Jeg vil være i fred!

Og så du som er så sosial! Dette er en karakteristikk jeg alltid har fått høre om meg selv, og karakteristikken har stemt godt. Jeg har alltid vært hypersosial og skravlete, en sånn som liker alle slags folk og de fleste sosiale settinger.

Jeg vet ikke om noen har merket det, men sånn er det altså ikke lenger. Ikke vet jeg hvorfor det har blitt sånn, men noen ganger føler jeg meg nesten folkesky. Og det er ikke noe som skjedde for et kvarter siden. De siste to – tre åra har jeg merket at jeg oftere og oftere trekker meg unna. Jeg trives best i mitt eget selskap.

Jeg undres på hvorfor det har blitt sånn. Fortsatt trives jeg rundt et hyggelig middagsbord med gode venner, og senest nå på fredag hadde jeg invitert noen av jentene på jobben på middag. Visst var det hyggelig og morsomt, fullt av skravling og latter, akkurat sånn som jeg alltid har likt det. Og selv om dette er de jentene jeg aller helst vil være sammen med, sitter jeg der og lurer på hvorfor jeg ikke er alene, helt alene, langt borte fra alle jeg kjenner.

Det er jo helt sjukt!

Festene på jobben skygger jeg oftere og oftere unna, – særlig de store og voldsomme. Når jeg går, så er det nesten alltid av ren og skjær pliktfølelse. Små spontane sammenkomster derimot, dem liker jeg fortsatt veldig godt. I går stakk ei venninne innom på et glass vin og en skravlings en times tid sånn på ettermiddagen. Det var fint. Og fortsatt elsker jeg å gå på lesesirkelmøter og andre sammenkomster som har ett eller annet formål. Lunsjer og kaffekopper i hagen er også helt topp, særlig på dagtid, og særlig hvis de ikke varer for lenge. Det er de store, utflytende laga jeg helst vil slippe.

Jobben min er rimelig sosial, og heldigvis har ingen ting endret seg der. Fortsatt er det moro å være sammen med elevene. Det rocker i en tiendeklasse. Jeg foreleser, ungene spør, kjappe, ironiske kommentarer flyr gjennom lufta, de ler og tøyser, – og kanskje er det sånn at jeg får dekket mitt behov for samvær, prat og latter i løpet av skoledagen. Når jeg kommer hjem, vil jeg aller helst være alene, og det er til og med deilig når Thv er et annet sted enn der jeg er.

Jeg har blitt så lei alt, lei meg selv og lei de andre. Hver gang jeg åpner munnen for å si noe, har jeg en sidetanke oppe i hodet mitt, en sidetanke som forteller meg at alt jeg skal si, har jeg sagt før, og de som skal høre på har hørt det før. Hva er poenget?

Det fryder meg når jeg av og til møter nye mennesker. Det er så deilig å prate med folk som overrasker, rett og slett fordi jeg ikke kjenner dem og vet hva de har å fortelle meg. Ikke vet jeg hva de mener og tenker, og mine tanker er plutselig nye for noen andre.

Kanskje er det derfor jeg går og drømmer om et annet sted å bo, et sted jeg kan leve et aleneliv og ha en hverdag parallelt med det livet jeg lever her hjemme. Jeg vil pusle med mitt, tenke rare tanker, lese og skrive, strikke og male (- dører og vinduer, – ikke kunst!). Innimellom kan du komme på besøk. Vi kan spise middag sammen, drikke et glass vin eller ta en kopp kaffe på trammen, prate litt, – og så kan du gå igjen.

Jeg vil aller helst være i fred.

14 responses to “Jeg vil være i fred!

  1. Hmm… Kjenner meg igjen i beskrivelsen din! Dvs når jeg ferierer kan jeg til tider være hypersosial. Fortsatt synes jeg det er spennende å bli kjent med nye mennesker. Heldigvis! Likeså er det godt å være i gode venners lag og familien. En stund… For så å trekke meg tilbake til Casa Randi. Nyter alenetilværelsen!

    Ønsker deg en fin søndag videre. Håper rettebunken har minket og at regnet avtar. Vel, du har det vel tørt og varmt inne…

    Jeg fortsetter sortering og redigering av bilder for nye blogginnlegg. Bobler over av ideer, for denne byen har gitt meg så mange gode minner!

    • Det er min erfaring, Randi, – at når jeg skriver om hvordan jeg egentlig har det, om noe litt sånn vanskelige følelser, da er det alltid mange som sier at de har det på samme måte. Av det har jeg lært at jeg sjelden er alene.

      Jeg har vært inne og kikka på hotellet i Villa Joliosa i dag.

  2. Vit at du ikke er alene om å kjenne det akkurat slik!
    – Du er forøvrig svært god til å sette ord på følelser, men det er snålt og se at noen er kliss lik seg selv.🙂

    • Jeg er nok ikke særlig unik på noe område, og hver gang jeg tenker eller føler noe, så tenker jeg faktisk: Da er det vanlig. Da er vi fler.

      Ha en fortsatt god søndagskveld, Kirsti.

  3. Det er sjovt at du skriver dette indlæg – for det rammer mig i den grad. For også jeg har det lidt på den måde og nyder mere og mere mit eget selskab. Jeg har også været meget social og vil nok mene at jeg på sin vis er det stadig igennem mit job, men privat elsker jeg det at være mig selv og heldigvis, kan jeg også nyde at være i samme rum som Søren, men vi behøver ikke at snakke. Jeg elsker at have gæster, men samtidig «glæder» jeg mig til de går.

  4. Jeg kaller meg «punktsosial». Uansett hvor (hyper)sosial og hvor tilbaketrukket vi er, skal helst summen bli hundre%. Det må være det viktigste. Så får vektleggingen variere gjennom livet og dagene.

  5. Punktsosial? Fint ord!

  6. Jeg tror, vi alle har brug for at være alene, og nu har vi jo i årtier været der for vores børn og for jobbet, og tiden er kommet til omsorg for os selv.

  7. Tror du det kan ha noen sammenheng med det å ha et yrke der man jobber tett på mange ulike mennesker i løpet av en dag? Jeg ville nå si at du i aller høyeste grad har et omsorgsyrke…

  8. Kjente meg veldig igjen i det med de samtalene som er repetisjoner. De kan være usigelig tappende, kan de

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s