Etter en fuktig kveld på byen, sto jeg opp klokka halv åtte i dag. Det første som traff meg var skuffelsen over at det var pent vær ute. Det sier noe om at jeg ikke har så mye mer å gi akkurat nå. Jeg hadde håpet på regnvær, så jeg kunne få skikk på galenskapene innendørs. Huset vårt er rotete, småskittent, kaotisk, – og det jeg aller helst vil er å få orden i det.
Det skal vi nok få til også, – om ikke så brått.
Det blir et hektisk liv, når jobb og privatliv skal samkjøres, og jeg er den siste til å klage på det. Hektisk er fin-fint. Stress er noe dritt. Nå på tampen av skoleåret glir hektisk lett over i stress. Det er så mye som skal gjøres.
Hvis jeg kunne si meg fornøyd med å gjøre jobben min og holde meg rundt teltene, så hadde det ikke vært noe problem. Men dette er også årstiden for avslutninger i klubber og foreninger, kolleger og venner skal møtes en siste gang før sommerferien, og det går slag i slag. Jeg kunne selvfølgelig si nei takk til alt, men jeg vil jo så gjenre være med. Denne uka var det tre sånne sosiale kveldssettinger, og jeg måtte rett og slett si nei til en av dem fordi jeg måtte jobbe. Det høres bare så blasert ut å skrive det, så blærete og jålete, – men det er nå en gang sånn det er.
Om noen år er jeg pensjonist og kommer antagelig til å kjede ræva av meg.
Tirsdag pakket jeg sykkelveskene mine og la i vei mot Torsnesskogen. Du vet, – pakke sykkelveskene høres så kjapt ut, men sykkelveskene var borte. «Noen» har nok lånt dem, og så ble det tur på Biltema for å kjøpe nye, – men altså Torsnesskogen. 53 unger og en liten lærerballett skulle campe rundt Perneshytta like ved vannet. Vi har et fantastisk nærmiljø rundt byen vår, og den som vil dra på tur, behøver ikke trå ned pedalene mange gangene før skogens ro senker seg.
Alt er relativt, men ro var det faktisk. Med så mange tenåringer på samme sted, skulle man tro vi hadde hendene fulle. Det kan vi ikke skryte på oss. Ungene våre er rett og slett fullstendig strøkne, og vi voksne tilbragte stort sett døgnet med å prate med hverandre og elevene, lage litt mat, passe på at de ikke druknet og ellers observere samspillet mellom dem. Ikke en eneste gang måtte vi heve stemmene våre, – selv ikke om morgenen da vi skulle rydde. Da er det lett å være lærer.
Dette er skjermgenerasjonen, og jeg kan love deg at de elsker skjermene sine. Men det skal altså ikke mer til enn en tur i skogen, så bader de, flørter, kaster kubb, prater og leker capture the flag i timesvis, tumler rundt som lekne valper og er akkurat som unger alltid har vært.
Til og med leirbålsangen er som den alltid har vært. For en gangs skyld publiserer jeg en liten filmsnutt av ungene mine. Det ville jo være synd om ikke flere fikk gleden av dem.
Heldigvis sov jeg godt under stjernene store deler av natta. Det gjorde ikke elevene. De tar Du skal ikkje sova bort sumarnatta helt på alvor, og det der ikke det dummeste når man er ung og orker det meste.
Det var godt jeg fikk sove litt om natta, for da jeg kom hjem måtte jeg bruke resten av ettermiddagen og kvelden til å forberede meg på sensorarbeid i nabobyen. Sånne sensordager er fine, men det er tidlig opp, og full fart.
Torsdagen startet med et lite branntilløp på husveggen vår, en kontakt som kortsluttet fikk stikkflammene til å skyte ut fra veggen, og nå har vi litt sort panel å ta oss av. At jeg gikk ut en time tidligere enn vi pleier, var bare flaks, – og resten gidder jeg ikke tenke på. Det gikk bra!
Sensorarbeid er morsomt, men intenst, og da jeg kom hjem i firetida stupte jeg i seng og fikk meg en time på øret, før det bar av sted på jentefest ute i skjærgården. Fine jenter, god mat, flott hytte, vakker natur, masse prat og sent i seng.
I går hadde vi heldigvis en helt ordinær skoledag, og det var godt, for fredagskvelden var dagen for piger, vin og slarv, – og sånt må man lade opp til. Det ble en fuktig aften, – i hvert fall i min verden, og jeg lande ikke i senga før klokka var to i natt. Heldigvis hadde kveldens fuktighet tørket opp da jeg sto opp i halvåttetida.
Og nå sitter jeg altså her og kjenner at jeg er ganske tom i hodet. Det er ikke så mye igjen, rett og slett. Rundt meg råder det glade vanvidd og ute skinner sola. Jeg skulle vært på et hyttebryggemøte klokka elleve i formiddag, men det må bare utgå. Sola skinner og alt roper på uteliv og hyttekos. Det skjer ikke!
Egentlig hadde jeg ønsket meg regn, så jeg kunne holdt meg innendørs. Det får bli en veksling mellom rydding og kaffe i hagen, vasking og gressklipping, – så får jeg det beste fra to verdener.
Men først må jeg ha en kopp kaffe til!
Og takk til min søte elev, Maiken, som har tatt de fleste bildene. Hun har et fint blikk for detaljer, Maiken.
Livet leker 