Planen var å dra hjem fra hytta i dag, – men nå vet vi sannelig ikke. Det er så fint vær, sola skinner, det er varmt og vi har ferie. Vi har slått vår egen rekord i år. 39 døgn har vi bodd på hytta sammenhengende, og 55 døgn totalt denne sesongen. Det er mye, og jeg har nesten glemt at jeg har et byhus.
Sommerferiebluesen har vært nærmest fraværende i år, og det skyldes nok at både Thv og jeg har gitt oss selv en sommerjobb. Han har snekret bod, – jeg har skrevet 5000 ord som kommer på trykk i et par tidsskrifter utover høsten. Sommerjobb gir rytme og struktur, og da funker alt mye bedre for meg. Akkurat nå føles det som om alt er bra med hytta, alt. Til og med roser i do, har vi.
I går hadde jeg besøk av tre gamle venninner, og planen var at det skulle bli sommerens grand finale. Siden den ene venninnen er hyperallergisk, ble kattene sendt hjem. Det skjedde ikke uten protester. Det er som om de vet at det er slutt, og at det skal gå elleve måneder før de igjen kan leke villdyr og skogskatter som jakter mus hver natt. Selv skulle vi følge etter i dag, men da vi satt ute på kjøkkenverandaen og spiste sommerfrokost med venninnene, mistet jeg helt lysten. Det er jo fortsatt sommer!
Hjemme lukter huset innestengt. I stua ligger klær som er tatt hjem, poser fra IKEA som ikke er pakket ut, rot rett og slett. I hagen blomstrer det over evne, og plantene trenger sårt til frisering. Skal vi få noen glede av sommerhagen vår, bør vi kanskje besøke den nå, – selv om jeg føler mest for å sette meg på verandaen med boka mi. Men man kan jo lese bøker hjemme også.
Om to uker begynner vi på jobben. En gang blir det slutt på myke fløyelskvelder med tur på stranda, lesing i hengekøya og late morgener. To uker ferie til, og så er det slutt. Vi har planer om å få til en utenlandsferie før det hele er over, en road trip til Sverige og Danmark. Kanskje drar vi til søndag, vi får se, eller kanskje blir vi her ute en stund til.
Lærere er et priviligert folkeferd, og det blir tøysete å insistere på å kalle dette for avspasering. Visst har jeg jobbet inn hver eneste time jeg har fri, visst var det mange, lange søndager over skolearbeidet, men vis meg den arbeidstakeren som ikke bytter bort noen regnfulle oktobersøndager og iskalde februarsøndager mot mer fritid i solfylte juni, juli og august. Dette er ferie. Vi spiser nok middag i utestua i Bydalen i kveld, men ennå er det tidlig på dagen. Lørdag drar vi uansett ut hit igjen. Da skal vi spise middag med hyttenaboene, og på den måten kan vi trappe ned litt etter litt, suksomsider, pøs om pøs, – i god og langsom sommerferieånd.
Livet leker 