C spilte fotballkamp i går kveld. Mens kampen raste (Er det ikke det kamper gjør?), satte jeg meg til utenfor kiosken. Jeg hadde arbeid å gjøre.
Plutselig kom to smågutter, en lyslugg og en med mørke krøller, fykende inn fra sidelinja. Blanke fotballsko og høye strømper fortalte at de var kommende proffspillere. Nå skulle de bare hente krefter fra en vaffel.
Lysluggen: (Kast med hodet, overbevisende stemme): Jeg skal få meg ny sparkesykkel, SuperOptiRallyGT (eller hva han nå sa), – du vet – den til 3 700 kroner?
Han så forventningsfull på den andre tiåringen. Ble han passelig imponert?
Krølltoppen: Hva skal du med den?
Lysluggen (Litt indignert nå): Øj, – det er den dyreste, altså. Den beste!
Krølltoppen: Har du så mange penger da?
Lysluggen: Jeg sparer! Mamma og pappa sier at jeg får halvparten av dem, hvis jeg sparer resten selv.
Krølltoppen: Det er mange penger. Du vet at du ikke blir bedre på sparkesykkel fordi om sykkelen koster over 3000 kroner? Du blir bare god hvis du trener mye.
Lysluggen: Men jeg skal få meg …
Krølltoppen (Litt uinteressert nå, litt sånn: Ferdig snakka!): Gjør som du vil med pengene dine, du. Men jeg synes det er for mye for en sparkesykkel.
Lysluggen (Slukøret, skuffet over responsen): Ja, nei, – jeg får se på det.
Gutta tok vaflene sine og rusla videre. En av dem hadde fått noe å tenke på.
Litt etter kom C.
Hvordan gikk kampen? spurte jeg.
Bra! sa C.
Vant dere?
Eh, – ja, jeg tror det. Er ikke sikker. Tror vi vant 8 – 6.
Kan vi gå hjem nå?
Livet leker 