Det er den tida på året nå, – den tida da jeg må betale for lange, late sommerdager, påskeferie når alle andre ennå har ei uke igjen på jobben og enda flere deilige fridager.
Ingen ting er gratis.
Sånn er det, og det er ikke mer enn riktig.
Men det er lett å få panikk. For litt over ei uke siden foretok jeg opptelling. 196 elevtekster skal leses, rettes og kommenteres. Det er ulike typer tekster, men 106 av dem er tentamensoppgavene til tiendeklassingene mine, ett sett på bokmål og ett sett på nynorsk. Hver tentamen har dessuten to tekster, og før jeg er ferdig med å gi dem en skriftlig veiledning, har jeg skrevet bortimot en full side og brukt 25 minutter på hver. Det er et enkelt regnestykke: Sånn omtrent 65 – 70 timer med rødpennen i løpet av en måneds tid.
Det er da jeg organiserer. Planer legges, lister lages: Minimum seks tekster skal gjøres ferdig hver dag, sju dager i uka, – og ingen slinger i valsen. Det er forbudt å være på etterskudd, men fullt lovlig å være på forskudd. Tekstene og PC-en er med meg over alt. Hvert ledig øyeblikk hiver jeg meg over en tekst. Har jeg en pause på jobben: En tekst unnagjort. Mens potetene koker: En tekst til. Og så er det de lange strekka ved spisebordet: Fire, fem, seks tekster i slengen.
I dag er jeg på forskudd, og det gjenstår bare tre tekster til i morgen. Planen er å få unna seks, så har jeg litt å gå på før mandagen braker løs.
Jeg liker å lese hva ungene mine skriver. Jeg liker å jobbe med gode formuleringer som kan hjelpe dem framover.
Det er stas, – og noe innihelvete slitsomt.
Men jeg får ikke panikk. Jeg organiserer, og akkurat som i de andre 61 terminene jeg har avsluttet: Jeg kommer i mål i år også.
Livet leker 