NRKs nyhetssending er oppstart hos oss de fleste skolemorgener. Femtitre niendeklassinger og et lite knippe voksne ser nyheter. Jeg har sagt det før: De imponerer meg, ungene mine, – noen ganger. Hvis dagens nyheter engasjerer, kan noen av dem komme med politiske analyser en minister verdig.
Av og til!
Ikke i dag.
Jens ble intervjuet på storskjermen i klasserommet. Han hadde besøk fra Russland, og det handlet om feiringen av tjueårsjubileet for Barentssamarbeidet. Midt i blinken for oss, som lærte om kontinentalsokkel og delelinjer og den slags da snøen ennå lavet ned utenfor vinduene.
Nå skinner sola. Det er varmt, og ferien vinker rett der borte.
Barentshavet? sa jeg med spørrestemme, og bak i hodet planla jeg at vi kunne snakke om de vanskeligere sidene ved dette samarbeidet.
Det er der oppe, – uttafor… eh, svarte Christian.
Der oppe? spurte jeg. Der oppe, som i det vi vanligvis kalle nord?
Hvilke ressurser er det vi må dele på «der oppe»?
Olje. Svaret kom med et livstrøtt sukk fra en bakerst i rommet. Må vi?
Fint! Olje! Men det er kanskje noen andre ressurser også?
Det var helt stille. Nesten. Ingen orker svare.
Hvor var de ivrige, de som gjerne vil vise at de har kontroll? Ikke i mitt klasserom i hvert fall. Jeg kunne jo ikke gi meg. Jeg er på jobb for samfunnet. Betalt for å være ivrig og engasjert: Å, – kom igjen. En annen ressurs? Jeg kan gi dere et hint: Den svømmer!
Ingen lo! De dro ikke på smilebåndet en gang, men to elever rakte høflig opp hånda.
Tapt har den som gir seg, og jeg ville ha med fler: Den svømmer, – og så har den gjeller? Noen?
Tre hender i lufta. Fortsatt ingen som lo.
Av og til kan det være greit å skjønne når man har tapt. Det gikk rett og slett ikke i dag. De ville ikke, – og det burde jeg skjønt før jeg begynte.
En annen dag, kanskje.
Livet leker 