Jeg har altså kommet hjem fra Danmark, og det for lenge siden, torsdag, faktisk. Men da jeg vel var hjemme, kokte det over av alt som skulle gjøres. Vi skulle være gjester og ha gjester og i det hele tatt.
Den siste fulle dagen i Danmark brukte vi på det jeg fortsatt kaller Lejre arkeologisk – historiske forsøgscenter. Nå heter det visst Sagnlandet Lejre, – og det navnet liker jeg ikke. Arkeologisk-historisk forsøgscenter høres mye mer seriøst og vitenskapelig ut. Et sagnland gir inntrykk av noe mytisk, og det passer ikke på det de driver med på Lejre.
Vi har vært her mange ganger før, ikke minst da barna våre var små, og kanskje var disse besøkene en liten brikke i det puslespillet som gjorde Marthe til historiker. To ganger var jeg der også med klassene mine.
Lejre driver forsatt med arkeologiforsøk, og fortsatt kan folk melde seg på for å være fortidsfamilier en uke om sommeren. Disse familiene og alt arbeidet som foregår på museet gjør det levende og morsomt å besøke. Det skjer noe over alt, og barn og voksne som lever seg inn i fortidens liv og arbeidsoppgaver, gir det et autentisk preg.
Det var satt opp nye informasjonsplakater siden vi var der sist, og jeg la merke til at teksten har en annen vridning enn tidligere. Nå var man opptatt av å presisere at jernalderlandsbyen og livet som leves der er rekonstruksjoner og kulisser, at man egentlig ikke vet så mye om hvordan folk levde den gang da, at et jernaldermenneske som kom på besøk til Lejre trolig ville stusse over både det ene og det andre. Dette er jo en vridning man ser i all historieformidling.
Thv og jeg hadde med oss syklene våre og en sekk med lunsj. Av alle steder, valgte vi å spise lunsjen vår i offermosen. Onsdag var en veldig varm dag på Sjælland, og i offermosen var det kjølig og skyggefullt. Dette var dagen for besøk av mange SFO-barn, og så fikk vi gleden av å se på dem.
Selv liker jeg meg aller best oppe ved Landbohusene. Kanskje er det fordi den tiden de viser ligger nærmere oss, og kanskje skyldes det at jeg har en hang til bonderomantikk. Oppe på høyden ligger to gårder, som skal representere tida rundt 1850. Det bakes og lages mat, og kvinnene strikker og driver med annet håndarbeid. Vi fikk oss en god prat om den nærmest utdødde tradisjonen med at menn strikker, – og jeg lovte å undersøke hva som finnes av strikkende menn på norske malerier. Sånt blir det levende museum av.
I verkstedene er det stor aktivitet. I smia var det så varmt at det må være helseskadelig, og den unge læregutten slet virkelig med å holde følge med de røslige, erfarne smedene i den vanvittige varmen.
Et annet sted jobbes det med tekstiler. Ull spinnes og farges med plantefarger, og det foretas forssøk med ulike plantefarger. Arkeologiske klesfunn blir rekonstruert, og de lager også draktene som brukes på Lejre og andre lignende museer. Det må være en flott arbeidsplass, tenker jeg.
Selv falt jeg helt i staver over verdens enkleste håndten, – en liten kvist med en naturlig krok på. Det gikk så overraskende lett å spinne en ujevn ulltråd på den, at jeg nesten ikke klarte å slutte.
Vi hadde en flott dag, men ble likevel enige om at det nok blir en stund til vi kommer tilbake. Lejre er aller best med barn, og sånne hadde vi ikke med denne gangen. Da jeg kom hjem, fant jeg dette gamle bildet i albumet vårt. Den lille jenta bodde i jernalderlandsbyen sammen med foreldrene sine, – jeg tror det var sommeren 1992. Bitte lita som hun var, gikk hun og leide på en diger hest. Henrik ble helt stum av beundring, men så viste det seg at han også hadde noe hun gjerne ville ha: Den lilla vogna vår. Det er lenge siden, – og nå er de voksne begge to.
Livet leker 