Olsens etterkommere

Vi ble 29 til lunsj i går, og da jeg skulle telle opp hvor mange barn, unge og gamle vi var, endte det opp med omtrent en tredel av hver gruppe med et aldersspenn fra 0 til 70 år. Det var da det gikk opp for meg at Thv og jeg hører hjemme i gruppa De gamle. Sånn er det bare.

Den siste av de gamle døde for fire år siden, og i fjor tok noen av etterkommerne etter Nils og Gustava Olsen initiativ til å invitere oss på sitt sommersted på ei bitte lita øy bak Hankø. Da sa det seg selv at det var vår tur i år.

Det er ikke bare – bare å få det til å passe for alle. Gjestene er bosatt i Nederland, Trondhjem, Oslo og Fredrikstad, – og vi ville jo gjerne ha med alle. Likevel – 29 er slett ikke verst. Været var som det skulle være, men jeg tror nok vi skulle fått plass inne også. Dette er uhøytidelige folk, som hadde tatt til takke med trange forhold.

Litt kynisk sagt: Det er lett å like folk man ser sjelden. Likevel er jeg overbevist om at jeg kunne trivdes sammen med denne gjengen selv om jeg så dem ofte. Thv og jeg snakker alltid om det når vi har møtt den utvidede slekta hans: Så synd de ikke bor nærmere.

Men nå fikk vi altså en fin formiddag sammen. Det ble spist og drukket, pratet og ledd, – og vi gamle nøt synet av de unge som satt sammen og hygget seg. Om man ikke nettopp omgås og er i samme miljø, kan det jo være fint å vite om hverandre, kjenne hverandre litt.

De store barna hadde det også fint. De rigget opp en beauty-salon på kjøkkenverandaen, og noen av oss fikk flettet håret vårt, mens andre fikk på neglelakk i varierende farger.

Jeg pleier å være veldig flink til å beregne hvor mye mat jeg trenger. Det hadde jeg ikke vært denne gangen. Det ble alt, alt for mye, – men det er råd med den pølsa som er for lang. Vi hev oss rundt og inviterte på etterpålag, og så er det problemet løst.

21 grader celsius

Nå har jeg nesten glemt hvordan det er å være på hytta når det regner og blåser. Været er stilt inn på sol og varmt badevann, og i dag har vi vært på stranda fra frokost til kvelds.

Lille M er på besøk, og som haleheng har hun med Lillesøster på tre, en sprell levende liten unge. Akkurat nå er hun veldig opptatt av ord med motsatt betydning: «Oj, jeg dradde han!» sa hun da hun dytta borti katta. På stranda ble hun forundra over smaken på badevannet: «Jeg må smake mer på vannet. Det er sukker i det, jo.»

Lille M finner fort noen jevngamle å leke med, – og vips så har hun en bestevenn. Ulempen er at hun på død og liv må være på stranda til alle hun har blitt kjent med skal hjem. I dag ble det sånn.

Og så har vi bada og bada og bada. Når vannet holder 21 grader inne i kilen, er det ikke noe problem. Krabbene har blitt fiska opp og sluppet ut igjen, antagelig de samme som dem de har fisket før, og vi har drukket lunken saft og spist brødskiver med bringebærsyltetøy.

Det ble en fin dag, men nå holder det med sol og varme, – for i dag, altså.

I morgen er jeg klar igjen.

Modisten

Mange vet ikke hva ordet betyr: Modist, men det er altså en som lager hatter. Jeg vet at det finnes noen få sånne igjen, men regnet ærlig talt med at de befant seg i store byer, nær markedet av velstående mennesker, som får laget sine hatter etter mål. Hvem går forresten med hatter nå for tiden?

I den lille, svenske byen Lidkøping ligger hattebutikken til modisten Elisabeth. Byen er liten, er riktig Astrid Lindgren-by med gamle trehus og et vakkert torv. Og her er det altså marked for en modist og en hatteforretning med utstillingsvinduer som ser ut som om de er klippet ut av historieboka.

Endelig skjer det noe

Jeg er et sosialt dyr, sånn er det bare. Men du må ikke tro jeg vil være sammen med folk hele tida. Tvert om, – jeg elsker at Thv og jeg går her og stuller og steller alene på hytta, men det får da være grenser. I år har det tatt i overkant lang tid før folk rundt oss har kommet på plass i hyttene. Vi to har bodd her ute alene i tre uker, og med unntak av noen dager med besøk av ungene våre, har vi kun hatt to – tre kaffebesøk. Det kan bli litt stusselig i lengden.

¨

Stusseligheten varer ikke lenge om sommeren, og nå ser det ut til at det skjer noe. I ettermiddag starta vi med vin og kos på verandaen vår, før vi kjørte bort til Foten. Det var satt vann over til den årlige rekefesten. Reker og reker, forresten, – det aller beste vi får å spise er blåskjellsuppa. Bedre finnes ikke!

Tid til å rusle en tur langs vannet ble det også. Været var som det skal være i juli, og oppe i stupetårnet konkurrerte guttene om de lekreste stupa helt til mørket senket seg.

Sånn – da har vi fått en omgang sosialt liv, og i ellevetida kjente jeg at jeg var forsynt. Vi er jo litt ute av trening etter tre uker med ferie, og det var faktisk deilig å komme opp til ei stille hytte og to små, forventningsfulle pusekatter.

Om et par dager er vi klare for påfyll, og det passer bra, for da blir vi mange – riktig mange!

Sommermat

Jeg liker sesongmat, mat jeg bare spiser et par ganger i året; krabber i oktober, pinnekjøtt i desember, jordbær i juni. Rett før vi flytta på hytta høsta jeg all rabarbraen i hagen. All og all, forresten, – det er ikke mer enn en fire – fem kilo, men nå ligger den i fryseren og kan brukes utenfor sesongen også. Det er grenser for hvor mange rabarbrakaker jeg kan bake i løpet av mai og juni. Men god er den. Oppskriften finner du i bunnen av denne posten.

Og så er det makrellen, – de små, nye, sprellferske makrellene, som vendes i hvetemel, salt og pepper før de sprøstekes og spises med salat og nypoteter.

Namse!

Rabarbrakake med marengs
180 g mykt smør
180 g sukker
2 spsk vaniljesukker
1 knype salt
4 eggeplommer (fra store egg)
270 g mel
3 tsk bakepulver
8 ss melk (til deigen blir myk og kan røres)

4 eggehviter
250 g sukker
100 – 200 g nøtter eller mandler, grovt hakket
½ kg rabarbra, vasket, tørket og skåret i små biter

Rør smør, sukker, vaniljesukker og salt sammen til det er kremet.
Tilsett eggeplommene, en om gangen.
Bland mel og bakepulver, og rør det litt etter litt i smørblandingen, sammen med melken.
Hell deigen i en rundform. Det er lurt å legge bakepapir i bunnen
Glatt overlfaten med en slikkepott.

Pisk eggehvitene nesten stive, pisk sukkeret inn i 2-3 omganger, og pisk til det blir stivt.
Vend rabarbra og mandler/nøtter i marengsmassen, og smør den oppå deigen.
Stek kaken i ca 40 minutter ved 200 grader.
Kjøl den i formen på en rist, før den skjæres i stykker.

Serveres med krem/is/kesam. Den er god varm rett fra ovnen, men nesten bedre etter en dag i kjøleskapet.

På grunn av marengsen, kan den ikke fryses.

Vi fant, vi fant

Marthe har vært på besøk, – og hun hadde med metallsøkeren sin. Sånne er utrolig morsomme. Tenk på alt man kan finne.

Vi hadde den med oss på Finnskogen i vår også, men da var det tele i jorda, og vi hadde lite glede av gravinga. Nå prøvde vi først rett utenfor hytteveggen. Det pep og det ulte alt i ett. Marthes detektor er av det ganske fine slaget, og den forteller oss om vi har funnet jern eller nikkel, spiker eller mynter. Det var nok mye spiker som pep utenfor hytteveggen. Dessuten ble vi stoppet av seige røtter da vi prøvde å grave.

Nede på stranda er det lettere å grave. Jeg ser av og til folk med metallsøkere der nede, og mest sannsynlig har noen gjennomsøkt stranda siden forrige sesong. Men vi fant! Visst fant vi!

Det startet med en mynt, en femkroning. Så fant vi en spisekniv, en riktig stygg en, en spiker, en skipsnagle og en jernbit av ubestemmelig herkomst.

Ingen stor skatt akkurat, men det er altså veldig spennende å lete, høre lyden av funnet, sjekke hva det er og så begynne gravingen.

I går brukte Thv og lillebroren hans den til å finne merkeboltene på tomta hans.

De fineste skattene finner den dog ikke. Det er denne buketten her: Marthe, Henrik og svigerdatter-Marthe, – og enda har vi en svigersønn på lur. Det er fint å få voksne barn som kommer hjem på besøk av og til.

Far snekrer. Mor maler.

Det går framover, – ganske raskt også, faktisk.

Selv om vi ikke jobber så mange timene om dagen, begynner det avgjort å ligne et uthus. Thv jobber mest. Det er jo han som bygger. Jeg løper etter med malekost og spann; først et strøk Visier, så to strøk maling. Når man bygger nytt, er det mulig å få maling på hele underliggeren før overliggeren legges på, men da må man være rask. Noen ganger føler jeg at jeg maler under hammerslagene hans.

Fint blir det.

Yndlingsutflukten enda en gang

Klage skal jeg ikke. Det er moro å male hus og rekkverk. Det er moro å bygge. Det er et privilegium å være eiere av ei stor, flott hytte ved sjøen. Men det må være lov å si at det medfører mye arbeid. Særlig når man ikke er i en økonomisk posisjon som åpner for en rask telefon til malermester Johansen når noe skal gjøres. Så blir det til at vi vasser like mye i tørr, avskrapa maling, som vi vasser i saltvannet på stranda, og det kan jo lett komme til å føles litt grått.

Men så er det altså ferie, og da skal det også skje noe på den morsomme, sosiale fronten. Vi ble invitert ned til våre gode venner og naboer et par dager, ned dit hvor vi elsker å dra. Et par dager ble for mye for oss (Se første avsnitt i herværende bloggpost), men en dag var topp.

Klokka sju i går tidlig sto vi opp, og så var vi på vei nedover E6, og da de andre akkurat hadde fått ryddet av frokostbordet sitt, kjørte vi inn på tunet. Hva vi fikk med oss på en, enkelt dag! Vi startet i et hagesenter. Aldri har jeg sett et flottere hagesenter. Selv om det ikke var mye som minnet om Plantasjen her, var det likevel plantasje. Til og med en ekte elv rant tvers gjennom butikken. Kjøpte noe, gjorde vi også. Hva det er, skal du få se til høsten.

Så dro vi til Lidkøbing, verdens søteste sommerby. Det første vi kjøpte var mer maling, norsk maling (Igjen: Jfr første avsnitt). Så ble det Rörstrand, klesbutikk med klær av det slaget som til og med jeg elsker, og jammen kjøpte jeg meg ikke en lintopp. Systembolaget er et måste når vi er i grannlandet, det samme er Hemköp og litt hit og dit.

Vi kjørte gjennom vakre landskap, de vakreste landskapene jeg vet om. Hvorfor det er sånn, klarer jeg ikke å finne ut, jeg tror jo ikke på reinkarnasjon og den slags, men når jeg kommer ned i mitt yndlings-Sverige, så føler jeg meg så veldig på plass og hjemme, nesten mer hjemme enn hjemme. Det er jo derfor jeg egentlig har lyst til å eie et hus der nede, – et hus jeg kan være i når jeg blir pensjonist og umulig kan klare å bruke opp all tiden min her hjemme. At naboen til naboes hus er til salgs gjør nesten litt vondt. Et perfekt hus, men det roper på så mye arbeid at vi ikke tør (Glem nå ikke første avsnitt.)

Lunsjen ble inntatt i restauranten til Missionskyrkan. For et sted! Det vakre huset lå i en helling ned mot Vänerns strand. Inne var det lyst og vakkert, med nye og gamle møbler i skjønn misjonsforening.

Rekesmørbrødet smakte, og t-skjortene til de unge Missionskyrkoungdommarna kalte fram smilet.

På torpet ble det tid for vin og prat i sola. Middag fikk vi også, inntatt midt ute i den samme sola. Det ble bare så fint.

Da sola la seg ned mot åkeren forflyttet vi oss til uthusveggen. Der bakte vi i den synkende sola, mens insektene summet og større dyr og mennesker nøt det flotte landskapet.

Da det ble tid for å flytte seg innendørs, satte vi oss i bilen. På vei ut mot E6 fikk vi med oss den flotte solnedgangen over åkrene.

Med en stor MacDonalds-kaffe mellom oss, satte vi nesa mot Norge. Det er fint å kjøre bil sånn sent om kvelden og natten. Da får vi pratet om det som betyr noe. Utenfor bilvinduene ble det mørkere og mørkere, og de slanke vindmøllene oppover Bohuslen-kysten blunket til oss med sine røde øyne, mens natta snek seg på.

Klokka kvart på ett var vi på plass på hytta igjen. Det ble en hel ferie på en dag.

Hunn-feltet – what a waste

Jeg har vært der mange ganger før, men det er lenge siden nå. Nylig sendte Marthe meg noen artikler og en masteroppgave om Hunn-feltet, og jeg må si jeg ble overrasket. Ikke visste jeg at det var gjort så rike funn der. Stedet har graver, til dels rikt utstyrt, bokstavelig talt fra tidenes mornge og fram til vikingtid.

Hunn ligger bare noen få kilometer fra huset vårt, men vi tok bilen. Det var en varm og fin dag, perfekt for en liten vandring. Naturen her ute er veldig fin. Det er løvskog, åker og eng, og jeg føler meg hensatt til dansk natur.

Gravhauger og stenringer ligger spredd utover et stort område, og det gir virkelig et deilig historiesus å være der ute. Her har det vært bosetting helt fra de første menneskene kom til Norge, og det må ha vært et flott sted å bo. Gravfeltet ligger i en solhelling ned mot fjorden, og bak reiser Ravneberget seg. Opp dit er det en kort, men bratt tur opp til bygdeborgen.

Dette er altså en del av Oldtidsveien, og i et stort område er det mengder av fornminner, ikke minst er det rikt på helleristninger. Hvordan i all verden kan det ha seg at det får ligge i fred på denne måten? Hvorfor gjør vi ikke mer ut av det? Jeg tror jeg har skrevet om det her på bloggen før, men jeg kan gjerne gjenta det. For den som har vært i Danmark (- og Sverige for den sakens skyld) og reist fra fortidssenter til fortidssenter, er det en gåte at ikke vi også bruker dette området til noe. Det ligger der som en uslipt diamant.

Hadde jeg fått bestemme, skulle Hunn-feltet hatt masse å by på:

Et museum (Det burde være nok å formidle)
Museumsbutikk
En liten restaurant
God skilting opp til bygdeborgen (for den som liker en tur)
Skipsreplikaer med tilbud om turer på fjorden rett nedenfor
En liten campingplass på Vispen
Kopier av hus fra de periodene da gravfeltet ble brukt
Leirskole for barnetrinnet
Arkeologisk-historisk forskningsstasjon for UiO

Det kunne blitt så fint!

Fint er det nå også, og plakatene som er satt opp er både intruktive og gode. Det er bare så alt, alt for lite.

Jeg har en gang spurt et museumsmenneske om hvorfor det er så lite utnyttet. Svaret jeg fikk var at Oldtidsveien ligger i ei bakevje i forhold til E6. Bakevje? Vi snakker om noen få kilometer. Som om Sagnlandet Lejre ligger midt i verdens navle, og det har da besøk nok.

Til tross for at jeg hisser meg opp over dette hver gang jeg besøker severdighetene langs Oldtidsveien, så må du ikke misforstå: Vi hadde en strålende dag.

Hvis du lurte

– så går det raskt framover. Han bygger og bygger, mannen, – og det er ingen lidelseshistorie. Det virker rett og slett som om han koser seg.

Det hjalp selvfølgelig å få sønnen på besøk. Riktig nok ble den yngre garde overrasket over hvor sterk og utholdende den eldre var, – og det er jo hyggelig for den gamle, men likevel var det en veldig kjærkommen hjelp da Thorvald junior bar opp mesteparten av det Thorvald senior har gruet seg for i et par år. Det er faktisk bæringen som har utsatt et prosjekt vi har planlagt i flere år.

De siste kveldene har han holdt på å snekre til i nitida om kvelden, – men nå går ikke det lenger. Hyttenaboene er på plass, og de har en liten knott av en unge. Sånne skal som kjent sove om kveldene. Soving og hammerslag er ikke kompatible, – og da må hammeren vike.

Men framover går det altså.