uke, bare avbrutt av nyttårsaften.

Det er ganske fint med jula, – både første og andre halvdel.

Ola Borten Furte-Moe

Igjen og igjen rykker Liv Signe Navarsete ut for å beklage at temperamentet løper av med henne. Denne gangen var hun forbannet på en eller annen partikollega som har lekket til pressen. Hun ville vite hvem det er og røke ham ut. Veldig forståelig for de fleste av oss, i hvert fall sånn på privaten, men i det politiske liv blir sånt oppfattet som smålig og uvesentlig. Det vet hun jo, – og så må hun altså trekke inn piggene igjen.

Senterpartiet har bestilt en rapport som forteller at det ble begått en del feil i valgkampen, en rapport de neppe ville bestilt om det hadde gått bedre. Sånn i ettertid må det analyseres og konkluderes, og målet er selvfølgelig å komme sterkere tilbake neste gang.

(Bildet er fra NRK)

Det jeg egentlig skulle si noe om, er kroppsspråket til Ola Borten Moe. At han og Liv Signe ikke er perlevenner, vet vi; de sier det også selv. Samarbeidsproblemer kaller de det. De er ikke de eneste topp-politikere som sliter med samarbeidet. Det som er spesielt med disse to er hvordan de framstår sammen på TV. Liv Signe prøver både med ord og kropp å dempe inntrykket av et dårlig klima. Ola bruker alt han har av kropp for å forsterke problemet.

Hvis vi forutsetter at mannen er normalt begava, at han vet noen om at kropp taler mye sterkere enn ord, da må det være bevisst, og det gjør det bare merkeligere. På pressekonferansen nå nylig sto han som en stokk ved siden av Liv Signe. Ansiktet var fullstendig dødt, nærmest som en trompete tenårig. Ikke én gang så han på henne eller viste noen som helst form for støtte. I stedet sto han vendt bitte litt bort fra henne med hendene samlet foran kroppen. Han oste av mistrivsel, mishag, misbilligelse, misliking.

Jeg synes det er merkelig. Hva tenker Senterparti-velgere om at han ikke viser alminnelig folkeskikk, at han ikke forsøker å være høflig og gjør det beste ut av situasjonen? Tror han at han tjener på å oppføre seg sånn? Tror han partiet tjener på at han står der og ser ut som en furten guttunge?

Det tror ikke jeg!

Bladene i boken

Jeg snublet over disse bokmerkene på en blogg, – og så måtte jeg prøve. Det var ingen overraskelse at oppskriften ligger på ravelry.com. Denne er gratis, – og viktigst: Den kommer på et språk jeg forstår.

Har du lyst til å prøve, er det bare å laste ned oppskriften, men egentlig kan du ta bare begynne å strikke: Legg opp to masker. Strikk en bitte liten stilk med kordteknikk. Det betyr at du strikker de to maskene på retten, og så legger du tråden bak og strikker dem fra samme side fra retten en gang til. Når du synes den er lang nok, lag et kast mellom de to maskene når du strikker på rettsiden. Dette kastet er heretter midtmasken. Du øker og feller bare på retten. Strikk fram og tilbake og lag et kast på hver side av midtmasken til det er stort nok. På de lange bokmerkene har jeg 11 masker på pinnen når jeg begynner å felle. Fellingen er som til raglan, i ytterkantene. På begynnelsen av pinnen tar du en løs av, strikker en og løfter den løse over. På slutten av pinnen tar du to sammen. Så strikker du til det er tomt og bladet er ferdig.

Lett som en plett.

Jeg prøvde å strikke dem i ull. Det gikk ikke. Bomullsgarn må til, og det tynne er best. Når de er ferdige stiver du dem tre ganger på hver side med spraystivelse.

Jeg har bare brukt restegarn i alle mulige farger. De melerte, brune ble penest, synes jeg, og da jeg ikke hadde mer garn, strikket jeg en helt brun, – og så fikk det siste bladet resten av det melerte garnet.

Det går lynfort å strikke et sånt bokmerke, og det er morsomt. Når de er ferdige, legger de seg så fint inne i boka. Hvor mye som synes på utsiden, avhenger selvfølgelig av hvor høy boka er.

Da jeg hadde en pen samling bladranker, prøvde jeg å strikke en lang kord med et stort blad i enden. Det gikk helt fint. Man bare øker litt flere ganger, før man begynner å felle. Du kan telle antall hull i bladet for å se hvor mange økninger jeg har.

Det siste her ble ekstra søtt, synes jeg. Først strikket jeg en ekstra lang kord med et stort blad i enden. Så plukket jeg opp masker i den andre enden og strikket et bitte, lite blad (Jeg tror jeg økte til 9 m på pinnen før felling).

Nå skal bunten fordeles rundt til en helt spesiell gruppe damer jeg kjenner.

Bokdamer.

Skrekken for nesten-ulykken

Det var kaldt og det var sol da jeg svingte ut fra vår lille gate. Jeg skulle rundt kvartalet mot høyre, og i samme sekund som jeg rundet hjørne nummer to, fikk jeg en stor, skarp sol rett i øynene.

Jeg så absolutt ingen ting.

Jeg bremset med en gang, og så bøyde jeg hodet for å se ut av vinduet. Tredve centimeter foran bilen sto to personer og så forskrekket på meg. De hadde ruslet oppover gaten trillende på hver sin sykkel, da jeg plutselig kom rundt hjørnet og møtte dem.

Hva hvis jeg hadde blunket?

Hva hvis jeg ikke hadde bremset øyeblikkelig?

Hva hvis jeg hadde brukt til på å bøye meg ned for å se ut før jeg bremset?

Da hadde jeg uten tvil kjørt på dem.

Marerittet mitt er at jeg skal kjøre på et annet menneske.

I dag holdt jeg på å kjøre på to.

Pimp my toilet, – eller hvordan ta julen på alvor

Det er viktig å ta julen på alvor, og er det en tid på året da man virkelig kan pynte til trengsel, så er det i denne lune høytiden.

På jobben min er dette en ekstremt travel tid, og mange har ikke tid til å sette seg ned og riktig nyte julefreden. Det er da noen av våre omsorgsfulle kolleger trår til for fellesskapet.

Ingen ting er glemt: Belysningen er dempet, juleverkstedet satt fram, – ikke minst med gode ideer og instruksjoner om hvordan man kan lage stedsrelevant julepynt.

Skulle man råke opp for ideer, er det bare å sende et brev til tissen nissen.

Sesongkorrekt drikke er også satt fram, og det er i det hele tatt lite man mangler.

Skulle jeg likevel nevne noe, måtte det være en mulighet til å bake brunkaker, – men pytt, man kan ikke få alt.

Her er pute på do (Om man kommer bare for stemningens skyld og ikke tar opp lokket), røde håndklær, nissesåpe, bjeller på dobørsten (Det er viktig å varsle om mulige odører om man har gjort stort) og girlandere og lys nok til et middels kjøpesenter.

Nevnte jeg juletreet? Selvfølgelig er det juletre, friskt og velduftende fra skogen, og pyntet til overmål.

Selv har jeg vært der inne tre ganger i dag, og kan melde om god effekt.

Julestemningen er på plass.

Da vi møtte samene

Jeg klager jo av og til over at sommerferien er for innholdsløs, at jeg har for lite å gjøre. En av grunnene til at det gikk bedre i år, er at jeg hadde en liten sommerjobb. I løpet av ferien skrev jeg to relativt store artikler, og sånt tar tid – mye tid.

Den første er har nå havna på papir, og om du er interessert, kan du lese den her. Hvis du åpner lenka, er det bare å scrolle ned til side 14. Derfra og fire sider framover skriver jeg om da Thv og jeg bodde i Finnmark en gang i urtiden. Det er Thv som har tatt alle bildene.

Scroller du videre til side 22 finner du et intervju med Yasmin Syed, du vet hun i Dialektriket. Intervjuet er det Marthe som har skrevet. Klart jeg synes det er stas å være i samme blad som den proffe dattera.