Nå må jeg snart lære meg å bruke kameraet mitt. I dag har jeg føket rundt i byen her, – må kryss og tvers, og hele tiden fotograferer jeg. Men ingen kan si at bildene blir fine. Det er noe med lyset. De får en sånn sløret motlysfølelse uansett hvor det kommer fra, og da handler det om at jeg har kommet bort i en knapp eller noe.
I dag har jeg besøkt Juliets grav, – og så har jeg tenkt på Andre Bjerke.
Men altså: Kamera og fotografering. På vei inn til Juliets grav, så jeg plutselig en eldre mann som så opp mot et vindu og ropte på noen. Balkongscenen! tenkte jeg, – og ganske riktig. Et øyeblikk etter kom en dame til syne i vinduet. Gitteret mellom meg og dem var perfekt, og jeg hev opp kameraet for å forevige øyeblikket av en gammel Romeo rope til sin Juliet i 2013. Det gikk ikke. Alt foregikk så fort, og før jeg hadde fått opp kameraet for å ta bilde nummer to, var mannen borte. Ingen uvanlig opplevelse.
Jeg får trøste meg med at det meste er best in real life, – og denne byen er virkelig vakker. Hvor jeg er, har jeg ikke tenkt å fortelle. Det skjønner du selv.
Juliets grav og Juliets grav, fru Blom, – det er vel bare noe de har funnet på. Uansett var det et flott hus jeg fikk se. Det har vært kirke og kloster, og jeg kunne lese at for lenge, lenge siden ble huset brukt til å huse rehabiliterte prostituerte.
Fortsatt ble det drevet restaureringsarbeid, og en gjeng ungdommer lå på magen på trebroer og skrapet bort overflaten i gulvene, visstnok for å avdekke noe vakkert på undersiden.
Ellers huset stedet en fantastisk utstilling av gamle fresker, og for en gangs skyld var det tekstet på engelsk, så en stakkars utlending kunne forstå hva hun så.
Juliets grav lå i en krypt i kjelleren. På alle vegger langs trappene, og også nede i krypten, hadde kjærestepar risset inn navnene sine. Det kan kalles hærverk, men jeg likte det. Det var noe umiddelbart og fint ved det.
Det er spor etter Romeo og Juliet over hele byen, og nå har jeg lært at Shakespeare ikke fant opp denne historien selv. Feiden mellom Capuletene og Montaguene er virkelig nok, og den var politisk. Den ene familien støtte paven, den andre fyrsten, – og så ble det altså umulig for de to unge å få hverandre.
Hva Andre Bjerke har med dette å gjøre får du se nå. Jeg har ikke lest diktet hans siden jeg var veldig ung, for 30 – 40 år siden, men nå bare falt det ut av lageret i hodet mitt, og la seg så fint på plass.
EN HEMMELIG ARME.
Her på jorden opererer det en hemmelig arme’
uten våpen, ubevæbnet som en eng av kløverblomster.
Uavbrutt mobilisert i millioner sammenkomster
vil armeens styrker være. Den vil vokse som et tre.
Den er uten uniformer, distinksjoner og befal,
men soldatens sold er livet. Han får rikelig betaling.
Og han lystrer ingen ordre – uten hjertets dagsbefaling
som er gitt en gang for alle av en ukjent general.
Det er bare to soldater i hver enkelt bataljon,
men armeen selv er veldig og har mektige reserver.
Den forsterkes uopphørlig. Og hver ny rekrutt den verver,
er en overvunnet mulighet for krig og destruksjon.
Anonyme var dens helter. Og de er det også nu.
De blir glemt. Men i et drama av udødelig teater
har en dikter hedret to av hærens falne frontsoldater
fra Veronas ættefeide: Capulet mot Montague.
Ubemerket av all verden vil armeens vilje skje.
Den har satt seg – ganske ubevisst og uten felttogsplaner –
større mål enn noe jordisk efterretningsvesen aner.
Alle elskende på jorden er en hemmelig arme’.
Livet leker 