Dagen i dag var en deilig dag

En eller annen gang i forrige uke hadde jeg plutselig tjue tobakksplanter i bilen. Jeg snublet over dem på vei fra jobben til hytta, og de var billige. Derfor tjue. På hytta plantet jeg omkring halvparten, de andre ble liggende i bilen, så plasserte jeg dem på verandaen og vannet dem, før jeg føk ut på hytta igjen.

Det har vært litt travelt, og litt mye hit og dit, kan man si.

Da jeg dukket opp av arbeidsuka i går kveld, oppdaget jeg at det så sånn ut. Ti tobakksplanter lå veltet og fortapte på verandaen og gispet etter vann. Sånt er det heldigvis råd for. Det kommer alltid en helg, og vips var plantene fordelt i diverse potter i selskap med mer jord og godt med vann.

Sånn.

Ferdig.

Sola skinner og det er veldig sommer. Jeg har tilbragt omtrent hele dagen på kne i hagen. Noen løvetenner trodde de hadde sluppet unna massakren her om dagen, men jeg kom grusomt tilbake. Jeg har klippet naboens hekk (på min side), luket, bundet opp klematis og roser og prøvd min nye kantklipper.

Thv har fått en brukt sykkel til å bli ny. Det var ei som hadde ytret ønske om en sånn tohjuling til bursdagen sin, og etter et par timer var ønsket innfridd.

Jeg tror hver hagedag legger minst en ekstra dag til mitt liv. Når været er som i dag, kan jeg gå sånn å pusle i timesvis. På hverdagene jobber vi i lange strekk, og hvile får vi først om kvelden. I helgene er intervallene korte. Luke litt der, lese en avis her; klippe en hekk først, drikke en smoothie etterpå.

Om to uker kan vi sulle rundt så mye vi vil fra morgen til kveld. Da er det sommerferie i sju uker. Det haster i grunnen ikke for meg med den ferien. Jeg liker som kjent vekslingen mellom jobb og fritid, og som Gerd Kristiansen sa her om dagen: Vi jobber ikke stort mer enn til sammen halvannet døgn per uke her i landet. Fri har vi visst nok av.

Jeg glemte visst å fortelle at vi har vært i barnebursdag i dag også. Derfor sykkelen, altså.

Skolen vår har bursdag

I år er Kvernhuset ungdomsskole ti år. De har gått unna disse ti åra. Jeg hører til den gamle staben, vi som fikk være med helt fra den første tanken om ny ungdomsskole meldte seg. Noen av oss var til og med så heldige at vi fikk komme tett på planleggingen. Det var møter med arkitekter (Trenger jeg fortelle at vi ikke alltid var enige?), funksjonsanalyser og befaring. Moro var det, – og moro er det ennå.

Vi skal feire skolen på flere måter. Tidligere i år presenterte åttendeklasseelver som spesialiserer seg i scene og drama noe de kalte Kvernhusrevyen, og i høstsemesteret skal det også skje noe.

I dag var det kakefest.

Noen foreldre, en liten gruppe lærere og et knippe elever sto for arrangementet. Kaker var bakt, saft blandet og bord dekket. Spesielt imponerende var det at de hadde klart å dekke bord og finne sitteplasser til alle våre 500 elever. Det har vi aldri gjort før. Da skolen ble planlagt var stikkordet hele tiden fleksibilitet, og i dag så vi igjen at bygningen vår er fleksibel.

Alle fikk plass og alle fikk sitte. En elev åpnet showet med en fyrrig trompetfanfare, – og så var det bare å skride til verket. Med så mange gjester måtte det stram regi til, – men ungene våre tar regi, og alt gikk ryddig for seg. Ryddig var det også etterpå. Med så mange til å rydde, går det alltid unna. En halvtimes tid etter at siste kakebit var borte, var kantine og myldrehall ryddet.

Etter at jeg oppdaget at kamereaet mitt kan filme, må jeg liksom prøve meg. Denne gangen ble det ikke særlig vellykka, men jeg hadde så lyst til å få med hele kaka. Det var bare det at den var så lang, at jeg måtte kjøre i hurtigtogfart bortover for å få med alt. Pytt, pytt!

Lærer på mislykka fisketur i Barentshavet

NRKs nyhetssending er oppstart hos oss de fleste skolemorgener. Femtitre niendeklassinger og et lite knippe voksne ser nyheter. Jeg har sagt det før: De imponerer meg, ungene mine, – noen ganger. Hvis dagens nyheter engasjerer, kan noen av dem komme med politiske analyser en minister verdig.

Av og til!

Ikke i dag.

Jens ble intervjuet på storskjermen i klasserommet. Han hadde besøk fra Russland, og det handlet om feiringen av tjueårsjubileet for Barentssamarbeidet. Midt i blinken for oss, som lærte om kontinentalsokkel og delelinjer og den slags da snøen ennå lavet ned utenfor vinduene.

Nå skinner sola. Det er varmt, og ferien vinker rett der borte.

Barentshavet? sa jeg med spørrestemme, og bak i hodet planla jeg at vi kunne snakke om de vanskeligere sidene ved dette samarbeidet.

Det er der oppe, – uttafor… eh, svarte Christian.

Der oppe? spurte jeg. Der oppe, som i det vi vanligvis kalle nord?

Hvilke ressurser er det vi må dele på «der oppe»?

Olje. Svaret kom med et livstrøtt sukk fra en bakerst i rommet. Må vi?

Fint! Olje! Men det er kanskje noen andre ressurser også?

Det var helt stille. Nesten. Ingen orker svare.

Hvor var de ivrige, de som gjerne vil vise at de har kontroll? Ikke i mitt klasserom i hvert fall. Jeg kunne jo ikke gi meg. Jeg er på jobb for samfunnet. Betalt for å være ivrig og engasjert: Å, – kom igjen. En annen ressurs? Jeg kan gi dere et hint: Den svømmer!

Ingen lo! De dro ikke på smilebåndet en gang, men to elever rakte høflig opp hånda.

Tapt har den som gir seg, og jeg ville ha med fler: Den svømmer, – og så har den gjeller? Noen?

Tre hender i lufta. Fortsatt ingen som lo.

Av og til kan det være greit å skjønne når man har tapt. Det gikk rett og slett ikke i dag. De ville ikke, – og det burde jeg skjønt før jeg begynte.

En annen dag, kanskje.

Løvetann med dårlig sosial intelligens

De burde ha tatt hintet nå, løvetannene. Hvert år på denne tida, stikker de hodene opp og forsøker å farge plenen min gul. Og like sikkert som de sprenger seg opp gjennom jorda, like sikkert er det at jeg kommer med løvetannstikka mi og bikker dem opp. Komposten neste!

To ganger sømfarer jeg plenen min tidlig i juni. To ganger tømmer jeg den for gule hoder, grønne kropper og lange røtter. Men hjelper det? Nei, – neste år dukker de like uinviterte opp igjen.

Snakk om dårlig sosial intelligens!

Snart sjøsetting

Det er like før nå. I helga har tiljer og årer fått et par strøk Shipolin. Med alle mann til penslene, gikk det unna ute på plenen.

Den nordlanske skønnheten er klar. Hun ligger allerede ute på hytta og mangler bare et ferskt strøk giftig bunnstoff. Om et par dager er hun på vannet. Da jeg kjøpte henne, presiserte jeg at det ikke var noe giftemål,- og vi er faktisk ikke gift ennå. Nå får vi se hvor mange turer det blir i sommer, – og det får avgjøre om arbeidet med å holde henne ship shape står i forhold til antallet timer jeg har henne i beauty salongen. Vi får se. Om jeg bryter forlovelsen, vet jeg det er mange andre der ute som gjerne overtar henne.