Det ble borgerlig seier, og det noe voldsomt. Hva slags regjering vi får gjenstår å se. Det skal forhandles, og jeg tror Erna priser seg lykkelig for at hun ikke må være klar før midt i oktober. Hvordan i huleste skal hun kunne hale i land dette?
De har allerede fått et kallenavn de fire partiene, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre: Firerbanden. Navnet gir ikke gode assosiasjoner, og dette er neppe et kallenavn de borgerlige vil bruke på seg selv. Nå tror jeg altså ikke at det blir en firepartiregjering. Hvordan skulle det gå for seg?
Frp og H er for konsekvensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja. Krf og V er imot, – veldig imot. Dette er en av de viktige sakene for alle fire partiene, – kanskje den viktigste saken. Gir de seg på dette området, mister de tillit fra kjernevelgerne sine allerede før de har satt seg i ministerstolene. På samme måte er det med innvandringspolitikken. Også her har de mye å tape på å gi seg. Sv-fella har allerede blitt et begrep, og både Frp, Krf og V frykter nok at velgerne skal straffe dem ved neste korsvei, om de må gi seg på disse sakene.
Det var heller ikke lett for Ap, Sp og Sv å finne en felles plattform den gang de møttes på Soria Moria, og også der i gården ble det nok tilberedt en og annen kamelstek. Til tross for at avstanden mellom Ap og Sv er mye kortere enn avstanden mellom Frp og H, måtte Sv etter hvert gi seg på så viktige områder at velgerne følte seg sviktet, og da regjeringa gikk inn for utredning i nord, straffet de partiet på det grusomste ved valget i går.
Det er ingen tvil om at både V og Krf, og ikke minst Frp, kan komme til å lide samme skjebne ved neste korsvei. Det vet Siv veldig godt, og det skal bli spennende å se hvordan hun håndterer et sånt faktum. Hennes velgere er seg veldig bevisste hvorfor de ga henne sin stemme. Kaster hun den bort, er hun ille ute.
Konklusjonen kan absolutt bli at V og Krf finner ut at de er mer tjent med å følge med fra taburettene i Stortinget. Det gir dem stor frihet både til å støtte sine kjernesaker og opponere mot de to blå partiene der det passer dem. På den måten kan de bevare sin troverdighet og dermed velgernes tillit. At vi andre må leve med en mørkeblå regjering er mer enn jeg orker tenke på. En trøst er selvfølgelig at en sånn regjering vil være i mindretall, og det vil begrense skadeomfanget.
Om man stokker om på alle de borgerlige partiene, finnes det mange mulige og umulige kombinasjoner, men uten Frp på laget blir det puslete greier. Erna kommer derfor til å strekke seg langt for å få denne kabalen til å gå opp.
Sivs voldsomme brøl: Morn’a, Jens på valgnatten viser hvor lykkelig hun er over å ha regjeringsmakt i sikte, og hun gir seg nok ikke med det første. Men selv om hun har utnevnt seg selv til landets beste forhandler, og selv om hun er svær i kjeften, finnes det kameler som er for store for henne også. Vi skal ikke se helt bort fra at også Siv kan komme til å finne seg en taburett.
I partilederdebatten lot Jens seg presse til å si at jo da, – hvis det blir kaos på høyresida, så er jo han her. Det betyr ikke at han har lyst til å danne regjering nå. Audun tar neppe sjansen på å leke med Jens en runde til, og jeg tror ikke Liv Signe heller er så hippen på det. Det holder nå. Da blir det en umulig oppgave for Ap å regjere i mindretall, selv om de er det største partiet.
Og alt dette handler om hva de fire vinnerpartiene er uenige om. På lørdag minnet Bjørnar Moxnes oss om at det ikke er hva de er uenige om som er det verste. Skumlest er det med de sakene de er rørende enige om. Disse sakene kan de bare hamre gjennom på rekke og rad, saker som etter mitt skjønn ikke vil gagne det norske samfunnet.
Selv om jeg er veldig, veldig skuffet, – er jeg også spent og nysgjerrig. Hvordan går regjeringsforhandlingene? Hva slags regjering får vi? Hvilke kameler må hver og en av dem svelge? Hvor fort kommer de til å gjennomføre valgløftene sine? Hvor lenge blir de sittende?
Det siste håper jeg at jeg har gjettet svaret på.
Livet leker 