Alt jeg ikke kan om Syria

Det er en selvfølge at læreren er forberedt til hver eneste time. Vanligvis går det greit. Jeg underviser i norsk og samfunnsfag, og det er ikke så mye som endrer seg i løpet av en treårsperiode. Wergeland er fortsatt Wergeland, og andre verdenskrig er fortsatt andre verdenskrig. Ikke for det; historieforståelsen er stadig i endring, og rett som det er må jeg korrigere det jeg en gang lærte, og også det jeg en gang mente. Synet på rettsoppgjøret etter krigen har for eksempel endret seg i løpet av de tretti åra siden jeg tok min utdanning, – og kanskje var heller ikke Wergeland helt som vi tenkte.

Det er viktig at lærere ikke blir sittende fast i fortida. Nye stemmer må også få plass i klasserommet. Sist jeg hadde tiende klasse var det Ingvild Rishøj som var ny for meg, og hun er fortsatt med oss. I år skal Yahya Hassan få være med. Jeg vet at noen av mine små vil nikke gjenkjennende til ham. Vi har akkurat forsøkt å forstå Palestina-spørsmålet, og da var jeg så heldig å kunne invitere en gjest som selv har jobbet i palestinske flyktningeleire i Libanon. Elevene er så vant til meg, at jeg noen ganger føler jeg går i grått. Med en ny stemme i klassen fikk vi straks lagt på litt farge.

For tre år siden sto vi midt i Den arabiske våren. I samme øyeblikk som vi underviste om det, fløy norske bombefly inn over Libya for å stoppe Gadaffi. Egypt og Libya er med i år også, men de siste dagene har jeg jobbet med å komprimere stoffet, file bort noen detaljer og skape litt avstand til stoffet. Det må gjøres plass til noe mer.

I år er det Syria som står for tur, og vi begynner i morgen. Vi er så heldige at vi holder oss med to ganske nye læreverk i samfunnsfag, men denne gangen hjelper det så lite. Jeg lette forgjeves etter Syria i registeret. Her var det bare å finne andre kilder. Min danske venn pleier å si at det kan skrives bøker om det han ikke kan om dette eller hint, og sånn er det med meg og Syria: Det kan skrives bøker om min uvitenhet. Det lille jeg kunne ville fått plass på en gul post it-lapp.

Men sånn kunne det ikke fortsette. Sammen med elevene mine må jeg forsøke å nærme meg det som skjer. I motsetning til femtenåringene har jeg visst det hele tiden. Helt fra de første demonstrasjonene brøt ut i mars 2011 har jeg lest alt jeg har kommet over om landet, opprøret, Assad – hele pakka. På bordet mitt ligger artikler, reklamer – alt jeg kan finne. I forrige uke var det tid for å sette sammen puslespillet, og takk kjære, søte Tim Berners-Lee og alle andre kloke hoder: Takk, takk, takk. Takket være dere er informasjonen bare noen tastetrykk unna.

Nå har jeg puslet sammen en presentasjon med tekst og bilder. Jeg tror det er tilpasset mine kjære små, akkurat passe mye, akkurat passe komplisert. I morgen skal jeg etter fattig evne fortelle dem om landet og folket, forklare hvorfor det gikk som det gikk, og sammen skal vi forhåpentligvis klare å se sammenhengene mellom det som skjer i Syria og det som skjer i andre land i regionen.

Sist vi fordypet oss i Det nye midtøsten la jeg det til vårsemesteret. Nå har jeg flyttet temaet til høstsemesteret. Jeg har en plan! Når vi har fått kjennskap til det mest grunnleggende, når vi vet hva som har skjedd så langt, – da kan vi vi lettere henge med på det som vil skje videre framover; og at det vil en skje forrykende masse, er det dessverre ingen tvil om. Vi forsøker å se en nyhetssending på skolen hver dag, og Syria dukker opp med jevne mellomrom. Håpet er at økt kunnskap skal trigge større interesse hos de 53 elevene i 10B.

Jeg kan fortsatt ikke mye om Syria, men post it-lappen har i hvert fall blitt alt for liten.

2 responses to “Alt jeg ikke kan om Syria

  1. Det vigtigste en lærer kan gøre er vel at vise børn og andre interesserede, hvordan man udvider sin viden, lærer nyt. Godt gået. Jeg har også forsøgt at sætte mig ind i Syria, fordi jeg mistænkte medierne for at være totalt «blanke» (uvidende) og blot fremlægge, hvad de fik fra politikernes reklamebureau’er.
    Yahya Hassan forbavsede publikum i Odense i går aftes ved en oplæsning hvorefter han svarede på spørgsmål; han svarede kontant præcist og vidste, hvad han ville og hvad han ville blive anklaget for.

  2. Det er jeg enig i, Donald, men om det var så enkelt, hadde jeg ikke gjort min jobb. Visst lærer de om informasjonssøk, og vi snakker også om det du skriver om her: Hvilke kilder kan vi stole på? Det er jammen ikke sikkert jeg kan stole på mine.

    Men det er mer. Den informasjonen som finnes der ute er enorm, og mine elever klarer ennå ikke på egen hånd trekke ut det vesentlige, det som er nok. Derfor må jeg gjøre jobben. Jeg må trekke ut det relevante, fortelle dem om det, vise dem ulike kilder, la dem lete på kartet, forsøke å åpne for diskusjoner om hvorfor det som skjer skjer, og hvorfor det skjer akkurat der det skjer. Jeg må også formulere læringsmål, altså fortelle dem hvilke forventninger jeg har til kunnskapsnivå, begrepsnivå og refleksjonsnivå. I etterkant er jeg også pålagt å evaluere på hvilket kompetansenivå de ender etter at vi har hatt vær Syria-periode.

    Jeg får Hassans bok om et par dager, og da skal jeg bruke litt tid på ham. Det gleder jeg meg til.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s