Vi var i bryllup i går, – stort bryllup. Brudeparet var første par ut i våre barns generasjon, og noe sier meg at det blir flere sånne fester framover. De unge har begynt å gifte seg igjen.
Det var en flott fest. Hundre mennesker, en vakker ringseremoni, sang og musikk – ikke minst fra brudeparet selv, god mat og en svingom til slutt. Hyggeligst er det å treffe mennesker vi sjelden ser, perifer familie som bare møtes på sånne dager. Noen møter vi jo bare i bryllup, barnedåper og begravelser, og det har unektelig blitt flest av det siste de senere åra.
Viktigst var selvfølgelig brudeparet, men for meg er det likevel noe annet som satte seg fast som små gleder i magen. Det ene er talen til brudens mormor Hun ville fortelle de to unge at de har mye å glede seg til, og at kjærligheten kan vare og vare, – hele talen munnet ut i en kjærlighetserklæring til hennes egen mann gjennom mer enn 50 år. Det var ganske veldig rørende.
En annen glede var å se mine egne barn sitte tett sammen og prate. Nå som de er voksne og bor for seg selv, er det så mye sjeldnere jeg ser dem sånn. Det varmet et mammahjerte.
Det er de små gledene som er de største.
Livet leker 