Kan mediene være for varsomme?

Media blir ofte kritisert for å blottlegge folks privatliv, for å brette ut intime opplysninger som ingen har noe med. Jeg synes ofte denne kritikken er berettiget, men de siste ukene har jeg tenkt at det også kan bli for lite informasjon.

Arne Byrkjeflot er politiker i Rødt og mangeårig leder i LO Trondheim. I går kunne jeg lese i Klassekampen at han trekker seg fra ledervervet i LO, og det til tross for at han ble valgt for to år nå i april. I stedet blir han sittende som styremedlem i LO og bystyrerepresentant for partiet, visstnok til forargelse for mange.

Jeg kjenner bare saken fra Klassekampen. Der har den vært en føljetong i noen uker nå. Dette har vært mitt første møte med denne Byrkjeflot. Jeg aner altså absolutt ingen ting om mannen, og stilte med blanke ark da jeg først leste om saken.

Hva dreier konflikten seg om? For en tid tilbake hadde Arne Byrkjeflot et langvarig kjærlighetsforhold til en ung kvinne i partiet. Hun var i tjueåra. Forholdet tok slutt.

Forhold der mannlige politikere utnytter unge kvinner i organisasjonene har vært et hett tema i norske medier de siste åra; men da har det som oftest dreid seg om konkrete størrelser: Tenåringsjenter, landsmøter, alkohol, one night-stands; kombinasjoner det er lett å ta avstand fra. Så langt jeg kan lese i Klassekampen og andre medier inneholder ikke denne saken slike komponenter. Der står det bare at han er over seksti, hun i tjueåra og at de har hatt et langvarig kjærlighetsforhold. Dette kjærlighetsforholdet har fått sinnene så voldsomt i kok, at folk i partiet har krevd mannens avgang. Det er ikke småtterier, nemlig. Da sentralstyret i Rødt nektet å ekskludere ham, valgte nesten hele styret i Rødt i Trondheim å legge ned vervene sine. De mente han hadde vist grovt sviktende dømmekraft, noe som støttes av LO-leder Gerd Kristiansen.

Etter å ha strittet imot så lenge han kunne, har altså Arne Byrkjeflot nå gått med på å trekke seg fra sitt mest sentrale verv.

Kanskje er det rett og slett nysgjerrighet som rir meg, men jeg kan altså ikke forstå denne saken, og da begynner tankene å kverne: Det må være noe mer enn stor aldersforskjell som gjør folk så sinte. At eldre menn og yngre kvinner innleder kjærlighetsforhold er ingen nyhet. Heller ikke at folk treffer hverandre i organisasjonslivet. Det kryr av folk som har møttes på denne måten. Det må være noe de ikke forteller, noe jeg ikke får vite.

I noen av artiklene som omhandler Byrkjeflot-saken får vi en tilleggsopplysning: Den unge kvinnen er død. Det er ikke ofte kvinner i tjueåra dør, og det gir næring til spekulasjoner, spekulasjoner jeg ikke skal pøse på med her. De tar alle utgangspunkt i det samme: Har denne kvinnens død direkte eller indirekte noe med Arne Byrkjeflot å gjøre?

De som tilhører partiet og miljøet vet nok svaret på noe av dette, i hvert fall nok til at de ikke behøver å få det utbrodert i avisa. For alle oss andre blir dette et mysterium, og uansett hvor lite jeg ønsker å grafse i folks intime detaljer, så begynner hjernen min helt av seg selv å lete etter løsninger.

I dette tilfellet synes jeg faktisk at medienes varsomhet og hensyn til de pårørende har virket mot sin hensikt. Det er urettferdig både mot Arne Byrkjeflot og den unge kvinnen at jeg sitter her og spinner historier om hva som egentlig kan være bakgrunnen for at denne saken har fått så store dimensjoner.

Hva som kunne vært gjort annerledes aner jeg ikke. Mediene kan ikke være tause om at en stor konflikt i LO i Trondheim, og heller ikke dysse ned avgangen til en viktig tillitsvalgt. På samme måte må mediene respektere de pårørende til en død kvinne, om de ikke ønsker hennes liv belyst i mediene.

Kanskje var det uunngåelig at denne saken ble presentert på denne kryptiske måten, og kanskje legger jeg ekstra sten til byrden når jeg skriver om den her.

4 responses to “Kan mediene være for varsomme?

  1. Det er en vanskelig problemstilling Hege. Medierne kan behandle en sag, sådan at de omtalte mennesker ikke føler sig svigtet, men jeg har selv prøvet at blive udsat for falske anklager i pressen. Heldigvis havde jeg på det tidspunkt moralsk styrke til at modstå hidsige modangreb, så jeg førte simpelthen en anstændig politik og håbede på at de involverede kunne se klart (og jeg fik en overvældende majoritet af tillidserklæringer bagefter.)

    I tilfældet med en politiker, som går efter en kvinde som er mere end 5-10 år yngre, må man nok antage, at der er en eller anden form for magtbegær inde i billedet (fra begge parter).

  2. Jeg tør ikke en gang tenke på hvordan jeg kunne håndtert å bli utsatt for falske anklager offentlig. Ærlig talt – jeg tror jeg kunne tatt min død av det!

    Vi har et vennepar der det er 25 år mellom ham og henne, men jeg tror de ville protestert om noen sa det handlet om maktbegjær 🙂

  3. Ja med hensyn til alderskommentaren må du undskylde og vennepar, hvis I læser med her, så undskylder jeg.
    Jeg turde skrive det, fordi jeg i sin tid læste en bog af Steen Hegeler, hvor nævnte at en stor aldersforskel (som regel) betyder at der er en slags uærlighed. Indenfor den klassiske musik er der mange dygtige succesrige komponister, dirigenter og solister (mænd), som har giftet sig (eller levet sammen med) unge kvinder, og det er sådanne par, der oftest baseres på at kvinden er fascineret af mandens succes. På samme måde gætter jeg at politikeren, som du nævnte, har udstrålet selvsikkerhed og politisk indsigt, som har betaget kvinden. Det kan jeg genkende ud fra mine oplevelser af forskellige mennesker. Men jeg ved jo ikke om det altid er rigtigt og burde måske være mere forsigtig med at skrive sådan (samme gælder Hegeler, der ganske kategorisk skrev at der altid var en uærlighed i et forhold, hvor aldersforskellen var større end 3-5 år.)

    • Det er lov å spekulere litt når aldersforskjellen er så stor, Donald. Og kjærlighetens psykologi er merkelig, vet vi jo. Det er vel ikke tilfeldig at meget, meget rike og vellykkede menn særs ofte har mye yngre og usedvanlig vakre kvinner ved sin side. Så tilfeldig kan vel ikke verden være.

      🙂

Legg igjen en kommentar