Det aller første jeg snakker med studentene mine om er taushetsplikten. Før de får gå opp i klasserommet, må de skrive under på en taushetserklæring. Det burde være en lett sak å holde sin munn om sånt som hører jobben til, men det er ikke alltid like lett. Hva skjer den dagen du hører noen si noe om en elev, om en familie, noe negativt, noe sladrete, – og du faktisk vet at dette ikke er sant. Skal du tie da også? Det skal du. Men det betyr ikke at du er kneblet. Å minne sladrehanken på at man ikke skal tro alt man hører, kan være effektivt nok.
I en liten by snubler vi ofte over noen som kjenner våre elever, og det hører med til hverdagen å bli spurt om du er lærer for Per eller Pål. Man lærer seg fort hvordan man kan fortelle at det er man, og at det er fint å være læreren til både Per og Pål, – og la det bli med det.
Noen ganger skjer det morsomme ting på jobben, noe man vil dele med andre. Andre ganger diskuterer man med noen, og så dukker det opp et konkret eksempel fra jobben, noe som kan belyse saken. Det er da man lager en anonymisert historie. Jente blir gutt, i går blir i fjor, min skole blir en skole jeg har hørt om, – og vips så har jeg diktet opp et tilfelle based on a true story. Det er det samme jeg gjør her på bloggen. Jeg har snakket med venner som jobber i helsesektoren, og de gjør det på samme måte. Evnen og behovet for å skape fortellinger er et særtrekk ved oss mennesker. Vi trenger å bearbeide det vi opplever gjennom fortellingen, særlig når det er noe emosjonelt eller sterkt. Da gjelder det å finne strategier som tillater dette, uten at vi bryter taushetsplikten vår.
Her en dag (i går/i fjor/for en tid tilbake) snublet jeg (Thv/en kollega) i en ny utfordring. Det vil si, – det virket ikke som en utfordring der og da, men i etterkant kom tankene. Et par ganger i året havner man opp i samtaler med tidligere elever, folk som nå er skikkelig voksne. Det hender de vil ha hjelp til noe, eller man møter dem tilfeldig i en sosial setting. Det var det som skjedde, og det sier seg selv hva som ble samtaleemnet: Den gamle klassen, lærerne, elevene, morsomme episoder, – alt sånt som vi har opplevd sammen. Og det var da det skjedde: Jeg spurte etter en av elevene i klassen, en god venn av min gamle elev. Dette var en usedvanlig skoleflink ungdomsskoleelev, men vedkommende hadde en svakhet, en noe usympatisk side, en lite empatisk holdning til andre elever, noe vi lærerne irriterte oss over; – og nå var det jeg kom til å nevne denne egenskapen. Jeg brøt ingen taushetplikt, jeg bare refererte til en konkret episode i klasserommet, en episode min gamle elev også husket, – og så pratet vil litt om dette, og ble enige om at det ikke er så greit å navigere i etikken når man er ung, – og det var det.
Etterpå ble jeg likevel gående å tenke. Selv om det vi snakket om var kjent for oss begge, og selv om det har gått 10/15/20 år, – så kjente jeg i magen min at dette ikke var greit. Selv etter så lang tid bør ikke jeg si noe ufordelaktig om gamle elever, og særlig ikke ved navns nevnelse til en elev fra samme kull.
Det gjør jeg ikke en gang til.
Neste gang jeg får studenter, kommer denne historien til å inngå i repertoaret over anekdotiske eksempler på hva man ikke skal gjøre som lærer.
Så har jeg lært det.
Livet leker 
Jeg synes det er vigtigt at anonymisere – for at kunne bruge historierne, fortælle videre til andre mennesker på en måde, så man kan høre det er ægte, ting, som man virkelig føler.
Men ærligt talt synes jeg også at sladder er nødvendigt, med det forbehold som du tager. Jeg er aldrig blevet kritiseret for at sladre om andre, fordi jeg tænker positivt, finder de positive sider. En rar prokurist sagde til mig for 55 år siden: Det er ikke altid det, man siger, som er det vigtigste, man skal også lægge mærke til, hvad folk *ikke* siger. Så det nytter ikke noget at holde mund.
Tja, – jeg vet ikke om sladder er nødvendig, Donald, men nå vet jeg heller ikke om ordet har den samme valør på dansk som på norsk. At vi snakker om andre mennesker er i og for seg greit. Men i begrepet «sladder», og særlig i begrepet «slarv» ligger det et negativt utgangspunkt. Det betyr at man snakker om andre mennesker med et negativt fortegn, man bringer videre noe man har hørt, men ikke helt kan verifisere, man krydrer historien for å gjøre den et lite hakk mer spennende, og derigjennom verre. Det er ikke særlig sympatisk. Man vil sjelden noe godt når man slarver, og det bringer i hvert fall ikke verden framover.
Det eneste positive jeg kan finne om sladder er at det skaper samhold mellom dem som bedriver denne øvelsen. Det skaper en følelse av «oss» og «de andre».
Ikke bra!
Men igjen: Kanskje det er noe annet på dansk.
Det er ikke noget andet på dansk, Hege, det er ikke godt at bagtale andre mennesker, selvfølgelig, og sladder har negativ betydning. Der var en dansk radio-feature (emne-udsendelse af en slags) som netop nævnte noget om at skabe samhold.
Det, som jeg er ude efter er, at man ikke skal føle skyld over at vurdere på andre mennesker, dersom man gør det i en positiv ånd og man skal kunne tale med andre om det – så ligner det jo sladder. Vi, der har undervist, ved, at der bag enhver ansættelse er en vurdering, og at ledere fortløbende ser og tænker og taler om de ansatte. Der skabes ikke afstand (mellem de og os), blot fordi man taler om karakter, empati, evner eller kompetencer, interesser, væremåde, hygiejne m.v.
Der skabes afstand, hvis man siger noget, som man ikke også (i en eller anden form) ville kunne sige til de mennesker, man taler om.
Det er et meget inspirerende emne. Når man skriver biografier om afdøde kunstnere, har man mere frihed til at beskrive mennesket på den måde, man synes er mest ærligt, men i levende live er der hensyn, som gør at man holder sig lidt tilbage. Men kom ikke og sig at man ikke tænker mange ting.
En af de bedste grundregler for at få en god tilværelse er at tænke positivt, fremhæve de positive sider. Rose hinanden, rose andre for de mest positive ting, man kan få øje på.
For noen år siden var det noen arbeidspsykologer som innførte begrepet «Kos med misnøye», – og jeg forstår godt hva det handler om.