Daily Archives: 21.10.13

En elev ved navn Anders

Jeg kjente igjen Anders Behring Breivik med en gang jeg så ham. Straks jeg hadde lest manifestet hans dro jeg kjensel på gutten. Ettersom rettsaken mot ham skred fram kjente jeg igjen mange sider ved personligheten, eleven Anders.

Anders Behring Breivik har aldri vært min elev. Han er likevel en jeg kjenner. Heldigvis er det ikke mange Anderser, men altså mange nok til at vi lærere vet hvem han er. Det første året etter 22. juli snakket vi av og til om dem på lærerværelsene, om Breivikene vi har møtt.

Hva gjorde vi med dem? Hva gjør vi med dem vi møter neste skoleår og skoleåret etter der? Kan vi stoppe dem, før det er for sent?

Det hender vi har elever som skremmer oss. Den skrekken kommer ikke brått, den oppstår ikke i det øyeblikket vi møter dem. Det handler ikke om noe de sier én gang, om en bestemt tekst de skriver, om noe merkelig i øynene. Det er helheten, det totale bildet vi danner oss etter flere års samvær.

Jeg er sammen med mine elever i ti intensive timer, 38 uker i året gjennom tre år. Det gir meg 1140 timer til observasjon. Det er mange timer, kanskje flere intense timer enn det mange foreldre tilbringer med sine barn. I mine fag bedriver vi lite smalltalk. Det handler om skole og utdanning, og derfor henter vi helt bevisst opp de store temaene: Det handler om samfunnet vårt, om enkeltmenneskene, om politikken, om etikken, om livet, om døden og kjærligheten; – og selv om hver enkelt av elevene ikke sier så mye, så drypper det litt her og der, hver dag legges en brikke i puslespillet, i bildet som viser hvem dette mennesket er. Et blikk, en kommentar, en skulderbevegelse, en tekst, – etterhvert blir det til tusen blikk og kommentarer, hundre skulderbevegelser, ti tekster – og litt etter litt faller brikkene på plass og jeg ser hvem jeg har foran meg.

Heldigvis får jeg nesten bare se fine bilder. Når jeg ser på elevene mine, ser jeg snille og velmenende folk. De som vil godt, og strever for å få til livene sine. Det er et bilde som stemmer med virkeligheten. Det er sånn vi er – de fleste av oss. Men Anders Behring Breivik er også virkelig, og det hender altså at jeg ser ham midt i flokken, og noen ganger er jeg så sikker, så sikker.

Hva gjør jeg med det?

Hva kan jeg gjøre med det?

Hva gjør man med en relativt velfungerende ungdom, en sånn som holder seg innenfor rammene, stort sett gjør det han skal, er høflig (-om ikke vennlig), hjelpsom (- men med et kaldt blikk), ganske taus, tilbakeholden, ren og pen i tøyet?

Kan man heise det røde flagget bare fordi man lukter en storm?

Vi vet jo at vi lukter riktig, – om ikke hver gang, så veldig ofte. Men vi vet like godt at vi kan lukte feil, – og heldigvis for det. Når vi lufter vår engstelse med kolleger, er de nesten alltid enige. Jeg skjønner hva du mener, sier de, – selv om jeg ikke kan sette ord på akkurat hva det er, så tror jeg du er inne på noe.

Men hva skal man gjøre? Lufte sin engstelse for foreldrene? De gangene vi gjør det, finner vi sjelden gehør. Kanskje er vi for vage. Vi har jo så lite å sette fingeren på: Det lille blikket, de små dryppene av kalde holdninger, ordene som falt, – det er så vagt. Ofte går dette barnet de samme stiene som foreldrene har tråkket opp, – og noen vanskelige, kanskje kritiske, spørsmål fra læreren blir tatt ille opp. Kanskje engster de seg selv fordi de ser at ungen går for langt, fortsetter inn i et villniss de selv klarte å holde seg unna. De ville bare peke ut retningen. Kanskje føler de sine egne verdier truet av en lærer som pirker borti det vanskelige. Kanskje ser de det rett og slett ikke. Og vi har lite å fare med. Ingen skade har skjedd. Vi har ingen ting å henge vår engstelse på, annet enn harde øyne og kalde skuldre.

Det finnes bare én Anders Behring Breivik, og han var heldigvis aldri en av mine. Likevel var ikke frykten min ubegrunnet. I et par tilfeller har jeg fått vite at et par av dem jeg fryktet for, senere har etterlatt seg et kjølvann av kulde og vold i sine omgivelser.

Spørsmålet er om jeg kunne ha hindret det.

Reklamer