Kan mediene være for varsomme?

Media blir ofte kritisert for å blottlegge folks privatliv, for å brette ut intime opplysninger som ingen har noe med. Jeg synes ofte denne kritikken er berettiget, men de siste ukene har jeg tenkt at det også kan bli for lite informasjon.

Arne Byrkjeflot er politiker i Rødt og mangeårig leder i LO Trondheim. I går kunne jeg lese i Klassekampen at han trekker seg fra ledervervet i LO, og det til tross for at han ble valgt for to år nå i april. I stedet blir han sittende som styremedlem i LO og bystyrerepresentant for partiet, visstnok til forargelse for mange.

Jeg kjenner bare saken fra Klassekampen. Der har den vært en føljetong i noen uker nå. Dette har vært mitt første møte med denne Byrkjeflot. Jeg aner altså absolutt ingen ting om mannen, og stilte med blanke ark da jeg først leste om saken.

Hva dreier konflikten seg om? For en tid tilbake hadde Arne Byrkjeflot et langvarig kjærlighetsforhold til en ung kvinne i partiet. Hun var i tjueåra. Forholdet tok slutt.

Forhold der mannlige politikere utnytter unge kvinner i organisasjonene har vært et hett tema i norske medier de siste åra; men da har det som oftest dreid seg om konkrete størrelser: Tenåringsjenter, landsmøter, alkohol, one night-stands; kombinasjoner det er lett å ta avstand fra. Så langt jeg kan lese i Klassekampen og andre medier inneholder ikke denne saken slike komponenter. Der står det bare at han er over seksti, hun i tjueåra og at de har hatt et langvarig kjærlighetsforhold. Dette kjærlighetsforholdet har fått sinnene så voldsomt i kok, at folk i partiet har krevd mannens avgang. Det er ikke småtterier, nemlig. Da sentralstyret i Rødt nektet å ekskludere ham, valgte nesten hele styret i Rødt i Trondheim å legge ned vervene sine. De mente han hadde vist grovt sviktende dømmekraft, noe som støttes av LO-leder Gerd Kristiansen.

Etter å ha strittet imot så lenge han kunne, har altså Arne Byrkjeflot nå gått med på å trekke seg fra sitt mest sentrale verv.

Kanskje er det rett og slett nysgjerrighet som rir meg, men jeg kan altså ikke forstå denne saken, og da begynner tankene å kverne: Det må være noe mer enn stor aldersforskjell som gjør folk så sinte. At eldre menn og yngre kvinner innleder kjærlighetsforhold er ingen nyhet. Heller ikke at folk treffer hverandre i organisasjonslivet. Det kryr av folk som har møttes på denne måten. Det må være noe de ikke forteller, noe jeg ikke får vite.

I noen av artiklene som omhandler Byrkjeflot-saken får vi en tilleggsopplysning: Den unge kvinnen er død. Det er ikke ofte kvinner i tjueåra dør, og det gir næring til spekulasjoner, spekulasjoner jeg ikke skal pøse på med her. De tar alle utgangspunkt i det samme: Har denne kvinnens død direkte eller indirekte noe med Arne Byrkjeflot å gjøre?

De som tilhører partiet og miljøet vet nok svaret på noe av dette, i hvert fall nok til at de ikke behøver å få det utbrodert i avisa. For alle oss andre blir dette et mysterium, og uansett hvor lite jeg ønsker å grafse i folks intime detaljer, så begynner hjernen min helt av seg selv å lete etter løsninger.

I dette tilfellet synes jeg faktisk at medienes varsomhet og hensyn til de pårørende har virket mot sin hensikt. Det er urettferdig både mot Arne Byrkjeflot og den unge kvinnen at jeg sitter her og spinner historier om hva som egentlig kan være bakgrunnen for at denne saken har fått så store dimensjoner.

Hva som kunne vært gjort annerledes aner jeg ikke. Mediene kan ikke være tause om at en stor konflikt i LO i Trondheim, og heller ikke dysse ned avgangen til en viktig tillitsvalgt. På samme måte må mediene respektere de pårørende til en død kvinne, om de ikke ønsker hennes liv belyst i mediene.

Kanskje var det uunngåelig at denne saken ble presentert på denne kryptiske måten, og kanskje legger jeg ekstra sten til byrden når jeg skriver om den her.