Trang bunad og utslitt sølv

Jeg gruer meg hver gang jeg skal bruke bunaden min: Passer den i år? Får jeg skviset den på meg denne gangen også? Det er ingen grunn til å legge skjul på hvorfor: Jeg er ei lita, tjukk dame.

Bunaden min er eldgammel. Jeg fikk den da jeg var fjorten år gammel, og det er snart 40 år siden. Den har tjent meg trofast gjennom varme 17. mai-tog og konfirmasjoner, og egentlig er det rart at den fortsatt henger med. Det eneste jeg har bytta ut er skjorta. Mamma kjøpte ny til meg da jeg fylte 40.

Denne gangen holdt det på å gå riktig galt. Da jeg med angst og beven skulle prøve serken nå i ettermiddag, knakk hempa til beltet. Det er den delen du ser til venstre i bildet over her. Vil jeg bedrive selvpisking, kan jeg si at det var fordi beltet var for trangt. En mer sannsynlig grunn er nok materialtretthet. Tenk hva den spenna har vært med på gjennom 40 år.

Klokka var fire, og det var lørdag. Hva gjør man? En rask telefon ned til gullsmeden i kjøpesenteret ga positivt svar. Thv hev seg i bilen, og tjue minutter senere hadde jeg ny spenne.

Da jeg hadde sydd på ny spenne, fikset og dandert litt kunne jeg til min glede konstatere at jeg kan gå i konfirmasjon iført bunad i morgen. Det gjør meg veldig, veldig glad.

Det er mange grunner til at jeg burde gå ned i vekt, – og bunaden er strengt tatt ikke en av dem. Likevel er det den som alltid får meg til å kjenne på livmålet mitt.

Jeg har hatt flere par bunadsko, – det ene paret verre enn det andre. De jeg har nå, kjøpte jeg på Fretex for femten år siden. De er veldig, veldig gode, – myke og fine. Bunadsko er viktig. Når jeg har på bunaden min skal jeg ofte gå både langt og lenge, i 17.mai-tog for eksempel, og med et haltende kne må skoa være gode.

Mye kan sies om bunader, – og alt er ikke like positivt. Likevel føler jeg meg alltid veldig vel når jeg får på meg nasjonaldrakta. Det handler ikke om Norge og nasjonen og alt det der. Det handler om at det er en gammeldags kjole med liv og stakk, om beltet i livet, den vakre skjorta med fantastisk kvitsaum, veska og hele stasen. Jeg føler meg vel, rett og slett.

Nå er dette bildet noen år gammelt, men se bare hvor fin jeg er:

Nå henger alt klart for bruk. Serken er ren, sjal og skjorte nystrøket, sko og sølv er nypusset.

Det gikk denne gangen også.

Strikkedilla – Babyjakke nummer 1

Rett før sommerferien kom jeg over et strikkehefte, – og da var det gjort. Jeg fikk dilla.

Det er enkle oppskrifter, og jeg startet med en raglanjakke som skulle strikkes fra halsen og ned. Poenget med disse oppskriftene er at de kan strikkes med flere typer garn, bare det passer til pinner nummer 3. Når man begynner oppe og strikker nedover, kan man tilpasse lengden etter den bredden man får.

Min første jakke ble strikket med et garn jeg hadde liggende, 100 gram flerfarget Noro-garn, som jeg kjøpte i København for et par år siden. Garnet er en blanding av lammeull (40%), silke (25%), nylon (25%) og kid mohair (10%) En sånn jakke tar omtrent 100 gram garn. Omtrent! Jeg råka opp! Heldigvis fant jeg et firma som kunne sende meg et nøste i posten, så fikk jeg fullført.

Siden garnet egentlig var i tykkeste laget for pinner 3, ble jakken fast og fin og ganske tykk. De søte stjerneknappene hadde jeg også liggende.

Det første jeg gjorde da jeg hadde strikket jakken, var å begynne på en til.

Dette var veldig moro!

Lurte du på hvordan det gikk med boden?

Thvs sommerjobb er ferdig, – nesten ferdig. Et par vindskier må ha litt mer maling, trammen mangler ett bord og innredninga er ikke helt klar, – men bortsett fra det er den ferdig.

Vi er kjempefornøyde. Et lite, tåpelig øyeblikk var vi fristet av å kjøpe en ferdig bod i omtrent samme størrelse som denne. Den er 4,5 kvadratmeter. Heldigvis gjorde vi ikke det. Et byggesett av omtrent samme størrelse, ville kostet bitte litt mer, men så er det kvaliteten. De ferdige bodene man finner på byggvarehusene er kassebord sammenlignet med denne.

Boden vår har gode dimensjoner. Gulvet er laget av 1 1/4 » tykke trykkimpregnerte bord, reisverket av 2 X 4″, takbjelker 2X4″ og veggpanelen er 21 mm tømmermannspanel med hjørnekasser. Taket er et lett bølgeplasttak.

Det er ikke billig å kjøpe trevarer, og prisen ble 10 800 kroner totalt, men så har vi også en bod som vil vare.

Så lurer du kanskje på hvorfor jeg er så opptatt av denne boden. Det er jo bare en bod, og veldig lite å mase med. Grunnen er selvfølgelig at Thv ikke er snekker og jeg ikke er maler. Da er det moro å få til et sånt byggverk i løpet av en sommerferie. Snekring og maling ligger fjernt fra å undervise i matte eller rette prøver, – og det er en deilig avveksling så lenge det ikke blir for mye. Dessuten skal det bli deilig å få alt verktøy ut fra skuffer og skap inne i hytta.

Fløyelsmyke augustkvelder

Denne første uka med elevene har vært spesiell på flere måter. Det er så deilig å være på plass i hverdagsrytmen igjen, men den gleden er det bare jeg som har hatt. Thv har vært hjemme, fortrinnsvis på sofaen, hele uka. På mandag var jeg med ham til Diakonhjemmets sykehus i Oslo. Han ble operert for brokk, en grei operasjon, relativt ufarlig og heldigvis ikke relatert til sykdom. Det er godt å vite. Likevel er det ikke bare-bare å bli lagt i narkose så innvollene kan få besøk av lange operasjonsremedier, som ruller ut et 15X15 cm nett under magemuskulaturen din. Det kjennes! De sterke smertestillende han fikk med hjem har fått ligge, men vondt har det vært, og vondt er det ennå. Mest vondt er det i de mer hengende delene av den mannlige anatomi. Der forneden er alt blåsvart, – I say no more! I overimorgen skal han på jobb igjen, – selv om det kanskje er i tidligste laget.

I går følte jeg at skolehverdagen falt skikkelig på plass. Jeg har mange undervisningstimer på fredager i år (Man kan ikke være heldig hver gang.), og i går skrev vi kåserier i norsktimene og forsøkte å forstå politikkens vesen i samfunnsfag. Med så interesserte og deltagende elever som jeg har, er det bare veldig, veldig moro.

Etter jobben hadde sosiale kolleger ordnet i stand middag og vin og kos, – og det passet meg veldig veldig bra.

Så bra passet det meg, at da jeg kom hjem i sekstida, ville jeg ikke gi meg. Vi lurte noen gode naboer over gjerdene, og så utvidet vi dagen fram mot midnatt.

Lyse junikvelder er fine, men det er ikke så verst med de fløyelsmyke augustkveldene heller. Kvelder der vi kan sitte i den lune ettervarmen og lyse opp mørket med blafrende stearinslys og fakler.

Litt sånn hverdagslykke!

Og det deiligste var å våkne opp ute i Edens hage, – og oppdage at den er min!

Det er ikke utstyret det kommer an på

C spilte fotballkamp i går kveld. Mens kampen raste (Er det ikke det kamper gjør?), satte jeg meg til utenfor kiosken. Jeg hadde arbeid å gjøre.

Plutselig kom to smågutter, en lyslugg og en med mørke krøller, fykende inn fra sidelinja. Blanke fotballsko og høye strømper fortalte at de var kommende proffspillere. Nå skulle de bare hente krefter fra en vaffel.

Lysluggen: (Kast med hodet, overbevisende stemme): Jeg skal få meg ny sparkesykkel, SuperOptiRallyGT (eller hva han nå sa), – du vet – den til 3 700 kroner?

Han så forventningsfull på den andre tiåringen. Ble han passelig imponert?

Krølltoppen: Hva skal du med den?

Lysluggen (Litt indignert nå): Øj, – det er den dyreste, altså. Den beste!

Krølltoppen: Har du så mange penger da?

Lysluggen: Jeg sparer! Mamma og pappa sier at jeg får halvparten av dem, hvis jeg sparer resten selv.

Krølltoppen: Det er mange penger. Du vet at du ikke blir bedre på sparkesykkel fordi om sykkelen koster over 3000 kroner? Du blir bare god hvis du trener mye.

Lysluggen: Men jeg skal få meg …

Krølltoppen (Litt uinteressert nå, litt sånn: Ferdig snakka!): Gjør som du vil med pengene dine, du. Men jeg synes det er for mye for en sparkesykkel.

Lysluggen (Slukøret, skuffet over responsen): Ja, nei, – jeg får se på det.

Gutta tok vaflene sine og rusla videre. En av dem hadde fått noe å tenke på.

Litt etter kom C.

Hvordan gikk kampen? spurte jeg.

Bra! sa C.

Vant dere?

Eh, – ja, jeg tror det. Er ikke sikker. Tror vi vant 8 – 6.

Kan vi gå hjem nå?

Høyt og lavt

Det er ikke som om jeg tror noen savner meg her inne, – men det er rart med det. Blogger man, så blogger man, – så her er jeg igjen.

Det vil si, – jeg har vært her hele tiden, både høyt og lavt. Etter at vi kom hjem fra Danmark har vi ikke unnet oss verken rast eller ro, og det har sin helt spesielle grunn: Mannen i huset kommer til å være immobil fra og med i dag og et par uker framover, og da var det om å gjøre å utnytte arbeidskraften hans for alt den var verdt.

Heldigvis går ikke vedlikeholdsarbeid noe sted, – på den annen side betyr det at det lett hoper seg opp. Den siste uka har vi malt litt småtteri: rekkverket rundt verandaen, hunden på den ene siden av huset og litt annet hist og pist; og fortsatt er det mer igjen for den som måtte ha lyst. Jeg vet ikke hvor lyst jeg har, men nå er gjerdet høytrykkspylt, og sola tørker og varmer det. Planen er å få malt det før neste helg. Vi får se hva jeg rekker.

Selv om det fortsatt er sommer, merker vi at det er høst i lufta. Kveldene er kaldere, og det blir lett rått i gresset. Snart må vi fyre i peisen. På lørdag ryddet vi opp i vedlageret vårt. Mellomlageret under verandaen ble ryddet, og 600 vedkubber ble flyttet derfra og inn i det lettbetjente vinterlageret. Nå kan kulda bare komme.

Heldigvis har det vært tid til litt kos og hygge nå på sensommeren også. Vi har ikke vært så flinke til å invitere, men har til gjengjeld hatt gleden av å bli bespist og bedrukket i hyggelige venners hytter og hus. Vi får komme sterkere igjen senere.

I går var vi på hytta vår og tømte et helt soverom, – demonterte køyer, bar møbler og styra noe verre. Hvorfor rommet måtte tømmes, skal du få vite senere.

Hvis du lurer på om ikke vi er i lønnet arbeid, så er svaret ja, og vi er i gang. Jobben startet opp forrige onsdag, og det var ganske deilig. Da jeg kom inn på arbeidsplassen, så jeg hvor stusselig den var uten alle oss som bor der, og jeg kan love deg at den rene ryddigheten du ser på bildet over allerede er historie. Nå er det liv og røre igjen.

I dag kom elevene, men verken Thv eller jeg var på jobb. Thv har vært plaget av et digert brokk i over et halvt år, og det måtte opereres. Brokket har plaget ham ganske mye, og det var derfor veldig velkomment da han endelig fikk beskjed om at han skulle opereres i dag. Jeg ble med som sjåfør og støtte, rett og slett fordi jeg kunne. Kollegene mine har tatt imot elevene, delt ut bøker og gjort det som skulle gjøres. I morgen er jeg på plass igjen. Det er ikke Thv, men også for ham passet det bra å bli operert akkurat nå. Klassen hans er på leirskole hele uka, og hvis alt går etter planen, operasjonsområdet gror og infeksjonene holder seg unna, er han klar for årets første mattetime neste mandag.

Vi dro hjemmefra klokka fem i morges, og på Diakonhjemmets sykehus ble vi tatt imot på beste måte. Mannen fikk sin narkose, ble operert og har det bare bra. Han koser seg med å leke pasient på sofaen og får brakt alt han trenger av vått og tørt av sin kone, den nyutnevnte sykepleiere. Vi krysser fingrene for at plagene nå er over.

Og i morgen skal jeg smøre årets første matpakke. Jeg gleder meg.

Lejre – atter en gang

Jeg har altså kommet hjem fra Danmark, og det for lenge siden, torsdag, faktisk. Men da jeg vel var hjemme, kokte det over av alt som skulle gjøres. Vi skulle være gjester og ha gjester og i det hele tatt.

Den siste fulle dagen i Danmark brukte vi på det jeg fortsatt kaller Lejre arkeologisk – historiske forsøgscenter. Nå heter det visst Sagnlandet Lejre, – og det navnet liker jeg ikke. Arkeologisk-historisk forsøgscenter høres mye mer seriøst og vitenskapelig ut. Et sagnland gir inntrykk av noe mytisk, og det passer ikke på det de driver med på Lejre.

Vi har vært her mange ganger før, ikke minst da barna våre var små, og kanskje var disse besøkene en liten brikke i det puslespillet som gjorde Marthe til historiker. To ganger var jeg der også med klassene mine.

Lejre driver forsatt med arkeologiforsøk, og fortsatt kan folk melde seg på for å være fortidsfamilier en uke om sommeren. Disse familiene og alt arbeidet som foregår på museet gjør det levende og morsomt å besøke. Det skjer noe over alt, og barn og voksne som lever seg inn i fortidens liv og arbeidsoppgaver, gir det et autentisk preg.

Det var satt opp nye informasjonsplakater siden vi var der sist, og jeg la merke til at teksten har en annen vridning enn tidligere. Nå var man opptatt av å presisere at jernalderlandsbyen og livet som leves der er rekonstruksjoner og kulisser, at man egentlig ikke vet så mye om hvordan folk levde den gang da, at et jernaldermenneske som kom på besøk til Lejre trolig ville stusse over både det ene og det andre. Dette er jo en vridning man ser i all historieformidling.

Thv og jeg hadde med oss syklene våre og en sekk med lunsj. Av alle steder, valgte vi å spise lunsjen vår i offermosen. Onsdag var en veldig varm dag på Sjælland, og i offermosen var det kjølig og skyggefullt. Dette var dagen for besøk av mange SFO-barn, og så fikk vi gleden av å se på dem.

Selv liker jeg meg aller best oppe ved Landbohusene. Kanskje er det fordi den tiden de viser ligger nærmere oss, og kanskje skyldes det at jeg har en hang til bonderomantikk. Oppe på høyden ligger to gårder, som skal representere tida rundt 1850. Det bakes og lages mat, og kvinnene strikker og driver med annet håndarbeid. Vi fikk oss en god prat om den nærmest utdødde tradisjonen med at menn strikker, – og jeg lovte å undersøke hva som finnes av strikkende menn på norske malerier. Sånt blir det levende museum av.

I verkstedene er det stor aktivitet. I smia var det så varmt at det må være helseskadelig, og den unge læregutten slet virkelig med å holde følge med de røslige, erfarne smedene i den vanvittige varmen.

Et annet sted jobbes det med tekstiler. Ull spinnes og farges med plantefarger, og det foretas forssøk med ulike plantefarger. Arkeologiske klesfunn blir rekonstruert, og de lager også draktene som brukes på Lejre og andre lignende museer. Det må være en flott arbeidsplass, tenker jeg.

Selv falt jeg helt i staver over verdens enkleste håndten, – en liten kvist med en naturlig krok på. Det gikk så overraskende lett å spinne en ujevn ulltråd på den, at jeg nesten ikke klarte å slutte.

Vi hadde en flott dag, men ble likevel enige om at det nok blir en stund til vi kommer tilbake. Lejre er aller best med barn, og sånne hadde vi ikke med denne gangen. Da jeg kom hjem, fant jeg dette gamle bildet i albumet vårt. Den lille jenta bodde i jernalderlandsbyen sammen med foreldrene sine, – jeg tror det var sommeren 1992. Bitte lita som hun var, gikk hun og leide på en diger hest. Henrik ble helt stum av beundring, men så viste det seg at han også hadde noe hun gjerne ville ha: Den lilla vogna vår. Det er lenge siden, – og nå er de voksne begge to.

Paying guests på Skjoldenæsholm

Jeg har aldri hatt noen prinsessedrømmer, men i natt sov jeg i denne sengen, en seng i et slott, – for første gang i mitt liv.

Jeg bestilte tre netter overnatting via booking.com før vi dro hjemmefra: Lilla hotellet i Lund, Cabinn Metro i København og Skjoldenæsholm midt på Sjælland. Alle tre ble valgt etter prinsippet lavest mulig pris, men hyggelig.

Hver gang vi drar på ferie, legger vi ned et jakke-bukse-sett til Thv og et pent antrekk og fine sko til meg, – sånn for sikkerhets skyld. Det kan jo hende vi havner på en pen restaurant. Det gjør vi nesten aldri, så derfor ble vi enige om at vi skulle la det være denne gangen.

Da vi kjørte inn på Skjoldenæsholm slott i går ettermiddag, var det min første tanke: Er vi kledd for dette?

Det var vi! Snakk om å bli tatt godt imot. Så vidt jeg kan se av bildene på nettet, var det Susanne Bruun de Neergaard, 8. generasjon på slottet. som sjekket oss inn. Hun var vennligheten selv da hun informerte oss om alt vi måtte vite, spurte om vi ville ha middag på hotellet, og at vi bare måtte si fra hvis det var noe. Vi valgte middagen.

De har ingen vanlig restaurant på slottet, men de serverer likevel en treretters middag, og man må ta det man får. I går var det tunfisk til forrett, farsert kylling til hovedrett og sjokolademousse med frukt og bær til dessert. Vi valgte de to siste, og det smakte så englene sang.

Om vi skulle klaget på noe (Det valgte vi å la være), så måtte det være vinen. Vi var slitne og varme, og orket ikke tanken på mye vin. Derfor bestilte vi bare ett glass hver, – husets hvitvin. Den var alt for søt, og passet ikke til maten. Så ba vi om et glass rødt i stedet. Kanskje fikk vi den vinen noen andre hadde sendt ut, i hvert fall var den oksydert og emmen. Vi får skylde oss selv, når vi velger husets vin i glass. Det spiller uansett ingen rolle. God vin har vi hjemme.

Men ellers var alt perfekt, ikke minst verdens søteste servitør, en godt voksen dame. Hun var supervennlig og rask. Da vi spurte om maten, svarte hun, og hun serverte dessert og kaffe til oss elleve som var i spisesalen både inne og ute på terassen. Uten stress holdt hun styr på hvor alle var og hva de skulle ha.

Rommet vårt var, som du ser på de første bildene, en drøm, – og det var alt det andre også; særlig gulvene. Det var gamle fliser og sten, – og så disse brede tregulvene i ulik bredde. Vakkert!

Før middagen startet vi med å gå en tur i parken. Her var båter til å ro på sjøen med, havemøbler, vakre georginer og enorme plener. Skjoldenæsholm har aner helt tilbake til Valdemar Atterdags tider i 1348. Den eldste delen av bygningen er fra 1662, men bare en del av den er tilbake. Resten er fra 1780-årene, så det er ikke noe nybygg dette her. Stedet har ellers vært sete for en borg i riktig gamle dager, og rester av den ser man oppe i skråningen når man går tur. Et sted var gamle murrester samlet på en pall.

Siden vi har vært så heldige med været disse dagene (Det har vært i overkant varmt!), passet det ekstra godt å være ute en stund.

Vi har vært på omvisning i mange lignende slott tidligere, – men å bo på Skjoldenæsholm var noe helt annet. Alltid når vi er på omvisninger, er det spent tausperringer mellom oss og de gamle møblene. Bare se, men ikke røre, er det vanlige.

Her var det helt motsatt.

Da vi sjekket inn, fikk vi vite at vi kunne bruke alle åpne rom. Her var det ingen tau og heller ingen skilt som ba oss holde oss unna. Akkurat nå sitter jeg for eksempel og blogger i det møblementet du ser øverst til venstre i kolasjen over her.

Det var ikke så mange gjester på slottet, og selv om det var andre i spisesalen i underetasjen til måltidene, følte vi at vi hadde slottet for oss selv. Det satt noen ute i et havemøblement og drakk kaffe, en dame satt og leste i en chaise longue, men ellers var det liksom bare oss. Da det skumret, gikk en dame rundt og tente alle stearinslysene, og så forsvant hun igjen. Ingen passet på oss. Ville vi ha en øl, gikk vi i kjøleskapet i den fjerneste fløyen og hentet en. Kjøpet noterte vi selv på ei liste som lå i vinduskarmen.

Denne lavmæte vennligheten, roen, de få gjestene, alle stuene, hallen og det faktum at vi kunne rusle rundt i alt dette fikk oss til å føle oss mer som paying guests enn som hotellgjester.

Og vi oppførte oss pent. Når ingen legger en brikke under glasset ditt, finner du selv noe å plassere mellom glasset og den polerte bordplaten. Sånn må det jo være om dette skal gå bra.

I ellevetiden i går kveld ville Thv legge seg, men ikke jeg. Jeg orket ikke løsrive meg fra den vakre havestuen. Rommet er mye større enn grunnflaten på vårt hus der hjemme, omtrent 11 ganger 18 meter. Og da alle andre hadde lagt seg, satt jeg der alene. Dørene ut til haven var åpne, og det luftet deilig. Den store hunden kom ruslende inn, og det var bare aldeles nydelig alt sammen.

Planen var å bo her i en natt. Den siste natten i Danmark hadde vi planlagt å bo på Roskilde vandrerhjem. Thv logget seg inn for å bestille:

Et familierom med bad for to personer: 650 kr
Sengelinnet: 100 kr
Håndklær: 40 kr
Frokost: 110

Totalsum: 900 kroner

Nei, takk!

Her på Skjoldenæsholm betalte vi 951 norske kroner for et digert, todelt rom. Soveværelsedelen var størst, men vi hadde også en liten stuedel, hvit sofa, skrivebord og stoler. To vinduer ga deilig lufting i den varme sommernatten.

Det sier seg selv at vi bestemte oss for å være paying guests en natt til her på slottet.

Nå er det selvfølgelig ikke nok at slottet er fint. Det var jo en grunn til at vi skulle bo i Roskildeområdet; vi skulle på Sagnlandet Lejre. Er du golfinteressert ligger Skjoldenæsholm golfklubb over gaten, og rett nede i svingen ligger Sporvognsmuseeet. Der kan du til og med få deg en tur med sporvogn gjennom det flotte landskapet.

Men akkurat nå nyter vi bare den siste kvelden her i havestuen. To eldre par sitter ute på verandaen og småprater, en dame spiller litt på ett av de to flyglene i en annen stue, – og her inne er det bare Thv og jeg.

Bedre blir det ikke.

Noe annet

I dag morges varslet jeg at vi kulle gjøre noe annet i dag, – noe som kunne redde oss fra nesten 30 varme varmegrader. Valget falt på Amager Strandpark, – og for å si som danskene: Hold da kæft, mand, hvor det var fantastisk!

Han kjekke på sykkelen der, er forresten mannen min, om du lurte.

Vi har bodd på Cab inn-hotell i København titt og ofte, og vi har alltid vært fornøyde. Når man betaler 650 kroner eller deromkring for et dobbeltrom, er det meste greit. Ikke i natt. Rommet vårt hadde et vindu som bare lot seg åpne på gløtt, og det var sinnsvakt varmt ute. Det endte med at jeg måtte stå opp for å ta en iskald dusj midt på natta.

Derfor altså: Tidlig opp og ut på stranda.

Amager Strandpark ligger på – eh – Amager, – og det i sykkelavstand til byen. En kunstig øy med dertil hørende lagune er konstruert langs 4,6 kilometer av kysten. Tre broer fører ut på øya, og der er det altså strand på to sider. Det gir – nettopp: 8 kilometer sandstrand. Det kan man trenge når 1,2 millioner københavnere skal avkjøles.

I den ene enden av stranda har man rekonstruert et gammelt badeanlegg. Der er det grunne områder, dype områder og badeinnhegninger for menn og kvinner adskilt. Innenfor de kjønnsdelte gjerdene kan man bade uten klær, – og ikke minst: Den som av ulike grunner ikke skal eller vil bade sammen med det annet kjønn, har et fristed.

Og badevakter var det både her og der, – i beste Bay Watch-stil.

Vi sykla fram og tilbake på sykkelstiene, før vi la oss til på håndklærne våre. Det er nemlig støpt sykkelstier i betong langs hele promenaden. Her føk syklister, folk med barnevogner og rullestoler fram og tilbake. Det var utrolig flott tilrettelagt.

Med omtrent en kilometers mellomrom var det en bro over til fastlandet, og samme sted var det kiosk med is og vann, – og toiletter.

Jeg har aldri forstått at vindmølleparker skal være stygge. Utenfor Amager står 20 strunkne møller på rekke og rad, og jeg synes bare de er flotte.

Snudde vi hodet i den andre retningen, kunne vi se Øresundsbroa langt der borte, og over den lå flyene i kø mens de gikk inn for landing på Kastrup.

Man er altså ikke på landet eller langt ute i naturen når man er på Amager Strandpark, man er nesten midt i en millionby; og det er det som er så imponerende. Fellesferien er over, og til tross for 29 grader i lufta, var det god plass der ute i dag. Vannet var rent og friskt, 21 grader varmt, og vi fikk både solt oss og badet. Egentlig trodde vi huden vår var ferdigherdet for i år, men Thv kaller oss bare onkel Hummer og søster Reke, og han påstår at han ikke behøver å slå på lyset når han skal lese i kveld.

Det kan faktisk bli for varmt

Vi ankom København omtrent ved lunsjtider i går, – og lunsj ville vi ha et sted vi har vært mange ganger før. Det er ikke fordi de har så spesielt god mat (god nok), eller fordi det er spesielt lekkert (lekkert nok), men rett og slett fordi vi har vært der flere ganger før, og sånn er vi: Vi liker repetisjoner.

Doen er forresten noe for seg selv, – i hvert fall gulvet. Det er ganske morsomt å sitte der med kanalen under ben og rumpe.

Noen hadde lekt seg med materialer, med kontrastene mellom hardt og mykt. Det var morsomt å se. Betong var støpt i former av grove tekstiler, og fordi teksturen fra tekstilene var overført til betongen, gikk hjernen vår i kryss, og vi oppfattet formene som myke. Jeg skulle kanskje fotografert mer.

Mursten var satt sammen i ulike mønstre og former, – de også ga spesielle assosiasjoner.

Og så var det tre – trespon – skåret eller hugget i ulike former, som flis eller skav, satt sammen på finurlige måter.

Vakkert!

Som vanlig når vi er i København, tar vi sykkelen fatt. Det er store avstander, og selv om vi liker repetisjoner, vil vi gjerne se noe nytt også. Med sykkel går det unna.

Hvor har vi vært? Jeg vet sannelig ikke. Litt her og litt der, innom en stoffbutikk, kjøpt noen knapper, tatt en iskaffe på en fortausrestaurant, sett på klær, kjøpt litt garn, syklet og syklet og syklet. Museene har vi for en gangs skyld latt stå i fred. Vi har vært på de fleste, og de andre går ikke noe sted.

Det har vært varmt i Køvenhavn, – i overkant varmt. Når temperaturen stiger til oppunder 30 grader inne i byen, blir det for mye for meg. Vi gikk ikke ut for å spise middag før klokka var ni om kvelden. Det var rett og slett for varmt.

I dag har sola lagt seg på vent, men det er fortsatt veldig varmt, så vi snur om på planene og gjør noe helt annet.

Noe annet er det eneste vi orker.