Her en ettermiddag fikk jeg uventet besøk av ei venninne. Vi satte oss ut i hagen, og jeg løftet fram et par av sitteputene som henger i utestua. De henger to og to på knagger der inne. Da jeg løftet ned den øverste puta, så jeg straks at vi hadde fått besøk.
Det lille vepsebolet må ha blitt bygget på rekordtid. Det er ikke mange dagene siden sist jeg hadde fram putene, – ei uke kanskje. For vepsen må det har fortonet seg som det ideelle sted. Inne i utestua blir det veldig varmt, og mellom de to putene har de nok følt seg trygge.
Fordi bolet var bygd mellom to puter, hadde de ikke tatt seg tid til å dekke seg helt. Puta lå jo så fint over åpningen og beskyttet dem. Det var før jeg kom og ødela moroa. Jeg regnet med at det ville gå raskt for dem å produsere et helt skall, og planen var å fotografere prosessen. Sånn gikk det ikke. Da jeg kom ut dagen etter for å fotografere, var bolet allerede rundt og fint, akkurat som et vepsebol skal være.
En stund lekte jeg med tanken om å la dem være i fred. Det kunne være moro å følge bolets utvikling gjennom sommeren. Thv var ikke like overbevist. Vi lager mat i utestua, og utover sommeren kan vepsen bli ganske innpåsliten.
Så gikk det som det måtte gå. Jeg plukket ned vepsebolet og kastet det. Dessverre hadde luringene tygget et lite hull i puta før de satte i gang med sitt lille byggverk. Ja, ja, – det får være der til minne om en liten visitt av noen småfyrer i stripet badedrakt.
I stripet badedrakt
og ør av dødsforakt
flyr den med hevet spyd
midt i sin egen lyd.
Et ondt og giftig stikk
det korte øyeblikk
av salig raseri.
Og så er alt forbi.
Inger Hagerup (Hvem ellers!)
Livet leker 