Monthly Archives: september 2013

Museer til pluss og minus

Ingen skal si vi ikke var forberedte. Det er snart ett år siden vi lovte C en tur på KonTiki-museet. Han hadde om Thor Heyerdahl på skolen. Derfor, altså. Men så hadde det seg sånn at museet gjorde det sjakktrekket å stenge midt oppi suksessen med den nye KonTiki-filmen. Hjelpes meg!

Fredag kveld fant vi fram den gamle Oscar-filmen om Heyrdahls flåteferd, – og tro det eller ei: Bege ungene satt klistret til skjermen. De syntes det var dritspennende. Vi snakker dokumentarfilm fra 1950, svart-hvitt, med Heyerdahlsk-engelske kommentarer.

Undrenes tid er ikke forbi.

???????????????????????????????

Museet var fint nok, det, – helt greit. Flåtene var imponerende. Lille M og venninna var ikke særlig interesserte i plakater og tekster, men det var spennende å krype inn i hulene fra Påskeøya, og se på film av fisker. Mest spennende var likevel souvenir-sjappa.

Helt greit, altså, – og jeg kan ikke sette fingeren på noe som var galt (- bortsett fra en skrivefeil eller to på plakatene.).

Det var bare det at kontrastene ble så store da vi kom over til naboen, til Fram-museet.

Det pleier å holde med ett museum pr dag, men ungene ville gjerne se mer, og da ble det sånn.

???????????????????????????????

Å gå på museum med Thv er alltid en ekstra bonus. Han er et vandrende leksikon, særlig når det gjelder sånt som dette. Dessuten forteller han så både store og små blir sugd inn i historien.

???????????????????????????????

Hva er det som gjør Fram-museet så mye mer spennende enn KonTiki? Det er ikke godt å si, og ikke gidder jeg spekulrer på det heller. Hvis du trykker på lenkene til museenes hjemmesider, vil du antagelig forstå hva jeg mener. Hjemmesidene representerer hvert sitt museum, – og det på godt og vondt.

Fram-museet var i hvert fall helt topp. Når man kan gå ombord i skuta og virkelig se hvordan mannskapet bodde, når møbler og husgeråd er satt fram over alt, – så blir det veldig levende. I tillegg byr museet på flere aktiviteter for barn. Både store og små kan prøve om de klarer å trekke fulllastede sleder. Man kan skyte med gevær, studere stjernebilder og mye, mye mer.

Min favoritt var alle fotografiene. Noen hadde fått den gode idé å spinne historier rundt noen av fotografiene fra museets rikholdige magasin.

???????????????????????????????

???????????????????????????????

Med utgangspunkt i et fotografi, hadde man spilt inn en liten filmsnutt som dramatiserte situasjonen før bildet ble tatt. Med originale klær, skjegg og hår, rekvisitter og replikker ble det utrolig fengende med disse parallellbildene. Noen av dem måtte jeg se flere ganger.

DSC06108

For ungene var nok favoritten den skumle, iskalde skuta som var i ferd med å bli skrudd ned i isen. For å komme inn i isen, måtte vi gjennom en sluse, og hele tiden kunne vi høre isen skru og presse på skutesidene. Det buldret og braket. Vel inne slo iskulda mot oss. Inne i en lugar lå to stakkarer ihjelfrosset i køya. Blå føtter, stirrende blikk og åpne munner var mer enn nok for de små, – for mye faktisk, for lille M. Utenfor presset isen på, og dørene var i ferd med å sprenges. Lyset var blått og kaldt, og et øyeblikk lurte vi på hvordan vi skulle komme ut. Vi måtte gå gjennom en blå istunnell. Et kvinnelik var frosset fast i isen, og ett sted var en isbjørn i ferd med å slå labben gjennom et råk i isen. Den ville helt klart slå kloa i oss.

Vel var det overdrevet. Vel var deler av det ganske urealistisk. Men moro var det, – og det var vel nettopp poenget.

Ikke at det var noen konkurranse, og jeg spurte heller ikke. Likevel er det ingen tvil om hvilket museum som vant i går.

???????????????????????????????

For den som vil se flere skuter, er det nok å ta av utenfor museet, – og jammen fant vi ikke en geocache også.

???????????????????????????????

Etter at vi hadde sett det vi kom for å se, kjørte vi inn til byen for å spise lunsj. Parkering i kjelleren på Grand ga ungene en ekstraopplevelse. De er ikke så vanskelige å imponere når det handler om glitter og fjas, og foajeen på Grand kan by på alt sammen.

???????????????????????????????

At vi kunne sitte utendørs å spise lunsj må også regnes blant bonusene sånn i slutten av september.

???????????????????????????????

Reklamer

Futt og fart på åttende

Tiende klasse er lærerens dessert, sier vi, og jeg spiser dessert i år. Det er nesten sånn at jeg glemmer hvordan det var å være lærer i åttende klasse.

Bare hver tirsdag blir jeg minnet om det. Da har jeg inspeksjon borte i åttendeklassegangen. For et liv! Over alt kryr det av unger. Niende og tiende sprer seg jevnt utover hele skolen. De nye åttendeklassingene har foreløpig mer enn nok med å utforske sin egen fløy og nye klassekamerater.

DSC06064

De hoier og skriker, hopper, danser, ligger på gulvet. Når de går forbi en de liker, dulter de til hverandre, dytter, kiler, erter – og plutselig ligger de i mølje på gulvet.

???????????????????????????????

Vi har bare to pauser hos oss, men så er de til gjengjeld på en halv time hver. Det gir rom til lek og moro, en liten salat eller kanskje litt lekselesing. Ved et bord sitter en gjeng jenter. Mattebøkene viser hvilke planer de hadde for pausen, men plutselig begynner de å tromme på bordet foran seg, og vips er de igang med å øve på The cup song. Den sitter ikke helt ennå, men de er på god vei; og jeg slutter ikke undre meg over hvor frie de er, hvor uredde. Tenk å sitte der med en flokk medelever og en totalt ukjent lærer som publikum, – og så bare begynne å synge, just like that.

???????????????????????????????

De er masete, minstingene våre, men jeg suger til meg av all energien de utstråler.

Neste år er det min tur igjen.

Jeg gru-gleder meg.

DSC06066

Deilig utsikt gjennom rosa vin

Gammel gris, sier folk, når voksne menn kikker på unge jenter. Jeg ser på menn, gamle menn og unge menn, – helst unge. Jeg mener, – så lenge jeg bare skal kikke og tenke og kanskje fantasere ørlite grann, så kan jeg like gjerne velge meg blikkfang av det unge, vakre slaget. Så får jeg heller være i familie med de gamle grisene.

???????????????????????????????

Fortalte jeg at vi var en tur nede på Brygga lørdag formiddag? Det var vi, – jeg og tre venninner. Det er fortsatt sensommer i Fredrikstad, og vi kunne sitte ute i flere timer. Himmelen var blå, sola varma, snekkene tøffa på elva og vina glitra i glassa. Fra der jeg satt hadde jeg en fantastisk utsikt, – og denne gangen var det ikke til ungdom og skjønnhet. De har sine sider de modne også, grått tilbakestrøket hår, skarpt blikk, brun hud – han var råkjekk, rett og slett.

Det er mulig den rosa vinen forskjønnet bildet, – men her hadde jeg virkelig et flott stykke natur, – helt gratis å se på.

DSC06045

Muntlig – Skriftlig – Muntligskriftlig

Naturfag, Religion, livssyn og etikk, Samfunnsfag – tre muntlige fag i grunnskolen. Jeg underviser mine tiendeklassinger i Samfunnsfag. Uvisst av hvilke grunner ble alle trinnets dyslektikere plassert i min klasse. Tanken var nok at det var lurt å samle elever som sliter med samme type problematikk, men disse elevene er like forskjellige som andre elever, og heller ikke når det gjelder graden av dysleksi har de så mye til felles. Alle sammen klarer seg bra, og i Samfunnsfag er dysleksien lite til hinder for å oppnå de samme læringsmålene som andre elever.

Noe tilrettelegging må likevel til. Disse elevene får lettlesbøker og lydbøker i tillegg til den vanlige læreboka. Når jeg har forelesninger, lager jeg alltid PowerPoint-presentasjoner i stedet for å bruke tavle. Tavla brukes bare når noe skal visualiseres der og da. Disse presentasjonene laster jeg opp i Fronter, slik at de er tilgjengelige for alle elevene. Jeg vet at flere enn elevene med dysleksi bruker dem som en forenklet lærebok.

Og så er det prøvene. Med ujevne mellomrom må jeg teste elevene. Jeg må sjekke i hvor stor grad de har oppnådd læringsmålene, og jeg må dokumentere denne kontrollen. Når elevene en gang skal opp til eksamen i samfunnsfag, vil det skje ved en muntlig eksamen. Med 53 elever i klassen er det likevel en umulighet for meg å gjennomføre testingen muntlig for hver og en av elevene. Riktig nok gjør jeg det én gang i løpet av tre år: I niende klasse har jeg en prøve i litteraturhistorie, Romantikken, med hver og en av elevene mine. Jeg henter dem ut av andre timer, bruker friminutt og andre ledige stunder til å gjennomføre prøven, og det tar flere måneder før jeg er i mål. Det må bli med den ene gangen. I likhet med lærerne i RLE og Naturfag lager jeg skriftlige prøver i de muntlige fagene. Det går stort sett veldig bra. Unntaket er altså elever som sliter med å uttrykke seg skriftlig, som bruker for lang tid på skriveprosessen, som må lete etter ord, som bruker så mye energi på å skrive at innholdet glipper. For dem blir denne prøveformen blodig urettferdig.

Løsningen har vært å gi disse ungene et tilbud om sekretær på prøvene. Vi tauer inn det vi kan finne av ekstramannskaper: lærere, assistenter, studenter. Jeg gjennomfører prøver i friminutt (De er på en halv time hos oss), og noen ganger sitter vi også igjen etter skoletid. Og det er gledelig, men også skremmende, hvor god effekt dette har. Læreren leser opp spørsmålet fra prøven, og eleven svarer muntlig. Hvis det er en annen enn jeg som er sekretær, skrives elevens svar ned i sin helhet, også med feil og mangler. Noen ganger stiller den voksne tilleggsspørsmål: Spørsmålet var todelt – skal du svare på den andre delen også? Du sier på verdensbasis. Mener du at dette ikke gjelder i Norge? Du har nå gitt meg to eksempler. Oppgaven ber om fire. Kan du to til?

Og det kan de. Disse elevene trenger å bli minnet på at de skal fortelle alt de vet, at de ikke bare skal fortelle, men også forklare og begrunne. For dem er ikke skrivingen er forlengelse av tanken. De trenger en som både skriver for dem og trigger dem. Når de har hatt en muntlig gjennomgang av prøven, tar de den med seg tilbake til pulten og fyller inn litt mer skriftlig.

Men det er også skremmende hvor god effekt dette har, skremmende fordi det i løpet av de to åra jeg har hatt denne klassen stadig dukker opp flere elever som oppdager at de vil profittere på denne prøveformen.

En sliter med å formulere seg både muntlig og skriftlig. Han trenger tid, og noen ganger forstår han ikke spørsmålene, måten jeg formulerer meg på. Nå får han ta prøven muntlig. En voksen leser oppgavene, og forstår han ikke vinklingen, omformulerer den voksne. Så svarer han muntlig. Det er rørende å se hvor glad han blir når han forstår og kan få bruke den tiden han trenger på å svare. At resultatene blir bedre, bør du ikke tvile på.

En annen elev er en kjapp og oppegående fyr. Han er glad i historiefaget og har mye å bidra med. På prøvene går det imidlertid skitt. Han kommer ikke i gang. Det går for tregt. Han faller på en måte inn i seg selv, og når tiden er ute, har han kanskje bare svart på halvparten av det han skal. Etter at han og jeg ble enige om at han skal ta prøvene muntlig, har han gått opp mellom en og to karakterer.

Når jeg retter prøvene til elevene, ser jeg at noen har svart for tynt, for lite på et par av spørsmålene, – og jeg vet at de kan mer. Kanskje har en elev hoppet over et spørsmål, et spørsmål jeg vet han kan si noe om. Kanskje hørte jeg ham svare på det i klassen uka før. Når jeg har rettet prøvene, tar jeg disse elevene til side og ber dem utdype svara der jeg mener de kan bidra mer, – og det kan de, nesten hver gang. Godt for dem at vi ikke retter anonymiserte prøver. For hver gang jeg tar en prøve ut av bunken, hører og ser jeg den eleven foran meg. Jeg åpner opp elevens fil i hjerneharddisken min, og kobler prøveresultatet opp mot det jeg allerede vet om eleven. Er det noe som ikke stemmer, oppsøker jeg dem for å sjekke om de ikke har holdt tilbake kunnskapene sine, bidratt med mindre enn de har på lager. Lærere vil ha så gode resultater som mulig. Det er mange faktorer som påvirker elevenes prestasjoner, men ingen lærer glemmer at resultatene også speiler vår undervisning.

Det er min oppgave å evaluere elevenes kunnskapsnivå i samfunnsfag, men da må jeg sørge for at det er det jeg gjør, og at jeg gjør det skikkelig. Det kan jeg ikke om jeg tvinger skrivesvake elever til så skrive lange utredninger i et muntlig fag.

Utfordringa er at flere og flere elever i klassen ber om å få ha hele eller deler av prøvene i muntlige fag muntlig. Foreløpig får alle de som trenger det tilbudet, men det kan forandre seg. Da blir det vanskelige spørsmålet hvem vi skal avvise.

En messe verdt

Den var ganske liten, den kirken jeg kom forbi på lørdag. Ute var det varmt solskinn, og jeg tenkte jeg skulle gå inn for å kjøle meg litt, sette meg på en benk, finne roen. Jeg liker kirker. Da jeg smatt innenfor, møtte blikket mitt prestens på prekestolen, – og da var det for sent å snu, for uhøflig, liksom. Han trodde vel jeg var enda en frelst sjel som kom til messe, og jeg kunne jo ikke tverrsnu, gjøre en u-sving og storme ut på gata igjen.

Jeg satte meg ned på bakerste benk. Det var ikke det verste, for ved siden av meg satt en ung, vakker fyr, en litt sånn Cat Stevens-for-40-år-siden-vakker ung mann, så jeg ble sittende. Om han hadde Cat Stevens-klisje-øyne også, vet jeg ikke, for han var opptatt av å be. Hodet var bøyd.

Presten var en liten, livlig mann, som preket med både munn og hender for den lille forsamlingen. Jeg forstår ikke italiensk, i hvert fall ikke mer enn ti ord, men nå ble jeg sittende å lete etter ord jeg kjente: gioioso, noi cristiani, bene. Jeg kjente igjen ordene, men de ga ingen sammenheng. USA. Tokio. Hva snakket han om? Risotto? Nei, – jeg må ha hørt feil.

Plutselig falt han ut, det glapp for ham, og han ble forlegen. Mens han løftet et ark papir, sa han noe med beklagende stemme, – og jeg kjente igjen et scusi og et preparato. Hadde han ikke forberedt seg godt nok? Hadde han kanskje blitt fristet til å bruke tiden sin på noe annet enn å forberede prekenen?

???????????????????????????????

Presten fortsatte, og dette var kjent, selv om jeg ikke forsto mer enn noen få ord, var det noe med rytmen, rekkefølgen. Dette hadde jeg hørt før. Kunne det være Bergprekenen? Han sa noe: Bla-bla-bla-bla, – og så: …e il Maestro dire: NO! Så et nytt: Bla-bla-bla-bla, i en merkelig kjent rytme, før et nytt: e il Maestro dire: NO! Dette gjentok seg, og jeg tenkte vi kanskje ble formanet om å glemme alt om et øye for et øye, en tann for en tann, – og heller ble oppfordret til å vende det annet kinn til.

Det var på tide å forlate forsamlingen, og da presten gikk ned fra prekestolen, benyttet jeg sjansen. Min sidemann hevet ikke blikket da jeg reiste meg, og jeg kom til å tenke på at hans look-a-like også vendte seg mot Gud og ble Yusuf Islam.

Jeg nøyde meg med å være meg, og så gikk jeg ut i sola.

En hemmelig arme

Nå må jeg snart lære meg å bruke kameraet mitt. I dag har jeg føket rundt i byen her, – må kryss og tvers, og hele tiden fotograferer jeg. Men ingen kan si at bildene blir fine. Det er noe med lyset. De får en sånn sløret motlysfølelse uansett hvor det kommer fra, og da handler det om at jeg har kommet bort i en knapp eller noe.

DSC05756

I dag har jeg besøkt Juliets grav, – og så har jeg tenkt på Andre Bjerke.

???????????????????????????????

Men altså: Kamera og fotografering. På vei inn til Juliets grav, så jeg plutselig en eldre mann som så opp mot et vindu og ropte på noen. Balkongscenen! tenkte jeg, – og ganske riktig. Et øyeblikk etter kom en dame til syne i vinduet. Gitteret mellom meg og dem var perfekt, og jeg hev opp kameraet for å forevige øyeblikket av en gammel Romeo rope til sin Juliet i 2013. Det gikk ikke. Alt foregikk så fort, og før jeg hadde fått opp kameraet for å ta bilde nummer to, var mannen borte. Ingen uvanlig opplevelse.

???????????????????????????????

Jeg får trøste meg med at det meste er best in real life, – og denne byen er virkelig vakker. Hvor jeg er, har jeg ikke tenkt å fortelle. Det skjønner du selv.

???????????????????????????????

Juliets grav og Juliets grav, fru Blom, – det er vel bare noe de har funnet på. Uansett var det et flott hus jeg fikk se. Det har vært kirke og kloster, og jeg kunne lese at for lenge, lenge siden ble huset brukt til å huse rehabiliterte prostituerte.

???????????????????????????????

Fortsatt ble det drevet restaureringsarbeid, og en gjeng ungdommer lå på magen på trebroer og skrapet bort overflaten i gulvene, visstnok for å avdekke noe vakkert på undersiden.

???????????????????????????????

Ellers huset stedet en fantastisk utstilling av gamle fresker, og for en gangs skyld var det tekstet på engelsk, så en stakkars utlending kunne forstå hva hun så.

???????????????????????????????

Juliets grav lå i en krypt i kjelleren. På alle vegger langs trappene, og også nede i krypten, hadde kjærestepar risset inn navnene sine. Det kan kalles hærverk, men jeg likte det. Det var noe umiddelbart og fint ved det.

??????????????????????????????????????????????????????????????

Det er spor etter Romeo og Juliet over hele byen, og nå har jeg lært at Shakespeare ikke fant opp denne historien selv. Feiden mellom Capuletene og Montaguene er virkelig nok, og den var politisk. Den ene familien støtte paven, den andre fyrsten, – og så ble det altså umulig for de to unge å få hverandre.

Hva Andre Bjerke har med dette å gjøre får du se nå. Jeg har ikke lest diktet hans siden jeg var veldig ung, for 30 – 40 år siden, men nå bare falt det ut av lageret i hodet mitt, og la seg så fint på plass.

EN HEMMELIG ARME.

Her på jorden opererer det en hemmelig arme’
uten våpen, ubevæbnet som en eng av kløverblomster.
Uavbrutt mobilisert i millioner sammenkomster
vil armeens styrker være. Den vil vokse som et tre.

Den er uten uniformer, distinksjoner og befal,
men soldatens sold er livet. Han får rikelig betaling.
Og han lystrer ingen ordre – uten hjertets dagsbefaling
som er gitt en gang for alle av en ukjent general.

Det er bare to soldater i hver enkelt bataljon,
men armeen selv er veldig og har mektige reserver.
Den forsterkes uopphørlig. Og hver ny rekrutt den verver,
er en overvunnet mulighet for krig og destruksjon.

Anonyme var dens helter. Og de er det også nu.
De blir glemt. Men i et drama av udødelig teater
har en dikter hedret to av hærens falne frontsoldater
fra Veronas ættefeide: Capulet mot Montague.

Ubemerket av all verden vil armeens vilje skje.
Den har satt seg – ganske ubevisst og uten felttogsplaner –
større mål enn noe jordisk efterretningsvesen aner.

Alle elskende på jorden er en hemmelig arme’.

DSC05778

Kameler på alle fat

Det ble borgerlig seier, og det noe voldsomt. Hva slags regjering vi får gjenstår å se. Det skal forhandles, og jeg tror Erna priser seg lykkelig for at hun ikke må være klar før midt i oktober. Hvordan i huleste skal hun kunne hale i land dette?

De har allerede fått et kallenavn de fire partiene, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre: Firerbanden. Navnet gir ikke gode assosiasjoner, og dette er neppe et kallenavn de borgerlige vil bruke på seg selv. Nå tror jeg altså ikke at det blir en firepartiregjering. Hvordan skulle det gå for seg?

Frp og H er for konsekvensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja. Krf og V er imot, – veldig imot. Dette er en av de viktige sakene for alle fire partiene, – kanskje den viktigste saken. Gir de seg på dette området, mister de tillit fra kjernevelgerne sine allerede før de har satt seg i ministerstolene. På samme måte er det med innvandringspolitikken. Også her har de mye å tape på å gi seg. Sv-fella har allerede blitt et begrep, og både Frp, Krf og V frykter nok at velgerne skal straffe dem ved neste korsvei, om de må gi seg på disse sakene.

Det var heller ikke lett for Ap, Sp og Sv å finne en felles plattform den gang de møttes på Soria Moria, og også der i gården ble det nok tilberedt en og annen kamelstek. Til tross for at avstanden mellom Ap og Sv er mye kortere enn avstanden mellom Frp og H, måtte Sv etter hvert gi seg på så viktige områder at velgerne følte seg sviktet, og da regjeringa gikk inn for utredning i nord, straffet de partiet på det grusomste ved valget i går.

Det er ingen tvil om at både V og Krf, og ikke minst Frp, kan komme til å lide samme skjebne ved neste korsvei. Det vet Siv veldig godt, og det skal bli spennende å se hvordan hun håndterer et sånt faktum. Hennes velgere er seg veldig bevisste hvorfor de ga henne sin stemme. Kaster hun den bort, er hun ille ute.

Konklusjonen kan absolutt bli at V og Krf finner ut at de er mer tjent med å følge med fra taburettene i Stortinget. Det gir dem stor frihet både til å støtte sine kjernesaker og opponere mot de to blå partiene der det passer dem. På den måten kan de bevare sin troverdighet og dermed velgernes tillit. At vi andre må leve med en mørkeblå regjering er mer enn jeg orker tenke på. En trøst er selvfølgelig at en sånn regjering vil være i mindretall, og det vil begrense skadeomfanget.

Om man stokker om på alle de borgerlige partiene, finnes det mange mulige og umulige kombinasjoner, men uten Frp på laget blir det puslete greier. Erna kommer derfor til å strekke seg langt for å få denne kabalen til å gå opp.

Sivs voldsomme brøl: Morn’a, Jens på valgnatten viser hvor lykkelig hun er over å ha regjeringsmakt i sikte, og hun gir seg nok ikke med det første. Men selv om hun har utnevnt seg selv til landets beste forhandler, og selv om hun er svær i kjeften, finnes det kameler som er for store for henne også. Vi skal ikke se helt bort fra at også Siv kan komme til å finne seg en taburett.

I partilederdebatten lot Jens seg presse til å si at jo da, – hvis det blir kaos på høyresida, så er jo han her. Det betyr ikke at han har lyst til å danne regjering nå. Audun tar neppe sjansen på å leke med Jens en runde til, og jeg tror ikke Liv Signe heller er så hippen på det. Det holder nå. Da blir det en umulig oppgave for Ap å regjere i mindretall, selv om de er det største partiet.

Og alt dette handler om hva de fire vinnerpartiene er uenige om. På lørdag minnet Bjørnar Moxnes oss om at det ikke er hva de er uenige om som er det verste. Skumlest er det med de sakene de er rørende enige om. Disse sakene kan de bare hamre gjennom på rekke og rad, saker som etter mitt skjønn ikke vil gagne det norske samfunnet.

Selv om jeg er veldig, veldig skuffet, – er jeg også spent og nysgjerrig. Hvordan går regjeringsforhandlingene? Hva slags regjering får vi? Hvilke kameler må hver og en av dem svelge? Hvor fort kommer de til å gjennomføre valgløftene sine? Hvor lenge blir de sittende?

Det siste håper jeg at jeg har gjettet svaret på.