Monthly Archives: november 2013

13 kilo dødt dyr

Min indre bonde slipper sjelden til. Ikke har jeg gård og ikke har jeg dyr. Riktig nok har jeg våpen og en mann som kan bruke dem, men det hjelper så lite når man ikke har terreng.

???????????????????????????????

Det er mye vilt i Østfold, og det finnes unge mennesker som driver gård og har kvote på 14 rådyr. Det er mer enn en familie kan spise uten å gå lei, og da hender det at vi byfolk får slippe til.

???????????????????????????????

Dette lille slaktet veide 13 kilo. Etter litt håndtering av kniv og sag, kunne vi legge to lårsteker, to bogsteker, en nakke, to ryggstykker og en ribbe (Den andre var skutt i stykker.).

???????????????????????????????

Det er ikke mye, men vinterens viltselskap er i hvert fall sikret.

DSC06442

Alt jeg ikke kan om Syria

Det er en selvfølge at læreren er forberedt til hver eneste time. Vanligvis går det greit. Jeg underviser i norsk og samfunnsfag, og det er ikke så mye som endrer seg i løpet av en treårsperiode. Wergeland er fortsatt Wergeland, og andre verdenskrig er fortsatt andre verdenskrig. Ikke for det; historieforståelsen er stadig i endring, og rett som det er må jeg korrigere det jeg en gang lærte, og også det jeg en gang mente. Synet på rettsoppgjøret etter krigen har for eksempel endret seg i løpet av de tretti åra siden jeg tok min utdanning, – og kanskje var heller ikke Wergeland helt som vi tenkte.

Det er viktig at lærere ikke blir sittende fast i fortida. Nye stemmer må også få plass i klasserommet. Sist jeg hadde tiende klasse var det Ingvild Rishøj som var ny for meg, og hun er fortsatt med oss. I år skal Yahya Hassan få være med. Jeg vet at noen av mine små vil nikke gjenkjennende til ham. Vi har akkurat forsøkt å forstå Palestina-spørsmålet, og da var jeg så heldig å kunne invitere en gjest som selv har jobbet i palestinske flyktningeleire i Libanon. Elevene er så vant til meg, at jeg noen ganger føler jeg går i grått. Med en ny stemme i klassen fikk vi straks lagt på litt farge.

For tre år siden sto vi midt i Den arabiske våren. I samme øyeblikk som vi underviste om det, fløy norske bombefly inn over Libya for å stoppe Gadaffi. Egypt og Libya er med i år også, men de siste dagene har jeg jobbet med å komprimere stoffet, file bort noen detaljer og skape litt avstand til stoffet. Det må gjøres plass til noe mer.

I år er det Syria som står for tur, og vi begynner i morgen. Vi er så heldige at vi holder oss med to ganske nye læreverk i samfunnsfag, men denne gangen hjelper det så lite. Jeg lette forgjeves etter Syria i registeret. Her var det bare å finne andre kilder. Min danske venn pleier å si at det kan skrives bøker om det han ikke kan om dette eller hint, og sånn er det med meg og Syria: Det kan skrives bøker om min uvitenhet. Det lille jeg kunne ville fått plass på en gul post it-lapp.

Men sånn kunne det ikke fortsette. Sammen med elevene mine må jeg forsøke å nærme meg det som skjer. I motsetning til femtenåringene har jeg visst det hele tiden. Helt fra de første demonstrasjonene brøt ut i mars 2011 har jeg lest alt jeg har kommet over om landet, opprøret, Assad – hele pakka. På bordet mitt ligger artikler, reklamer – alt jeg kan finne. I forrige uke var det tid for å sette sammen puslespillet, og takk kjære, søte Tim Berners-Lee og alle andre kloke hoder: Takk, takk, takk. Takket være dere er informasjonen bare noen tastetrykk unna.

Nå har jeg puslet sammen en presentasjon med tekst og bilder. Jeg tror det er tilpasset mine kjære små, akkurat passe mye, akkurat passe komplisert. I morgen skal jeg etter fattig evne fortelle dem om landet og folket, forklare hvorfor det gikk som det gikk, og sammen skal vi forhåpentligvis klare å se sammenhengene mellom det som skjer i Syria og det som skjer i andre land i regionen.

Sist vi fordypet oss i Det nye midtøsten la jeg det til vårsemesteret. Nå har jeg flyttet temaet til høstsemesteret. Jeg har en plan! Når vi har fått kjennskap til det mest grunnleggende, når vi vet hva som har skjedd så langt, – da kan vi vi lettere henge med på det som vil skje videre framover; og at det vil en skje forrykende masse, er det dessverre ingen tvil om. Vi forsøker å se en nyhetssending på skolen hver dag, og Syria dukker opp med jevne mellomrom. Håpet er at økt kunnskap skal trigge større interesse hos de 53 elevene i 10B.

Jeg kan fortsatt ikke mye om Syria, men post it-lappen har i hvert fall blitt alt for liten.

Kan mediene være for varsomme?

Media blir ofte kritisert for å blottlegge folks privatliv, for å brette ut intime opplysninger som ingen har noe med. Jeg synes ofte denne kritikken er berettiget, men de siste ukene har jeg tenkt at det også kan bli for lite informasjon.

Arne Byrkjeflot er politiker i Rødt og mangeårig leder i LO Trondheim. I går kunne jeg lese i Klassekampen at han trekker seg fra ledervervet i LO, og det til tross for at han ble valgt for to år nå i april. I stedet blir han sittende som styremedlem i LO og bystyrerepresentant for partiet, visstnok til forargelse for mange.

Jeg kjenner bare saken fra Klassekampen. Der har den vært en føljetong i noen uker nå. Dette har vært mitt første møte med denne Byrkjeflot. Jeg aner altså absolutt ingen ting om mannen, og stilte med blanke ark da jeg først leste om saken.

Hva dreier konflikten seg om? For en tid tilbake hadde Arne Byrkjeflot et langvarig kjærlighetsforhold til en ung kvinne i partiet. Hun var i tjueåra. Forholdet tok slutt.

Forhold der mannlige politikere utnytter unge kvinner i organisasjonene har vært et hett tema i norske medier de siste åra; men da har det som oftest dreid seg om konkrete størrelser: Tenåringsjenter, landsmøter, alkohol, one night-stands; kombinasjoner det er lett å ta avstand fra. Så langt jeg kan lese i Klassekampen og andre medier inneholder ikke denne saken slike komponenter. Der står det bare at han er over seksti, hun i tjueåra og at de har hatt et langvarig kjærlighetsforhold. Dette kjærlighetsforholdet har fått sinnene så voldsomt i kok, at folk i partiet har krevd mannens avgang. Det er ikke småtterier, nemlig. Da sentralstyret i Rødt nektet å ekskludere ham, valgte nesten hele styret i Rødt i Trondheim å legge ned vervene sine. De mente han hadde vist grovt sviktende dømmekraft, noe som støttes av LO-leder Gerd Kristiansen.

Etter å ha strittet imot så lenge han kunne, har altså Arne Byrkjeflot nå gått med på å trekke seg fra sitt mest sentrale verv.

Kanskje er det rett og slett nysgjerrighet som rir meg, men jeg kan altså ikke forstå denne saken, og da begynner tankene å kverne: Det må være noe mer enn stor aldersforskjell som gjør folk så sinte. At eldre menn og yngre kvinner innleder kjærlighetsforhold er ingen nyhet. Heller ikke at folk treffer hverandre i organisasjonslivet. Det kryr av folk som har møttes på denne måten. Det må være noe de ikke forteller, noe jeg ikke får vite.

I noen av artiklene som omhandler Byrkjeflot-saken får vi en tilleggsopplysning: Den unge kvinnen er død. Det er ikke ofte kvinner i tjueåra dør, og det gir næring til spekulasjoner, spekulasjoner jeg ikke skal pøse på med her. De tar alle utgangspunkt i det samme: Har denne kvinnens død direkte eller indirekte noe med Arne Byrkjeflot å gjøre?

De som tilhører partiet og miljøet vet nok svaret på noe av dette, i hvert fall nok til at de ikke behøver å få det utbrodert i avisa. For alle oss andre blir dette et mysterium, og uansett hvor lite jeg ønsker å grafse i folks intime detaljer, så begynner hjernen min helt av seg selv å lete etter løsninger.

I dette tilfellet synes jeg faktisk at medienes varsomhet og hensyn til de pårørende har virket mot sin hensikt. Det er urettferdig både mot Arne Byrkjeflot og den unge kvinnen at jeg sitter her og spinner historier om hva som egentlig kan være bakgrunnen for at denne saken har fått så store dimensjoner.

Hva som kunne vært gjort annerledes aner jeg ikke. Mediene kan ikke være tause om at en stor konflikt i LO i Trondheim, og heller ikke dysse ned avgangen til en viktig tillitsvalgt. På samme måte må mediene respektere de pårørende til en død kvinne, om de ikke ønsker hennes liv belyst i mediene.

Kanskje var det uunngåelig at denne saken ble presentert på denne kryptiske måten, og kanskje legger jeg ekstra sten til byrden når jeg skriver om den her.

Lærerlykke

Akkurat nå er jeg ganske forbanna på deler av jobben min. Jeg var ikke hjemme før halv seks i dag, og jeg banna over leseplikt og urettferdigheter hele veien hjem.

Men det er en annen sak, for jeg elsker jo jobben min. Det betyr at jeg elsker faget og ungene og undervisninga og kollegene og dynamikken i klasserommet og nesten, men bare nesten, alt det andre som følger med jobben.

Hvordan kan jeg formidle det til deg som ikke har vært der? Du må bare tro meg på mitt ord: Det var superfint i 10 B i dag. Vanligvis prater og foreleser jeg dagen lang, men de siste to ukene har ungene våre styrt sine egne dager, og jeg har for en gangs skyld holdt kjeft. Jeg har til og med rettet en og annen tentamen mens jeg har vært i klasserommet. Alle elevene har hospitert på videregående skole to dager hver, og de har kommet og gått på en måte som har umuliggjort videre framrykking i pensum. I stedet har de bedrevet selvstudium, gjort matteoppgaver, jobbet med særoppgaver – og sett sjakk på skjerm.

I siste økt i dag fikk Magnus Karlsen også være med. Når de gjør det på Blindern, så kan vel vi. Interessen var ikke like stor hos alle, men han flyttet nå sine brikker der oppe på den fantastiske collage-skjermen til NRK, og nede i klasserommet gikk livet sin gang.

Jeg leste tekster om Villanden og analyser av Krogh versus Espedal.

Ute var det iskaldt, inne lunt og fint, – ikke minst stemningen. Unger som småpratet, tøflet rundt, sukket, leste, så på TV.

Ved siden av meg satt Dilan med plugger i ørene, han hørte vel på musikk, mens fingrene løp over tastaturet. Han skev om utviklinga i Tanzania. Hanna måtte ha hjelp med et vanskelig mattestykke, men jeg ville helst slippe. Det er folk i den klassen som er mye bedre til å forklare matte enn jeg er, Dilan for eksempel. Det frydet mitt gamle lærerhjerte å se hvordan han tok ut ørepluggene og forklarte presist og fint hvordan hun skulle løse oppgaven, og hennes lille takk, før hun ruslet tilbake til Marianne, og Dilan plugget ørene og skrev videre.

Miranda og Anders skulle jobbe med samfunnsfag, oppgaver om revolusjonen i Egypt. Anders er ofte litt treg i sessen, det er så mye han heller vil gjøre enn å løse oppgaver. Det vet Miranda, og hun bør ikke si så mye. I dag fant hun fram bøkene, la dem foran ham og jeg kunne høre fingeren hennes tappe på oppgavene, han smilte skjevt, men satt seg ned. Etter en stund var de igang begge to. Fin-fine ungene!

Over alt sitter folk med hodene tett sammen. De fleste jobber med det de skal. Noen diskuterer sjakk. To gutter prøver å lære seg en eller annen form for programmering, – de kommer for å vise fram hva de har gjort. En er fullstendig oppslukt av en roman, og Anette sitter og silgråter for seg selv. Hun ser første episode av Unsere Mütter, unsere Väter på PC-en sin.

Det er en mykhet i rommet, lyden av mennesker som pusler og rusler, en varme mellom folk som har funnet en god form på samværet.

Vi har en merkelig jobb, merkelig og fin. Det er mulig jeg er et enkelt menneske, men det skal ikke mer til enn noen timer i et klasserom for å gjøre meg glad.

Sånn er det bare.

Leftie

Jeg er ikke sikker på hva navnet skal indikere, men jeg regner med at det handler om leftie som i left overs. Sjalet er en perfekt mulighet for den med mye restegarn. Oppskriften fant jeg på ravelry.com, men det var etter at jeg hadde snublet over flere bloggere som strikket dette flotte sjalet.

???????????????????????????????

Nå har jeg strikket tre, og alle er strikket av restegarn. Dette første er strikket av finull fra Husfliden, og tro det eller ei: Garnet er snart tretti år gammel. Da jeg gikk på lærerskolen strikket jeg en del gensere i bruntoner, – og derfor hadde jeg så mye garn av den fargen. Riktig nok måtte jeg komplettere noe av det hvite, men finull er fortsatt i salg.

???????????????????????????????

Da jeg hadde kjøpt oppskriften, forsto jeg fort at dette ble for vanskelig. Oppskriften fantes riktig nok på svensk, men det hjalp så lite. Jeg fikk det ikke til. Heldigvis har jeg en kollega som påtok seg jobben med å forstå oppskriften, og med hennes instruksjon gikk det lett.

???????????????????????????????

Det hvite og rosa sjalet er mye mindre enn det første jeg strikket. Garnet er mykt alpakkaull, rester etter babytøy, og sjalet ser strikket spesielt til en jakke jeg har i samme garn.

???????????????????????????????

Når jeg først forsto oppskriften, forsto jeg hvor lett det er. Man begynner med tre masker, og så øker man både fram og tilbake i den ene siden, mens man feller i den andre. Sjalet vokser altså med en maske for hver rille. Bladene er heller ikke vanskelige. Det handler om en viss mengde økinger og tilsvarende fellinger.

???????????????????????????????

Jeg har lært teknikken videre til flere av elevene mine, og de har lært seg prinsippet lynkjapt (Les: I løpet av et friminutt). Arbeidet vokser og vokser helt til man feller av, så det kan i prinsippet bli så stort man vil.

???????????????????????????????

Dette siste sjalet har jeg strikket etter at jeg ryddet på loftet og fant ut at jeg hadde enda mer restegarn enn jeg trodde. Bladene er strikket i angorina lyx. Det har jeg fortsatt mye av, men bare litt av hver farge. Hovedfargen er i et garn min svigermor etterlot seg. Det heter She, og er laget av mohair og litt av hvert annet. Jeg synes det melerte garnet ga en fin effekt.

Dette siste sjalet har jeg ikke bruk for selv, så det skal få vente på den rette anledningen. Av og til blir jeg bedt om å bidra med en gevinst til en eller annen utlodning, og da skal dette sjalet få sin mulighet rundt en eller annen hals.

???????????????????????????????

Når bestillingen er feil

Det er ille å si det, men vi er veldig ofte misfornøyde med kursa vi blir tilbudt på jobben. Jeg snakker nå om de kursa som blir tredd nedover hodene våre på kommunale kursdager. Ofte har en eller annen på et kommunalt kontor selv blitt begeistret for en foredragsholder, og så skal det deles med oss gutta på gølvet. Det er bare det at vi ikke jobber på kontor. Vi jobber med elever, vi leser om undervisning, vi tester ut undervisning og vi diskuterer med hverandre. Det misnøyen vanligvis dreier seg om, er at vi føler oss undervurderte. Dette kan vi da fra før? Dette har vi lest alle sammen. Sånn har vi jo bedrevet skole i årevis. Omtrent sånn høres det ut over kaffekoppene i pausene.

Det er ikke kursholdernes skyld. De er ofte flinke folk med mye å melde.

Feilen ligger i bestillingen. Den som bestiller kartlegger ikke hva vi allerede kan og vet. Den som skal holde foredraget får vite at dette vil være nytt for oss; det er jo det de tror, de som ikke kjenner oss, – og så blir det gæli – om og om igjen!

Denne uka skal jeg holde foredrag for en gruppe innvandrerkvinner, og det første jeg tenkte på var bestillingen. Jeg har spurt: Hvor mange er de? Hvor godt snakker de norsk? Hva vil dere jeg skal snakke om? Selv om dette er frivillighetsarbeid og bare handler om en times småprat, vil jeg nødig undervurdere dem som skal høre på. Ikke har jeg lyst til å overvurdere dem heller. Galt blir det uansett, – og galt kan det komme til å gå. Jeg vet ikke akkurat hvor mange de er. Det forutsettes at de er gode i norsk om de skal delta, men av erfaring vet jeg at forutsetninger ikke alltid er realitet. Hva jeg skal snakke om, kunne jeg velge selv.

Her er det stor fare for at disse kvinnene vil stå på gangen og prate om meg over kaffekoppen i pausen: Hun snakker så langsomt. Hun tror vel ikke vi skjønner noen ting. Sigrid Undset! Som om ikke vi kjenner henne ut og inn fra før! Hvorfor skal de alltid undervurdere oss?

Kamuflasjestrikking

Jeg strikker. Jeg strikker over alt. Ikke alle synes det passer seg å strikke på et møte eller et kurs. Det synes jeg. Selv folk som sitter med et halvt øye på smarttelefonskjermen kan finne på å kommentere at jeg strikker.

Akkurat nå slipper jeg lettere unna.

IMG_0679

Beklager bildekvaliteten, men bildet ble sendt meg på mms, – og det var ikke bedre.

Loftsrydding

Vi har et loft. Hjelpes meg for et loft vi har!

DSC06278

Da jeg var barn delte vi mørkeloft med to andre familier. Det var et fint loft, men det meste av loftet tilhørte andre. Likevel husker jeg at jeg elsket å snoke rundt for å finne gamle rariteter.

Hjemme hos et par av venninnene mine, derimot, der var det loft å skrive hjem om. Store, gamle loft fylt til randen av hemmeligheter: Gamle møbler, klær å kle seg ut med, gardiner og leker og … Når vi ikke hadde noe annet å finne på, kunne vi alltid gå opp på et loft for å leke.

DSC06244

Jeg elsket å rote rundt på disse skattkamrene, og jeg bestemte meg for at når jeg ble stor, da skulle jeg ha et sånt loft, et skikkelig roteloft.

DSC06277

Det fikk jeg. Da vi kjøpte huset vårt i 1986 sto loftet der og ventet, stort og tomt. Det er det ikke lenger, – tomt altså. Det startet med litt garn, noen gamle møbler og litt skiutstyr, – og ettersom åra gikk, ballet det på seg. Nå er det alt annet enn tomt.

???????????????????????????????

Hver gang noe ble utdatert: klær, møbler, gardiner,- så flyttet vi det opp på loftet. Der kunne det være til noen fikk lyst til å bruke det. Problemet var bare at ingen noen sinne meldte sin interesse. Inne i et kott står masse esker med Marthe og Henriks barnetøy, og siden min svigermor heller aldri kastet noe, ligger det også klær fra Thvs barndom på 1950-tallet der. Et helt stativ er fullt av kåper, jakker og frakker, og man kan jo ikke kaste gamle, ærverdige lodenfrakker, kan man vel?

???????????????????????????????

Hva med en hel motorsykkeldress, støvler, kjørehansker og to hjelmer. Hva hvis noen i familien en eller annen gang vil ut å kjøre.

???????????????????????????????

DSC06263

Min svigermor kastet altså heller aldri noe. Hun påsto at hun hadde kastet noe en eneste gang i sitt liv, – og da angret hun etterpå.

DSC06238

Det kunne vi merke da hun døde i 1991. Thv og brødrene hans skulle rydde 250 kvadratmeter hus med tilhørende loft og kjeller. Noe ble kastet. Noe ble gitt bort. Noe havnet på loftet vårt.

???????????????????????????????

Svigermor var dameskredder, og hun sydde hele livet. Da hun døde hadde vi ikke hjerte til å kaste alle etterlatenskapene.

???????????????????????????????

Heldigvis syr Marthe også, så hun tok med seg både stoffer, knapper og bånd.

??????????????????????????????????????????????????????????????

Mange av klærne fra Thvs barndomshjem er eldgamle. Jeg vet for eksempel at vi ett eller annet sted har noen klær som Thvs farmor brukte da hun var på bryllupsreise i Roma i 1913. Sånt må få bli i huset. Når man er historielærer, kan man ikke kaste gamle spennende underbukser, –

???????????????????????????????

???????????????????????????????

eller skjorter.

???????????????????????????????

???????????????????????????????

Dette er klær som ble brukt av familien på den tiden Thvs oldefar, Helle Thorvald praktiserte i det store huset på Lisleby, der vi fant alt dette.

DSC06247

Jeg har aldri vært noe særlig til å sy, men noe ble det da ungene var små. Da Marthe fylte ett år, sydde og broderte jeg en liten, hvit kjole til henne.

DSC06369

På loftet fant jeg mønsteret. Det går jo ikke an å kaste det, – gjør det vel?

DSC06138

Og selv om den gamle buksa neppe blir brukt igjen, så kan vi liksom ikke få oss til å kaste den. Det er jo Thvs mor som sydde den til ham den gangen vi hadde dårlig råd.

???????????????????????????????

Det er minner i sånne klær, og da Thv fant den gamle flanellskjorta etter faren sin, så tok han den på seg. Skjorta har både han og faren hans brukt. Dette var faktisk yndlingsskjorta til mannen min gjennom hele ungdommen, og etter tjue-fem år på loftet, ligger den nå nyvaska og klar til bruk.

Gærning!

DSC06141

Og selv om jeg alltid hadde et sterkt forhold til Levis-buksene mine, så kan jeg av grunner vi ikke skal rippe opp i her ikke gjøre som Thv. Men et minne er de. Da jeg var tenåring ble jeg knapt sett i noe annet enn mine Leviser. De var faktisk kjøpt i Amerika og importert av mammas venninne.

???????????????????????????????

Innimellom alle sygreiene til svigermor, fant vi noe som egentlig er et bevis på hvor hyggelig det kan være å ta vare på noe gammelt. Svigermor er født i 1925 og gikk altså i andre klasse sånn omtrent 1932. Det er lenge siden! Likevel har vi altså hennes aller første håndarbeide, et lite nålebrev. Fortsatt sitter lærerens lille merkelapp på det lille arbeidet.

Tror du vi kastet det?

???????????????????????????????

Det var andre broderier der oppe også. Jeg lurer på om det er mamma som broderte disse siluettene, – eller kanskje hennes gamle tante:

DSC06139

Den lille soppen gir meg gode minner. Den broderte jeg sommeren 1973, tror jeg, og det var det første av flere sånne korstingsbroderier. Soppen er helt ferdig, men det var broderingen som var moro. Hva jeg skulle bruke det til, fant jeg aldri ut av. Ikke vet jeg det nå heller. Men kaste det? Never!

DSC06136

Og så er det alt garnet, mengder av garn!

???????????????????????????????

På rommet mitt har jeg allerede store mengder restegarn, og i sommer har jeg begynt prosjekt Strikkedilla. Jeg skal, skal, skal produsere noe av alt dette garnet. Kanskje mistet jeg litt motet da jeg fant ut at jeg har like mye garn på loftet, som jeg har nede, men det skal gå. Jeg har mange strikkeår igjen.

???????????????????????????????

Avdelingen for uferdige prosjekter er også stor. Akkurat denne genseren har jeg tatt ned for å fullføre. Jeg husker at jeg sluttet da jeg skjønte at den ble for liten for meg. Nå vil Thv har den. Han er inspirert av regnbuegenserne til Mick Aston i Time Team på BBC. Genser skal bli,- uten at han blir arkeolog av den grunn.

???????????????????????????????

Verre er det med den lille barnegenseren. Jeg tror jeg gjorde feil da jeg klippet den opp. Jammen, – her fant jeg noe jeg kan kaste.

Endelig!

DSC06248

De siste åra har jeg skjønt at vi må gjøre noe med loftet. Det er ganske enkelt fullt, og noe må før eller siden kastes. Marthe har dyttet i gang prosessen, og sist hun var hjemme begynte vi så smått. Vi bar ned noen kasser, sorterte, kastet, Marthe tok noe og resten pakket jeg i plastkasser som kan stables. Nå er et lite hjørne av loftet ryddet, og det ga meg litt mot.

Hvis noen mot all formodning og sunn fornuft har hengt med helt hit, synes jeg de skal slutte å lese nå. Dette er min egen språkterapi. Jeg trenger rett og slett å skrive av meg angsten for hva jeg skal gjøre med alt jeg har på loftet.

???????????????????????????????

Nevnte jeg forresten stolene? Loftet er fullt av stoler.

DSC06241

Det er gamle stoler og nye stoler. Ungenes tripp-trapp-stoler har de fredet til egne barn.

DSC06262

Den gamle gyngestolen er fra mammas barndom. Jeg hadde den på mitt barnerom, og Marthe hadde den på sitt. Mamma er litt fornærma for at den er forvist til loftet. Hun har nemlig voksenutgaven stående framme. Men jeg tror stolen tilgir oss. Den skal nok få komme ned igjen hvis det dukker opp småfolk.

DSC06264

En liten digresjon: Det er ikke bare den lille gyngestolen som finnes i en stor og en liten utgave. Nede på rommet mitt står en kurv jeg bruker når jeg skal ha med strikketøy ut av huset. På loftet står en liten miniatyrkurv. Jeg kan faktisk huske følelsen av å gå til byen en varm lørdag formiddag, mens jeg og mamma svingte med like kurver. Det var stas.

DSC06243

Men altså, tilake til stolene. For en stund siden fikk en kollega trukket om en halvgammel stol, og han syntes den var storveis. Men en sånn har da jeg på loftet, tenkte jeg, – og det hadde jeg.

Jammen!

DSC06254

Og så er det den gamle ekestolen med rottingsete. Den har stått i en av de gamle patrisiervillaene på Cicignon, men så lenge setet er ødelagt, kan jo ikke vi bruke den. Kaste den kan vi heller ikke. Mon tro om noen kan kunsten å flette sånne seter.

DSC06246

Det vil ta tid å få orden på toppetasjen, men vi regner med å komme i mål i løpet av et par år. Dette er noe som skal få lov til å ta tid. Det er faktisk hyggelig å bære ned noen kasser, snu og vende på innholdet, vurdere, minnes og så finne en løsning.

Det er flere grunner til at vi ikke bør være for kjappe. Det kan faktisk skjule seg noe ekte skatter blant kaoset.

???????????????????????????????

Denne skoesken var full av plastsmykker fra 1970-tallet. Vi kaster den, sa jeg. Men det ville ikke Marthe. Smykkene ville hun ha, men så insisterte hun på at vi måtte sortere først.

Og takk for det, Marthe.

DSC06232

Det første vi fant, var et eldgammelt sørgesmykke med bilde av Niels Olsen. Et par gamle pilleglass inneholdt perler fra ødelagte halsbånd. Kjenner jeg min svigermor rett, kan det like gjerne være ekte som falske perler. Marthe skal sjekke dem hos en gullsmed.

Og så var det cameen.

Bare kast hele esken, liksom!

Det skulle tatt seg ut.

DSC06234

Og det er nettopp det noen av venninnene mine sier også: Bare kast hele skiten. De er gale! Det du ser på disse bildene er bare det vi fant fram i løpet av et par formiddagstimer. Det er bare en brøkdel av det som finnes der oppe.

DSC06268

Man kaster jo ikke en gammel flosshatt i originaleske (En chapeau claque er det også er oppe et sted.),

DSC06242

eller mørkeromsutstyret som Marthe fikk av Joffen, og som hun har store planer om å bruke en gang.

DSC06240

Store-Thorvalds gamle rypesekk bruker vi faktisk ennå av og til,

DSC06261

og tenk på alle minnene som knytter seg til den gamle Interrail-sekken til Thv. Den var med oss Europa på kryss og tvers tre sommere på rad fra 1979.

DSC06145

De gamle koffertene må i hvert fall få bli. Det er ikke lenge siden Marthe fikk et par riktig gamle. De skulle hun bruke i et rollespill, – og hva om noen plutselig trenger dem vi ennå har?

DSC06265

Ingen kaster vel en gammel, fullt brukbar dampmaskin. Den også i originaleske. Den ble tatt ned noen ganger da Marthe og Henrik var barn, og både Thv og jeg har slept den med på skolen når vi har undervist om Den industrielle revolusjon.

DSC06275

Ett problem er at vi har hver våre interesseområder oppe på loftet. Enkelte ting mener jeg bestemt vi bør kaste, men da får Thv spader. Haugevis av årganger Guns and ammo, for eksempel. Nei, nei, – sier han når jeg foreslår at han kan arkivere dem i den riktig store containeren, den ingen stjeler fra.

DSC06274

Ungenes gyngehest er vi heldigvis enige om å bevare. Bak gyngehesten står ei diger kiste. Den er garantert full, – men jeg husker ikke med hva. Her er det mye å glede seg til.

DSC06258

Glede oss gjør vi også til å bla gjennom bildene fra Thvs barndomshjem. Riktig nok vet vi at det ikke er noen skatter i økonomisk forstand der, men kanskje er det noe vi kan bruke.

Særlig!

DSC06250

Jeg kjenner jeg får litt panikk av dette her.

Det blir litt mye!

Det er jo fullstendig galskap å ha alle disse greiene lagra over hodet på oss.

Men hva skal vi gjøre?

DSC06272

Don’t panic – organize

Det er den tida på året nå, – den tida da jeg må betale for lange, late sommerdager, påskeferie når alle andre ennå har ei uke igjen på jobben og enda flere deilige fridager.

Ingen ting er gratis.

Sånn er det, og det er ikke mer enn riktig.

Men det er lett å få panikk. For litt over ei uke siden foretok jeg opptelling. 196 elevtekster skal leses, rettes og kommenteres. Det er ulike typer tekster, men 106 av dem er tentamensoppgavene til tiendeklassingene mine, ett sett på bokmål og ett sett på nynorsk. Hver tentamen har dessuten to tekster, og før jeg er ferdig med å gi dem en skriftlig veiledning, har jeg skrevet bortimot en full side og brukt 25 minutter på hver. Det er et enkelt regnestykke: Sånn omtrent 65 – 70 timer med rødpennen i løpet av en måneds tid.

???????????????????????????????

Det er da jeg organiserer. Planer legges, lister lages: Minimum seks tekster skal gjøres ferdig hver dag, sju dager i uka, – og ingen slinger i valsen. Det er forbudt å være på etterskudd, men fullt lovlig å være på forskudd. Tekstene og PC-en er med meg over alt. Hvert ledig øyeblikk hiver jeg meg over en tekst. Har jeg en pause på jobben: En tekst unnagjort. Mens potetene koker: En tekst til. Og så er det de lange strekka ved spisebordet: Fire, fem, seks tekster i slengen.

I dag er jeg på forskudd, og det gjenstår bare tre tekster til i morgen. Planen er å få unna seks, så har jeg litt å gå på før mandagen braker løs.

Jeg liker å lese hva ungene mine skriver. Jeg liker å jobbe med gode formuleringer som kan hjelpe dem framover.

Det er stas, – og noe innihelvete slitsomt.

Men jeg får ikke panikk. Jeg organiserer, og akkurat som i de andre 61 terminene jeg har avsluttet: Jeg kommer i mål i år også.

Tilhenger(av)hage

Om fem – seks måneder begynner hagesesongen igjen, – og det er jo ikke så gæli. Jeg mener, – vi har jo kunnet bruke hagen nesten helt fram til nå.

DSC06119

Naboen vår, pensjonisten, sitter fortsatt ute på solskinnsdager. Når jeg kommer kjørende hjem fra jobb, ser jeg han og en annen kar sitte i hver sin hagestol med kaffekoppen i hånda.

???????????????????????????????

Bak i hagen vår er det meste gjort vinterklart. Fortsatt står et par møbler ute, men noe skal man jo ha å sitte på om det kommer en solskinnsdag. Og så er det mynteplantene mine. Dem har jeg ennå ikke fått somlet meg til å ta inn. Kanskje blir det heller ikke gjort.

DSC06116

Inn fyrer vi i peisen, uten blåser og regner det.

Så ble det vinter i år også.

???????????????????????????????