Den var ganske liten, den kirken jeg kom forbi på lørdag. Ute var det varmt solskinn, og jeg tenkte jeg skulle gå inn for å kjøle meg litt, sette meg på en benk, finne roen. Jeg liker kirker. Da jeg smatt innenfor, møtte blikket mitt prestens på prekestolen, – og da var det for sent å snu, for uhøflig, liksom. Han trodde vel jeg var enda en frelst sjel som kom til messe, og jeg kunne jo ikke tverrsnu, gjøre en u-sving og storme ut på gata igjen.
Jeg satte meg ned på bakerste benk. Det var ikke det verste, for ved siden av meg satt en ung, vakker fyr, en litt sånn Cat Stevens-for-40-år-siden-vakker ung mann, så jeg ble sittende. Om han hadde Cat Stevens-klisje-øyne også, vet jeg ikke, for han var opptatt av å be. Hodet var bøyd.
Presten var en liten, livlig mann, som preket med både munn og hender for den lille forsamlingen. Jeg forstår ikke italiensk, i hvert fall ikke mer enn ti ord, men nå ble jeg sittende å lete etter ord jeg kjente: gioioso, noi cristiani, bene. Jeg kjente igjen ordene, men de ga ingen sammenheng. USA. Tokio. Hva snakket han om? Risotto? Nei, – jeg må ha hørt feil.
Plutselig falt han ut, det glapp for ham, og han ble forlegen. Mens han løftet et ark papir, sa han noe med beklagende stemme, – og jeg kjente igjen et scusi og et preparato. Hadde han ikke forberedt seg godt nok? Hadde han kanskje blitt fristet til å bruke tiden sin på noe annet enn å forberede prekenen?
Presten fortsatte, og dette var kjent, selv om jeg ikke forsto mer enn noen få ord, var det noe med rytmen, rekkefølgen. Dette hadde jeg hørt før. Kunne det være Bergprekenen? Han sa noe: Bla-bla-bla-bla, – og så: …e il Maestro dire: NO! Så et nytt: Bla-bla-bla-bla, i en merkelig kjent rytme, før et nytt: e il Maestro dire: NO! Dette gjentok seg, og jeg tenkte vi kanskje ble formanet om å glemme alt om et øye for et øye, en tann for en tann, – og heller ble oppfordret til å vende det annet kinn til.
Det var på tide å forlate forsamlingen, og da presten gikk ned fra prekestolen, benyttet jeg sjansen. Min sidemann hevet ikke blikket da jeg reiste meg, og jeg kom til å tenke på at hans look-a-like også vendte seg mot Gud og ble Yusuf Islam.
Jeg nøyde meg med å være meg, og så gikk jeg ut i sola.
Livet leker 