Dagene flyr, og vi har mer enn nok å gjøre morgen, middag og kveld. Når vi er ferdige med dagens dont, havner vi gjerne i sofaen foran en eller annen skjerm. Det er fint det, – men særlig sosialt er det ikke.
Visst er vi sosiale, vi både inviterer og blir invitert, men selv om det alltid er hyggelig, kan det oppleves som en sjau. Badet må vaskes, mat handles og lages. Det er ikke gjort på et kvarter akkurat, og derfor blir det heller ikke så ofte.
Noen synes det blir for sjelden.
På torsdag ble jeg invitert i bursdagsselskap til ei venninne. Du verden, tenkte jeg. Hun fyller da ikke runde år. Det stemmer det. Et mindre rundt tall skal du lete lenge etter. Hun hadde bare lyst til å samle en flokk venninner til litt hyggelig samvær. Da hun ønsket oss velkomne minnet hun oss på at vi ikke må glemme å møtes, at vi faktisk bør møtes litt oftere. At vi trenger det. Vennskap må pleies om de skal vare, og må vi lage tre retter og vaske hele huset før vi slipper noen innenfor dørene, kan det lett bli for sjelden.
Det var torsdag etter at alle hadde vært på jobb. Bordet var enkelt, men veldig pent. Levende lys og fyr på peisen skapte stemning. Vi fikk kyllingsuppe og chiabatta, eplekake og iskrem, – og vin selvfølgelig. Det ble noen superhyggelige timer mellom sju og halv midnatt. Vi skravla og lo, og jammen fikk vi ikke diskutert noe viktig også. På den ene siden hadde jeg henne som jeg ser rett som det er, på den andre siden henne jeg har kjent siden jeg var seksten, men sjelden ser. Rundt bordet jenter jeg jobber med, er i klubb med, er nabo med, – men også et par jeg knapt kjenner. Alle sammen var veldig hyggelige.
Litt trøtt var jeg fredag morgen, men det var verdt det.
Livet leker 