Naturfag, Religion, livssyn og etikk, Samfunnsfag – tre muntlige fag i grunnskolen. Jeg underviser mine tiendeklassinger i Samfunnsfag. Uvisst av hvilke grunner ble alle trinnets dyslektikere plassert i min klasse. Tanken var nok at det var lurt å samle elever som sliter med samme type problematikk, men disse elevene er like forskjellige som andre elever, og heller ikke når det gjelder graden av dysleksi har de så mye til felles. Alle sammen klarer seg bra, og i Samfunnsfag er dysleksien lite til hinder for å oppnå de samme læringsmålene som andre elever.
Noe tilrettelegging må likevel til. Disse elevene får lettlesbøker og lydbøker i tillegg til den vanlige læreboka. Når jeg har forelesninger, lager jeg alltid PowerPoint-presentasjoner i stedet for å bruke tavle. Tavla brukes bare når noe skal visualiseres der og da. Disse presentasjonene laster jeg opp i Fronter, slik at de er tilgjengelige for alle elevene. Jeg vet at flere enn elevene med dysleksi bruker dem som en forenklet lærebok.
Og så er det prøvene. Med ujevne mellomrom må jeg teste elevene. Jeg må sjekke i hvor stor grad de har oppnådd læringsmålene, og jeg må dokumentere denne kontrollen. Når elevene en gang skal opp til eksamen i samfunnsfag, vil det skje ved en muntlig eksamen. Med 53 elever i klassen er det likevel en umulighet for meg å gjennomføre testingen muntlig for hver og en av elevene. Riktig nok gjør jeg det én gang i løpet av tre år: I niende klasse har jeg en prøve i litteraturhistorie, Romantikken, med hver og en av elevene mine. Jeg henter dem ut av andre timer, bruker friminutt og andre ledige stunder til å gjennomføre prøven, og det tar flere måneder før jeg er i mål. Det må bli med den ene gangen. I likhet med lærerne i RLE og Naturfag lager jeg skriftlige prøver i de muntlige fagene. Det går stort sett veldig bra. Unntaket er altså elever som sliter med å uttrykke seg skriftlig, som bruker for lang tid på skriveprosessen, som må lete etter ord, som bruker så mye energi på å skrive at innholdet glipper. For dem blir denne prøveformen blodig urettferdig.
Løsningen har vært å gi disse ungene et tilbud om sekretær på prøvene. Vi tauer inn det vi kan finne av ekstramannskaper: lærere, assistenter, studenter. Jeg gjennomfører prøver i friminutt (De er på en halv time hos oss), og noen ganger sitter vi også igjen etter skoletid. Og det er gledelig, men også skremmende, hvor god effekt dette har. Læreren leser opp spørsmålet fra prøven, og eleven svarer muntlig. Hvis det er en annen enn jeg som er sekretær, skrives elevens svar ned i sin helhet, også med feil og mangler. Noen ganger stiller den voksne tilleggsspørsmål: Spørsmålet var todelt – skal du svare på den andre delen også? Du sier på verdensbasis. Mener du at dette ikke gjelder i Norge? Du har nå gitt meg to eksempler. Oppgaven ber om fire. Kan du to til?
Og det kan de. Disse elevene trenger å bli minnet på at de skal fortelle alt de vet, at de ikke bare skal fortelle, men også forklare og begrunne. For dem er ikke skrivingen er forlengelse av tanken. De trenger en som både skriver for dem og trigger dem. Når de har hatt en muntlig gjennomgang av prøven, tar de den med seg tilbake til pulten og fyller inn litt mer skriftlig.
Men det er også skremmende hvor god effekt dette har, skremmende fordi det i løpet av de to åra jeg har hatt denne klassen stadig dukker opp flere elever som oppdager at de vil profittere på denne prøveformen.
En sliter med å formulere seg både muntlig og skriftlig. Han trenger tid, og noen ganger forstår han ikke spørsmålene, måten jeg formulerer meg på. Nå får han ta prøven muntlig. En voksen leser oppgavene, og forstår han ikke vinklingen, omformulerer den voksne. Så svarer han muntlig. Det er rørende å se hvor glad han blir når han forstår og kan få bruke den tiden han trenger på å svare. At resultatene blir bedre, bør du ikke tvile på.
En annen elev er en kjapp og oppegående fyr. Han er glad i historiefaget og har mye å bidra med. På prøvene går det imidlertid skitt. Han kommer ikke i gang. Det går for tregt. Han faller på en måte inn i seg selv, og når tiden er ute, har han kanskje bare svart på halvparten av det han skal. Etter at han og jeg ble enige om at han skal ta prøvene muntlig, har han gått opp mellom en og to karakterer.
Når jeg retter prøvene til elevene, ser jeg at noen har svart for tynt, for lite på et par av spørsmålene, – og jeg vet at de kan mer. Kanskje har en elev hoppet over et spørsmål, et spørsmål jeg vet han kan si noe om. Kanskje hørte jeg ham svare på det i klassen uka før. Når jeg har rettet prøvene, tar jeg disse elevene til side og ber dem utdype svara der jeg mener de kan bidra mer, – og det kan de, nesten hver gang. Godt for dem at vi ikke retter anonymiserte prøver. For hver gang jeg tar en prøve ut av bunken, hører og ser jeg den eleven foran meg. Jeg åpner opp elevens fil i hjerneharddisken min, og kobler prøveresultatet opp mot det jeg allerede vet om eleven. Er det noe som ikke stemmer, oppsøker jeg dem for å sjekke om de ikke har holdt tilbake kunnskapene sine, bidratt med mindre enn de har på lager. Lærere vil ha så gode resultater som mulig. Det er mange faktorer som påvirker elevenes prestasjoner, men ingen lærer glemmer at resultatene også speiler vår undervisning.
Det er min oppgave å evaluere elevenes kunnskapsnivå i samfunnsfag, men da må jeg sørge for at det er det jeg gjør, og at jeg gjør det skikkelig. Det kan jeg ikke om jeg tvinger skrivesvake elever til så skrive lange utredninger i et muntlig fag.
Utfordringa er at flere og flere elever i klassen ber om å få ha hele eller deler av prøvene i muntlige fag muntlig. Foreløpig får alle de som trenger det tilbudet, men det kan forandre seg. Da blir det vanskelige spørsmålet hvem vi skal avvise.
Livet leker 