Tiende klasse er lærerens dessert, sier vi, og jeg spiser dessert i år. Det er nesten sånn at jeg glemmer hvordan det var å være lærer i åttende klasse.
Bare hver tirsdag blir jeg minnet om det. Da har jeg inspeksjon borte i åttendeklassegangen. For et liv! Over alt kryr det av unger. Niende og tiende sprer seg jevnt utover hele skolen. De nye åttendeklassingene har foreløpig mer enn nok med å utforske sin egen fløy og nye klassekamerater.
De hoier og skriker, hopper, danser, ligger på gulvet. Når de går forbi en de liker, dulter de til hverandre, dytter, kiler, erter – og plutselig ligger de i mølje på gulvet.
Vi har bare to pauser hos oss, men så er de til gjengjeld på en halv time hver. Det gir rom til lek og moro, en liten salat eller kanskje litt lekselesing. Ved et bord sitter en gjeng jenter. Mattebøkene viser hvilke planer de hadde for pausen, men plutselig begynner de å tromme på bordet foran seg, og vips er de igang med å øve på The cup song. Den sitter ikke helt ennå, men de er på god vei; og jeg slutter ikke undre meg over hvor frie de er, hvor uredde. Tenk å sitte der med en flokk medelever og en totalt ukjent lærer som publikum, – og så bare begynne å synge, just like that.
De er masete, minstingene våre, men jeg suger til meg av all energien de utstråler.
Neste år er det min tur igjen.
Jeg gru-gleder meg.
Livet leker 