En elev ved navn Anders

Jeg kjente igjen Anders Behring Breivik med en gang jeg så ham. Straks jeg hadde lest manifestet hans dro jeg kjensel på gutten. Ettersom rettsaken mot ham skred fram kjente jeg igjen mange sider ved personligheten, eleven Anders.

Anders Behring Breivik har aldri vært min elev. Han er likevel en jeg kjenner. Heldigvis er det ikke mange Anderser, men altså mange nok til at vi lærere vet hvem han er. Det første året etter 22. juli snakket vi av og til om dem på lærerværelsene, om Breivikene vi har møtt.

Hva gjorde vi med dem? Hva gjør vi med dem vi møter neste skoleår og skoleåret etter der? Kan vi stoppe dem, før det er for sent?

Det hender vi har elever som skremmer oss. Den skrekken kommer ikke brått, den oppstår ikke i det øyeblikket vi møter dem. Det handler ikke om noe de sier én gang, om en bestemt tekst de skriver, om noe merkelig i øynene. Det er helheten, det totale bildet vi danner oss etter flere års samvær.

Jeg er sammen med mine elever i ti intensive timer, 38 uker i året gjennom tre år. Det gir meg 1140 timer til observasjon. Det er mange timer, kanskje flere intense timer enn det mange foreldre tilbringer med sine barn. I mine fag bedriver vi lite smalltalk. Det handler om skole og utdanning, og derfor henter vi helt bevisst opp de store temaene: Det handler om samfunnet vårt, om enkeltmenneskene, om politikken, om etikken, om livet, om døden og kjærligheten; – og selv om hver enkelt av elevene ikke sier så mye, så drypper det litt her og der, hver dag legges en brikke i puslespillet, i bildet som viser hvem dette mennesket er. Et blikk, en kommentar, en skulderbevegelse, en tekst, – etterhvert blir det til tusen blikk og kommentarer, hundre skulderbevegelser, ti tekster – og litt etter litt faller brikkene på plass og jeg ser hvem jeg har foran meg.

Heldigvis får jeg nesten bare se fine bilder. Når jeg ser på elevene mine, ser jeg snille og velmenende folk. De som vil godt, og strever for å få til livene sine. Det er et bilde som stemmer med virkeligheten. Det er sånn vi er – de fleste av oss. Men Anders Behring Breivik er også virkelig, og det hender altså at jeg ser ham midt i flokken, og noen ganger er jeg så sikker, så sikker.

Hva gjør jeg med det?

Hva kan jeg gjøre med det?

Hva gjør man med en relativt velfungerende ungdom, en sånn som holder seg innenfor rammene, stort sett gjør det han skal, er høflig (-om ikke vennlig), hjelpsom (- men med et kaldt blikk), ganske taus, tilbakeholden, ren og pen i tøyet?

Kan man heise det røde flagget bare fordi man lukter en storm?

Vi vet jo at vi lukter riktig, – om ikke hver gang, så veldig ofte. Men vi vet like godt at vi kan lukte feil, – og heldigvis for det. Når vi lufter vår engstelse med kolleger, er de nesten alltid enige. Jeg skjønner hva du mener, sier de, – selv om jeg ikke kan sette ord på akkurat hva det er, så tror jeg du er inne på noe.

Men hva skal man gjøre? Lufte sin engstelse for foreldrene? De gangene vi gjør det, finner vi sjelden gehør. Kanskje er vi for vage. Vi har jo så lite å sette fingeren på: Det lille blikket, de små dryppene av kalde holdninger, ordene som falt, – det er så vagt. Ofte går dette barnet de samme stiene som foreldrene har tråkket opp, – og noen vanskelige, kanskje kritiske, spørsmål fra læreren blir tatt ille opp. Kanskje engster de seg selv fordi de ser at ungen går for langt, fortsetter inn i et villniss de selv klarte å holde seg unna. De ville bare peke ut retningen. Kanskje føler de sine egne verdier truet av en lærer som pirker borti det vanskelige. Kanskje ser de det rett og slett ikke. Og vi har lite å fare med. Ingen skade har skjedd. Vi har ingen ting å henge vår engstelse på, annet enn harde øyne og kalde skuldre.

Det finnes bare én Anders Behring Breivik, og han var heldigvis aldri en av mine. Likevel var ikke frykten min ubegrunnet. I et par tilfeller har jeg fått vite at et par av dem jeg fryktet for, senere har etterlatt seg et kjølvann av kulde og vold i sine omgivelser.

Spørsmålet er om jeg kunne ha hindret det.

Strikkedilla – Babyjakke nummer 4

Av alle sommerens babyjakker, er dette den jeg er mest fornøyd med. Ei venninne lærte meg en ny strikketeknikk, en enkel sådan, og den liker jeg virkelig. Fordi hver tredje maske tas av uten å strikkes, blir arbeidet veldig fast og stramt. Denne teknikken passer godt til ytterjakker og andre plagg som skal ha litt substans.

Garnet fant jeg i garnlageret mitt, – eldgamle rester av Angorina Lyx. Siden dette er et syntetisk garn, kan det hende jeg får problemer med å få avsetning på denne. Jeg tror ingen unge foreldre i dag vil kle på ungen sin noe som ikke er laget av et naturmateriale.

Men jeg fikk i hvert fall prøvd teknikken.

Tieplikt og talerett

Det aller første jeg snakker med studentene mine om er taushetsplikten. Før de får gå opp i klasserommet, må de skrive under på en taushetserklæring. Det burde være en lett sak å holde sin munn om sånt som hører jobben til, men det er ikke alltid like lett. Hva skjer den dagen du hører noen si noe om en elev, om en familie, noe negativt, noe sladrete, – og du faktisk vet at dette ikke er sant. Skal du tie da også? Det skal du. Men det betyr ikke at du er kneblet. Å minne sladrehanken på at man ikke skal tro alt man hører, kan være effektivt nok.

I en liten by snubler vi ofte over noen som kjenner våre elever, og det hører med til hverdagen å bli spurt om du er lærer for Per eller Pål. Man lærer seg fort hvordan man kan fortelle at det er man, og at det er fint å være læreren til både Per og Pål, – og la det bli med det.

Noen ganger skjer det morsomme ting på jobben, noe man vil dele med andre. Andre ganger diskuterer man med noen, og så dukker det opp et konkret eksempel fra jobben, noe som kan belyse saken. Det er da man lager en anonymisert historie. Jente blir gutt, i går blir i fjor, min skole blir en skole jeg har hørt om, – og vips så har jeg diktet opp et tilfelle based on a true story. Det er det samme jeg gjør her på bloggen. Jeg har snakket med venner som jobber i helsesektoren, og de gjør det på samme måte. Evnen og behovet for å skape fortellinger er et særtrekk ved oss mennesker. Vi trenger å bearbeide det vi opplever gjennom fortellingen, særlig når det er noe emosjonelt eller sterkt. Da gjelder det å finne strategier som tillater dette, uten at vi bryter taushetsplikten vår.

Her en dag (i går/i fjor/for en tid tilbake) snublet jeg (Thv/en kollega) i en ny utfordring. Det vil si, – det virket ikke som en utfordring der og da, men i etterkant kom tankene. Et par ganger i året havner man opp i samtaler med tidligere elever, folk som nå er skikkelig voksne. Det hender de vil ha hjelp til noe, eller man møter dem tilfeldig i en sosial setting. Det var det som skjedde, og det sier seg selv hva som ble samtaleemnet: Den gamle klassen, lærerne, elevene, morsomme episoder, – alt sånt som vi har opplevd sammen. Og det var da det skjedde: Jeg spurte etter en av elevene i klassen, en god venn av min gamle elev. Dette var en usedvanlig skoleflink ungdomsskoleelev, men vedkommende hadde en svakhet, en noe usympatisk side, en lite empatisk holdning til andre elever, noe vi lærerne irriterte oss over; – og nå var det jeg kom til å nevne denne egenskapen. Jeg brøt ingen taushetplikt, jeg bare refererte til en konkret episode i klasserommet, en episode min gamle elev også husket, – og så pratet vil litt om dette, og ble enige om at det ikke er så greit å navigere i etikken når man er ung, – og det var det.

Etterpå ble jeg likevel gående å tenke. Selv om det vi snakket om var kjent for oss begge, og selv om det har gått 10/15/20 år, – så kjente jeg i magen min at dette ikke var greit. Selv etter så lang tid bør ikke jeg si noe ufordelaktig om gamle elever, og særlig ikke ved navns nevnelse til en elev fra samme kull.

Det gjør jeg ikke en gang til.

Neste gang jeg får studenter, kommer denne historien til å inngå i repertoaret over anekdotiske eksempler på hva man ikke skal gjøre som lærer.

Så har jeg lært det.

Vennepleie

Dagene flyr, og vi har mer enn nok å gjøre morgen, middag og kveld. Når vi er ferdige med dagens dont, havner vi gjerne i sofaen foran en eller annen skjerm. Det er fint det, – men særlig sosialt er det ikke.

Visst er vi sosiale, vi både inviterer og blir invitert, men selv om det alltid er hyggelig, kan det oppleves som en sjau. Badet må vaskes, mat handles og lages. Det er ikke gjort på et kvarter akkurat, og derfor blir det heller ikke så ofte.

Noen synes det blir for sjelden.

På torsdag ble jeg invitert i bursdagsselskap til ei venninne. Du verden, tenkte jeg. Hun fyller da ikke runde år. Det stemmer det. Et mindre rundt tall skal du lete lenge etter. Hun hadde bare lyst til å samle en flokk venninner til litt hyggelig samvær. Da hun ønsket oss velkomne minnet hun oss på at vi ikke må glemme å møtes, at vi faktisk bør møtes litt oftere. At vi trenger det. Vennskap må pleies om de skal vare, og må vi lage tre retter og vaske hele huset før vi slipper noen innenfor dørene, kan det lett bli for sjelden.

Det var torsdag etter at alle hadde vært på jobb. Bordet var enkelt, men veldig pent. Levende lys og fyr på peisen skapte stemning. Vi fikk kyllingsuppe og chiabatta, eplekake og iskrem, – og vin selvfølgelig. Det ble noen superhyggelige timer mellom sju og halv midnatt. Vi skravla og lo, og jammen fikk vi ikke diskutert noe viktig også. På den ene siden hadde jeg henne som jeg ser rett som det er, på den andre siden henne jeg har kjent siden jeg var seksten, men sjelden ser. Rundt bordet jenter jeg jobber med, er i klubb med, er nabo med, – men også et par jeg knapt kjenner. Alle sammen var veldig hyggelige.

Litt trøtt var jeg fredag morgen, men det var verdt det.

Do, dass, driter, vannklosett og skiter

Vi sa nei i årevis. Nei, nei, nei! svarte vi, når vi fikk mailer fra vannlaget ute på hytta. De ville jo ha med så mange som mulig. Det blir billigere da. Klart det. Men vi ville altså ikke. Han jeg deler hytte med er en skikkelig Reodor Felgen, og vi har løsninger som fungerer aldeles utmerket. I hvert fall sommerstid. I fjor måtte vi til og med fortelle kommunen hva slags utslipp vi har. Det gjorde vi, og alt ble godkjent på alle sett og vis. Det er nemlig både miljøvennlig så det holder, opplegget vårt.

I vinter ombestemte vi oss. Det er mange grunner til det. For det første våknet vi opp en morgen og var gjeldfrie. Det er klart det har betydning. Før de har koblet rørene til veggen vår, har vi betalt nærmere 150 000 kroner for herligheten, og da har vi ikke begynt å bygge bad ennå.

For det visste vi: Skal vi ha vann og kloakk, da løper vi lina helt ut. Vi vet av egen og andres erfaring, at man gjerne ombestemmer seg når det gjelder sånt som dette: «Vi skal ikke ha strøm på hytta. Det er så romantisk uten. Internett er helt unødvendig. Det blir alt for mye skjermtid.» Særlig! Etter en stund ombestemmer man seg og vil ha likevel. Hadde vi ombestemt oss og ville ha vann og kloakk senere, måtte vi gjort mye av arbeidet selv. Nå er vi en del av et kollektivt opplegg, og profesjonelle folk gjør hele jobben. Den viktigste grunnen til at vi ombestemte oss, er at vi faktisk tror det kommer til å bli påbudt å ha skikkelig vann og avløp på hyttene etter hvert. Sannsynligvis vil dette påbudet komme tidligere nå som det faktisk legges rør og opplegg.

Vi er i gang med andre ord. Da vi var ute for å gjøre hytta vinterklar, oppdaget vi at arbeidsgjengen hadde nådd vår hytte. Nede i veien sto grøftene åpne, og begge rørledningene var gravd ned og lagt i klover og sprekker helt opp til hytteveggen vår.

Nå er det minste soverommet tømt for møbler og inventar. Det er der badet skal få bo. Det blir litt synd å miste et sånt barnerom, men vi har fortsatt åtte sengeplasser, så det skal nok gå.

På gulvet har vi brukt papirtape for å planlegge hvor dusj og do og alt det der skal stå; og du kan tro vi har tenkt og planlagt i sommer. Vi har vært innom det meste: Bygge på et nytt baderom? For dyrt og omstendelig. Separat do i det lille dorommet vi bruker nå? Sløsing med plass? Vaskemaskin? Unødvendig, men det ender med det uansett (Når vi snubler over en til spottpris!), like greit å få det integrert med en gang.

Og sånn har vi holdt på.

Og i stua står både vaskemaskin og oppvaskmaskin lagret; baderomsmøbler og benkeplater er også på plass..

Ingen skal si vi ikke er forberedt.

Vi er klare.

Nesten!

Tre firmaer har vært ute for å gi oss anbud på å lage et funksjonelt bad på det ene soverommet. Vi holder ikke pusten mens vi venter.

I lommeboka vrir VISA-kortet seg i vånde.

Strikkedilla – Babyjakke nummer 3

Denne jakka ble jeg rett og slett ikke særlig fornøyd med. Den er strikket i restegarn, tynt alpakkaull. For variasjonens skyld valgte jeg å strikke en vrangbordlist til knappestolpe samtidig som jeg strikket det andre. Det gikk ikke bra. En sånn vrangbordstolpe må strikkes på tynnere pinner, ellers blir den hengende å slenge, eller bukte seg, sånn som denne gjør.

Det kan hende jeg kan gjøre noe med det. Hvis jeg hekler opp en kant langs knappestolpen, kan jeg stramme den inn ved å hoppe over hver tredje eller fjerde maske når jeg hekler. Det tror jeg at jeg vil prøve.

Ellers er jeg fornøyd med fargene, og de søte hjerteknappene jeg kjøpte i København i sommer.

De fleste elsker gym, – de fleste …

I klassen min tror jeg et flertall av elevene ville utnevne kroppsøving til sitt yndlingsfag. De elsker å ha gym. Av og til faller en time bort fordi vi skal dra på tur, ha konsert eller noe annet, – og ikke noe fag er verre å miste enn gym.

Sånn er det for de fleste, men altså ikke for alle. Noen synes gym er helt pyton. I andre fag kan man holde sine prestasjoner for seg selv, – ikke sånn i gym. I gymsalen eller joggeløypa nytter det ikke å skjule hvor landet ligger. Når kroppen skal beveges, blir alt kroppslig veldig tydelig. Det synes hva man kan og får til ikke kan og ikke får til, hvor tungt man puster, hvor sakte man løper, hvor redd man er for ballen.

Akkurat nå handler gymtimene om orientering, og den gjengen jeg møtte i dag hadde det uten tvil moro. De stoppet opp og hjalp hverandre med kartet, lo og tøyset, ba meg om hjel – og posten fant de i fellesskap, før de løp videre under stor halloi.

Heldige dem.

Strikkedilla – Babyjakke nummer 2

Det ble en hel liten bunke babyjakker i sommer. Denne strikket jeg av et økologisk bomullsgarn jeg kjøpte i København i sommer, – i garnbutikken i Fiolstræde.

Problemet var at jeg ikke hadde nok garn. Jeg kjøpte bare 50 gram, og det var bare nesten nok. Heldigvis fikk jeg tak i litt ensfarget bomullsgarn i nesten samme kvalitet, og så skjøtet jeg på ermer og nederkant på bolen. Det kledde jakka, synes jeg.

Raglanen på denne strikkes med en liten tvist som gir en slags mini-flette-effekt i tillegg til en hullrad. Det likte jeg, selv om jeg kanskje ikke fikk det like fint til som modellen i strikkeheftet.

Knappene fant jeg i den gamle knappeboksen min, den jeg arvet etter svigermor.

Jakka er allerede gitt bort til ei venninne som fikk en liten gutt i sommer. Så kom den til nytte.

Hverdagsfamilieliv

Begge ungene våre har flyttet til Oslo. Marthe har bosatt seg der. Henrik studerer.

Det kunne vært mye verre. De kunne bodd i Brisbane eller Kualalumpur, så langt borte at det hadde gått år mellom hver gang jeg så dem. Hadde de valgt det, måtte jeg bare smilt og ønsket dem lykke på reisa. Til Oslo er det bare 10 mil, og vi er der på litt over en time. Vi kan treffes når vi vil. Det er absolutt ingen ting å klage over.

I helga har Marthe vært her hos oss, og det har vært veldig, veldig hyggelig. Det er så godt å sitte sammen med henne og strikke og skravle, kjøre en biltur, spise sammen og ha det hyggelig. Likevel har jeg tenkt mye på de ti mila i dag.

Jeg tror ikke ungene mine savner meg, og jeg savner heller ikke dem. Jeg har i grunnen aldri savnet ungene mine når de har vært borte. Vi ringes sånn en gang i uka, – noen ganger sjeldnere. Når jeg hører at de har det fint, er jeg egentlig fornøyd, og jeg tenker ikke så mye på dem.

Det er ikke det.

Jeg vet at de ikke liker at jeg sier at jeg skulle ønske at de bodde her i Fredrikstad. Marthe bor i Oslo, sånn er det, og det er ikke noe hyggelig for henne hvis hun skulle tro at vi ikke synes det er OK. Det er jo OK, – helt i orden. Selvfølgelig er det det. Likevel må det være lov for meg å fortelle hvor gjerne jeg skulle ønske de hadde bodd nærmere, at det jeg savner er å være sammen med dem i hverdagen.

Når de er hjemme på besøk, så er de nettopp på besøk. Marthe er vant til å være aktiv, fly i skogen med bikkja, gjøre sine egne ting. Thv og jeg har vårt liv og våre aktiviteter. Når ungene kommer hjem, blir det sånn superkonsentrert kvalitetstid. Både de og vi setter alt annet på vent, og så er vi sammen. Det er kjempefint, – men jeg liker ikke den nå-må-vi-få-mest-mulig-ut-av-det-følelsen. Jeg drømmer om et hverdagsfamilieliv.

Tenk om de hadde bodd her i byen. Da kunne vi vært sammen mye oftere, men kortere tid hver gang. Jeg kunne ringe Marthe og spurt om vi skulle ta en tur på et arrangement på Litteraturhuset sammen. Hun kunne sendt meg en sms, og spurt om hun skulle komme innom med en interessant bok. Vi kunne spontant bedt Henrik på middag en onsdag, og han og Thv kunne møttes i samme pistolklubb.

Det hadde vært så fint.

Og selv om det altså er helt bra sånn som det er også, så må jeg få lov til å fortelle at jeg gjerne skulle hatt ungene mine nærmere hverdagen min.

De er tross alt verdens viktigste mennesker.

Ælj i solnedgang

Marthe har vært hjemme hos oss i helga. Fredag morgen reiste Thv og jeg inn til Oslo, – og så ble Marthe med oss på IKEA. Både hun og vi hadde lister på nødvendigheter av det slaget man ikke kan klare seg uten.

Vi har kost oss med prat og mat, strikking og en film, – og i kveld etter middag kjørte vi ut i Torsnes for å gå en tur med Hanna-hunden. Det ble lite tur, – for mørket kom kasta på oss i en fart. I stedet så vi veldig mye hjortedyr langs veien. Rådyr så vi to ganger, og så var det denne elgfamilien: Ei ku med to kalver gikk og gresset i stubbåkeren.

En fjerde, diger elg sto og betraktet dem sånn litt på avstand. Du ser den som en skygge til høyre i det øverste bildet. Pappaelgen, tenkte vi, – da ble det liksom så kjent og greit.

Det er Marthe som har tatt bildene.