Monthly Archives: november 2013

13 kilo dødt dyr

Min indre bonde slipper sjelden til. Ikke har jeg gård og ikke har jeg dyr. Riktig nok har jeg våpen og en mann som kan bruke dem, men det hjelper så lite når man ikke har terreng.

???????????????????????????????

Det er mye vilt i Østfold, og det finnes unge mennesker som driver gård og har kvote på 14 rådyr. Det er mer enn en familie kan spise uten å gå lei, og da hender det at vi byfolk får slippe til.

???????????????????????????????

Dette lille slaktet veide 13 kilo. Etter litt håndtering av kniv og sag, kunne vi legge to lårsteker, to bogsteker, en nakke, to ryggstykker og en ribbe (Den andre var skutt i stykker.).

???????????????????????????????

Det er ikke mye, men vinterens viltselskap er i hvert fall sikret.

DSC06442

Reklamer

Alt jeg ikke kan om Syria

Det er en selvfølge at læreren er forberedt til hver eneste time. Vanligvis går det greit. Jeg underviser i norsk og samfunnsfag, og det er ikke så mye som endrer seg i løpet av en treårsperiode. Wergeland er fortsatt Wergeland, og andre verdenskrig er fortsatt andre verdenskrig. Ikke for det; historieforståelsen er stadig i endring, og rett som det er må jeg korrigere det jeg en gang lærte, og også det jeg en gang mente. Synet på rettsoppgjøret etter krigen har for eksempel endret seg i løpet av de tretti åra siden jeg tok min utdanning, – og kanskje var heller ikke Wergeland helt som vi tenkte.

Det er viktig at lærere ikke blir sittende fast i fortida. Nye stemmer må også få plass i klasserommet. Sist jeg hadde tiende klasse var det Ingvild Rishøj som var ny for meg, og hun er fortsatt med oss. I år skal Yahya Hassan få være med. Jeg vet at noen av mine små vil nikke gjenkjennende til ham. Vi har akkurat forsøkt å forstå Palestina-spørsmålet, og da var jeg så heldig å kunne invitere en gjest som selv har jobbet i palestinske flyktningeleire i Libanon. Elevene er så vant til meg, at jeg noen ganger føler jeg går i grått. Med en ny stemme i klassen fikk vi straks lagt på litt farge.

For tre år siden sto vi midt i Den arabiske våren. I samme øyeblikk som vi underviste om det, fløy norske bombefly inn over Libya for å stoppe Gadaffi. Egypt og Libya er med i år også, men de siste dagene har jeg jobbet med å komprimere stoffet, file bort noen detaljer og skape litt avstand til stoffet. Det må gjøres plass til noe mer.

I år er det Syria som står for tur, og vi begynner i morgen. Vi er så heldige at vi holder oss med to ganske nye læreverk i samfunnsfag, men denne gangen hjelper det så lite. Jeg lette forgjeves etter Syria i registeret. Her var det bare å finne andre kilder. Min danske venn pleier å si at det kan skrives bøker om det han ikke kan om dette eller hint, og sånn er det med meg og Syria: Det kan skrives bøker om min uvitenhet. Det lille jeg kunne ville fått plass på en gul post it-lapp.

Men sånn kunne det ikke fortsette. Sammen med elevene mine må jeg forsøke å nærme meg det som skjer. I motsetning til femtenåringene har jeg visst det hele tiden. Helt fra de første demonstrasjonene brøt ut i mars 2011 har jeg lest alt jeg har kommet over om landet, opprøret, Assad – hele pakka. På bordet mitt ligger artikler, reklamer – alt jeg kan finne. I forrige uke var det tid for å sette sammen puslespillet, og takk kjære, søte Tim Berners-Lee og alle andre kloke hoder: Takk, takk, takk. Takket være dere er informasjonen bare noen tastetrykk unna.

Nå har jeg puslet sammen en presentasjon med tekst og bilder. Jeg tror det er tilpasset mine kjære små, akkurat passe mye, akkurat passe komplisert. I morgen skal jeg etter fattig evne fortelle dem om landet og folket, forklare hvorfor det gikk som det gikk, og sammen skal vi forhåpentligvis klare å se sammenhengene mellom det som skjer i Syria og det som skjer i andre land i regionen.

Sist vi fordypet oss i Det nye midtøsten la jeg det til vårsemesteret. Nå har jeg flyttet temaet til høstsemesteret. Jeg har en plan! Når vi har fått kjennskap til det mest grunnleggende, når vi vet hva som har skjedd så langt, – da kan vi vi lettere henge med på det som vil skje videre framover; og at det vil en skje forrykende masse, er det dessverre ingen tvil om. Vi forsøker å se en nyhetssending på skolen hver dag, og Syria dukker opp med jevne mellomrom. Håpet er at økt kunnskap skal trigge større interesse hos de 53 elevene i 10B.

Jeg kan fortsatt ikke mye om Syria, men post it-lappen har i hvert fall blitt alt for liten.

Kan mediene være for varsomme?

Media blir ofte kritisert for å blottlegge folks privatliv, for å brette ut intime opplysninger som ingen har noe med. Jeg synes ofte denne kritikken er berettiget, men de siste ukene har jeg tenkt at det også kan bli for lite informasjon.

Arne Byrkjeflot er politiker i Rødt og mangeårig leder i LO Trondheim. I går kunne jeg lese i Klassekampen at han trekker seg fra ledervervet i LO, og det til tross for at han ble valgt for to år nå i april. I stedet blir han sittende som styremedlem i LO og bystyrerepresentant for partiet, visstnok til forargelse for mange.

Jeg kjenner bare saken fra Klassekampen. Der har den vært en føljetong i noen uker nå. Dette har vært mitt første møte med denne Byrkjeflot. Jeg aner altså absolutt ingen ting om mannen, og stilte med blanke ark da jeg først leste om saken.

Hva dreier konflikten seg om? For en tid tilbake hadde Arne Byrkjeflot et langvarig kjærlighetsforhold til en ung kvinne i partiet. Hun var i tjueåra. Forholdet tok slutt.

Forhold der mannlige politikere utnytter unge kvinner i organisasjonene har vært et hett tema i norske medier de siste åra; men da har det som oftest dreid seg om konkrete størrelser: Tenåringsjenter, landsmøter, alkohol, one night-stands; kombinasjoner det er lett å ta avstand fra. Så langt jeg kan lese i Klassekampen og andre medier inneholder ikke denne saken slike komponenter. Der står det bare at han er over seksti, hun i tjueåra og at de har hatt et langvarig kjærlighetsforhold. Dette kjærlighetsforholdet har fått sinnene så voldsomt i kok, at folk i partiet har krevd mannens avgang. Det er ikke småtterier, nemlig. Da sentralstyret i Rødt nektet å ekskludere ham, valgte nesten hele styret i Rødt i Trondheim å legge ned vervene sine. De mente han hadde vist grovt sviktende dømmekraft, noe som støttes av LO-leder Gerd Kristiansen.

Etter å ha strittet imot så lenge han kunne, har altså Arne Byrkjeflot nå gått med på å trekke seg fra sitt mest sentrale verv.

Kanskje er det rett og slett nysgjerrighet som rir meg, men jeg kan altså ikke forstå denne saken, og da begynner tankene å kverne: Det må være noe mer enn stor aldersforskjell som gjør folk så sinte. At eldre menn og yngre kvinner innleder kjærlighetsforhold er ingen nyhet. Heller ikke at folk treffer hverandre i organisasjonslivet. Det kryr av folk som har møttes på denne måten. Det må være noe de ikke forteller, noe jeg ikke får vite.

I noen av artiklene som omhandler Byrkjeflot-saken får vi en tilleggsopplysning: Den unge kvinnen er død. Det er ikke ofte kvinner i tjueåra dør, og det gir næring til spekulasjoner, spekulasjoner jeg ikke skal pøse på med her. De tar alle utgangspunkt i det samme: Har denne kvinnens død direkte eller indirekte noe med Arne Byrkjeflot å gjøre?

De som tilhører partiet og miljøet vet nok svaret på noe av dette, i hvert fall nok til at de ikke behøver å få det utbrodert i avisa. For alle oss andre blir dette et mysterium, og uansett hvor lite jeg ønsker å grafse i folks intime detaljer, så begynner hjernen min helt av seg selv å lete etter løsninger.

I dette tilfellet synes jeg faktisk at medienes varsomhet og hensyn til de pårørende har virket mot sin hensikt. Det er urettferdig både mot Arne Byrkjeflot og den unge kvinnen at jeg sitter her og spinner historier om hva som egentlig kan være bakgrunnen for at denne saken har fått så store dimensjoner.

Hva som kunne vært gjort annerledes aner jeg ikke. Mediene kan ikke være tause om at en stor konflikt i LO i Trondheim, og heller ikke dysse ned avgangen til en viktig tillitsvalgt. På samme måte må mediene respektere de pårørende til en død kvinne, om de ikke ønsker hennes liv belyst i mediene.

Kanskje var det uunngåelig at denne saken ble presentert på denne kryptiske måten, og kanskje legger jeg ekstra sten til byrden når jeg skriver om den her.

Lærerlykke

Akkurat nå er jeg ganske forbanna på deler av jobben min. Jeg var ikke hjemme før halv seks i dag, og jeg banna over leseplikt og urettferdigheter hele veien hjem.

Men det er en annen sak, for jeg elsker jo jobben min. Det betyr at jeg elsker faget og ungene og undervisninga og kollegene og dynamikken i klasserommet og nesten, men bare nesten, alt det andre som følger med jobben.

Hvordan kan jeg formidle det til deg som ikke har vært der? Du må bare tro meg på mitt ord: Det var superfint i 10 B i dag. Vanligvis prater og foreleser jeg dagen lang, men de siste to ukene har ungene våre styrt sine egne dager, og jeg har for en gangs skyld holdt kjeft. Jeg har til og med rettet en og annen tentamen mens jeg har vært i klasserommet. Alle elevene har hospitert på videregående skole to dager hver, og de har kommet og gått på en måte som har umuliggjort videre framrykking i pensum. I stedet har de bedrevet selvstudium, gjort matteoppgaver, jobbet med særoppgaver – og sett sjakk på skjerm.

I siste økt i dag fikk Magnus Karlsen også være med. Når de gjør det på Blindern, så kan vel vi. Interessen var ikke like stor hos alle, men han flyttet nå sine brikker der oppe på den fantastiske collage-skjermen til NRK, og nede i klasserommet gikk livet sin gang.

Jeg leste tekster om Villanden og analyser av Krogh versus Espedal.

Ute var det iskaldt, inne lunt og fint, – ikke minst stemningen. Unger som småpratet, tøflet rundt, sukket, leste, så på TV.

Ved siden av meg satt Dilan med plugger i ørene, han hørte vel på musikk, mens fingrene løp over tastaturet. Han skev om utviklinga i Tanzania. Hanna måtte ha hjelp med et vanskelig mattestykke, men jeg ville helst slippe. Det er folk i den klassen som er mye bedre til å forklare matte enn jeg er, Dilan for eksempel. Det frydet mitt gamle lærerhjerte å se hvordan han tok ut ørepluggene og forklarte presist og fint hvordan hun skulle løse oppgaven, og hennes lille takk, før hun ruslet tilbake til Marianne, og Dilan plugget ørene og skrev videre.

Miranda og Anders skulle jobbe med samfunnsfag, oppgaver om revolusjonen i Egypt. Anders er ofte litt treg i sessen, det er så mye han heller vil gjøre enn å løse oppgaver. Det vet Miranda, og hun bør ikke si så mye. I dag fant hun fram bøkene, la dem foran ham og jeg kunne høre fingeren hennes tappe på oppgavene, han smilte skjevt, men satt seg ned. Etter en stund var de igang begge to. Fin-fine ungene!

Over alt sitter folk med hodene tett sammen. De fleste jobber med det de skal. Noen diskuterer sjakk. To gutter prøver å lære seg en eller annen form for programmering, – de kommer for å vise fram hva de har gjort. En er fullstendig oppslukt av en roman, og Anette sitter og silgråter for seg selv. Hun ser første episode av Unsere Mütter, unsere Väter på PC-en sin.

Det er en mykhet i rommet, lyden av mennesker som pusler og rusler, en varme mellom folk som har funnet en god form på samværet.

Vi har en merkelig jobb, merkelig og fin. Det er mulig jeg er et enkelt menneske, men det skal ikke mer til enn noen timer i et klasserom for å gjøre meg glad.

Sånn er det bare.

Leftie

Jeg er ikke sikker på hva navnet skal indikere, men jeg regner med at det handler om leftie som i left overs. Sjalet er en perfekt mulighet for den med mye restegarn. Oppskriften fant jeg på ravelry.com, men det var etter at jeg hadde snublet over flere bloggere som strikket dette flotte sjalet.

???????????????????????????????

Nå har jeg strikket tre, og alle er strikket av restegarn. Dette første er strikket av finull fra Husfliden, og tro det eller ei: Garnet er snart tretti år gammel. Da jeg gikk på lærerskolen strikket jeg en del gensere i bruntoner, – og derfor hadde jeg så mye garn av den fargen. Riktig nok måtte jeg komplettere noe av det hvite, men finull er fortsatt i salg.

???????????????????????????????

Da jeg hadde kjøpt oppskriften, forsto jeg fort at dette ble for vanskelig. Oppskriften fantes riktig nok på svensk, men det hjalp så lite. Jeg fikk det ikke til. Heldigvis har jeg en kollega som påtok seg jobben med å forstå oppskriften, og med hennes instruksjon gikk det lett.

???????????????????????????????

Det hvite og rosa sjalet er mye mindre enn det første jeg strikket. Garnet er mykt alpakkaull, rester etter babytøy, og sjalet ser strikket spesielt til en jakke jeg har i samme garn.

???????????????????????????????

Når jeg først forsto oppskriften, forsto jeg hvor lett det er. Man begynner med tre masker, og så øker man både fram og tilbake i den ene siden, mens man feller i den andre. Sjalet vokser altså med en maske for hver rille. Bladene er heller ikke vanskelige. Det handler om en viss mengde økinger og tilsvarende fellinger.

???????????????????????????????

Jeg har lært teknikken videre til flere av elevene mine, og de har lært seg prinsippet lynkjapt (Les: I løpet av et friminutt). Arbeidet vokser og vokser helt til man feller av, så det kan i prinsippet bli så stort man vil.

???????????????????????????????

Dette siste sjalet har jeg strikket etter at jeg ryddet på loftet og fant ut at jeg hadde enda mer restegarn enn jeg trodde. Bladene er strikket i angorina lyx. Det har jeg fortsatt mye av, men bare litt av hver farge. Hovedfargen er i et garn min svigermor etterlot seg. Det heter She, og er laget av mohair og litt av hvert annet. Jeg synes det melerte garnet ga en fin effekt.

Dette siste sjalet har jeg ikke bruk for selv, så det skal få vente på den rette anledningen. Av og til blir jeg bedt om å bidra med en gevinst til en eller annen utlodning, og da skal dette sjalet få sin mulighet rundt en eller annen hals.

???????????????????????????????

Når bestillingen er feil

Det er ille å si det, men vi er veldig ofte misfornøyde med kursa vi blir tilbudt på jobben. Jeg snakker nå om de kursa som blir tredd nedover hodene våre på kommunale kursdager. Ofte har en eller annen på et kommunalt kontor selv blitt begeistret for en foredragsholder, og så skal det deles med oss gutta på gølvet. Det er bare det at vi ikke jobber på kontor. Vi jobber med elever, vi leser om undervisning, vi tester ut undervisning og vi diskuterer med hverandre. Det misnøyen vanligvis dreier seg om, er at vi føler oss undervurderte. Dette kan vi da fra før? Dette har vi lest alle sammen. Sånn har vi jo bedrevet skole i årevis. Omtrent sånn høres det ut over kaffekoppene i pausene.

Det er ikke kursholdernes skyld. De er ofte flinke folk med mye å melde.

Feilen ligger i bestillingen. Den som bestiller kartlegger ikke hva vi allerede kan og vet. Den som skal holde foredraget får vite at dette vil være nytt for oss; det er jo det de tror, de som ikke kjenner oss, – og så blir det gæli – om og om igjen!

Denne uka skal jeg holde foredrag for en gruppe innvandrerkvinner, og det første jeg tenkte på var bestillingen. Jeg har spurt: Hvor mange er de? Hvor godt snakker de norsk? Hva vil dere jeg skal snakke om? Selv om dette er frivillighetsarbeid og bare handler om en times småprat, vil jeg nødig undervurdere dem som skal høre på. Ikke har jeg lyst til å overvurdere dem heller. Galt blir det uansett, – og galt kan det komme til å gå. Jeg vet ikke akkurat hvor mange de er. Det forutsettes at de er gode i norsk om de skal delta, men av erfaring vet jeg at forutsetninger ikke alltid er realitet. Hva jeg skal snakke om, kunne jeg velge selv.

Her er det stor fare for at disse kvinnene vil stå på gangen og prate om meg over kaffekoppen i pausen: Hun snakker så langsomt. Hun tror vel ikke vi skjønner noen ting. Sigrid Undset! Som om ikke vi kjenner henne ut og inn fra før! Hvorfor skal de alltid undervurdere oss?

Kamuflasjestrikking

Jeg strikker. Jeg strikker over alt. Ikke alle synes det passer seg å strikke på et møte eller et kurs. Det synes jeg. Selv folk som sitter med et halvt øye på smarttelefonskjermen kan finne på å kommentere at jeg strikker.

Akkurat nå slipper jeg lettere unna.

IMG_0679

Beklager bildekvaliteten, men bildet ble sendt meg på mms, – og det var ikke bedre.