En smak av sommer

Det er rett og slett for kaldt ute, – men heldigvis ikke hele tiden. Det gjelder bare å gripe de varme stundene når sola er her. ‘

Som da vi skulle spise middag, for eksempel. Røkelaks med dillstuede poteter er aldri feil, og det gjelder å forgylle de små stundene. Øl og akvevitt forgyller det meste.

Og om du trodde at katter ikke tigger, – da har du ikke møtt Puselus.

La meg få presentere …

Ja, hva skal katten hete? Det starta med en Katta-Strofe, så vi vurderte det. Så ble det Sagarino etter en av mine vakre, sorthårede elever, – nå vet vi sannelig ikke. Vi har lenge tenkt at vi skulle få en katt til. To katter er alltid bedre enn en. Da det bød seg en anledning, slo vi til. Og også denne gangen har vi fått en voksen katt. Hun er ett og et halvt år gammel.

Starten var alt annet enn vellykka. Da hun kom i hus og slapp ut av buret, forsvant hun ned i kjelleren, – og vekk var hun. Vi lette og lette i to døgn, og man skulle ikke tro det var mulig. Det var både kattedo og mat i kjelleren, men hvor kunne dyret være? To døgn er lenge. Vi lette og lette, snudde hver eske og boks, dro fram skap, – og til slutt ga vi opp. Hun måtte ha sluppet ut da pappa kom inn døra den første kvelden hun var hos oss. Vi trodde vi hadde mistet katten før vi fikk den.

Den tredje dagen fant jeg henne. Hun lå innerst i en gammel bokhylle, hele kroppen klistret oppetter veggen, og hun var nesten umulig å finne. Vi slepte henne opp, stengte av de fleste rom og tvang henne til å forholde seg til stue, kjøkken og gang. Det hjalp. De første dagene ville hun helst ligge øverst i bokhylla, oppunder taket, – og vi har det høyt under taket. Hvordan hun kom opp, aner jeg ikke, men der oppe hadde hun oversikten.

Etter ennå et par dager, var hun husvarm. Hun oppsøkte oss for å få kos, ville helst ligge på fanget, malte og koste seg så det var en fryd. Aldri har vi hatt en så kjelen katt. Hun fotefølger oss, og det er nesten ikke lov å gå på do alene en gang. Hun vil være med, hopper opp i badekaret og leker titt – tei over kanten.

Etter en uke hadde hun lært seg katteluka, og så føk hun ut og inn natt og dag, akkurat som en fri katt skal. Hun har vært innekatt fram til nå, og vi var jo litt redde. Den første kvelden hun gikk ut, forsvant hun i sjutida. Først ved midnattstider kom hun spankulerende på de lange bena sine. Nå behøver vi ikke sitte oppe for å vente på henne. Hun har sin egen dør.

Puselus er minst like forelsket som vi er, – og da er det jo synd at noen har skåret av ham vitale deler, deler som kunne vist seg nyttige i den nåværende situasjonen. Tenk for noen unger det kunne blitt! De to snuser og leker. Noen ganger løper de etter hverandre opp og ned trappene, fra kjelleren til andre etasje. Siden hun er så kjelen, hender det han blir litt forsmådd. Han føler nok at plassen på Thvs mage er hans og ikke hennes, men det er mage nok til dem begge to.

Ny-pusen er av rasen Maine Coon, – og de blir som kjent gigantiske. Ikke så med denne frøkna, og det var derfor vi fikk henne. Oppdretteren våget ikke parre henne med sine digre han-katter. Det kunne gått galt. Tynn var hun også, nærmest mager. Det er hun ikke lenger. Hun har rett og slett fått litt kjøtt på bena sine. Pelsen er så sort og blank at hun er vanskelig å fotografere. Det bare skinner. Når vi stryker henne, ser vi at underpelsen er sølvfarget, og det er disse håra som blir med på kammen når vi grer henne. Hun elsker å bli gredd. Ansiktet er lite og spisst og både ben og hale er usedvanlig lange. Direkte pen er hun vel ikke, men veldig, veldig sjarmerende.

Etter tre uker i byhuset var det tid for å flytte på hytta. I motsetning til Puselus tålte hun bilkjøringen godt. Her ute fant hun seg også til rette med en gang. Den første natten tvang vi henne til å være inne, men nå fyker hun ut og inn sammen med Puselus. Det er fint at hun har fått et fritt og godt liv, likevel er vi jo litt redde for henne. Hun er uerfaren, og skulle hun møte Mikkel borte i skogen blir det trolig et kort liv.

Nå har vi to katter, – og det får holde. To katter og to mennesker. Sånt blir det balanse av.

I stripet badedrakt

Her en ettermiddag fikk jeg uventet besøk av ei venninne. Vi satte oss ut i hagen, og jeg løftet fram et par av sitteputene som henger i utestua. De henger to og to på knagger der inne. Da jeg løftet ned den øverste puta, så jeg straks at vi hadde fått besøk.

Det lille vepsebolet må ha blitt bygget på rekordtid. Det er ikke mange dagene siden sist jeg hadde fram putene, – ei uke kanskje. For vepsen må det har fortonet seg som det ideelle sted. Inne i utestua blir det veldig varmt, og mellom de to putene har de nok følt seg trygge.

Fordi bolet var bygd mellom to puter, hadde de ikke tatt seg tid til å dekke seg helt. Puta lå jo så fint over åpningen og beskyttet dem. Det var før jeg kom og ødela moroa. Jeg regnet med at det ville gå raskt for dem å produsere et helt skall, og planen var å fotografere prosessen. Sånn gikk det ikke. Da jeg kom ut dagen etter for å fotografere, var bolet allerede rundt og fint, akkurat som et vepsebol skal være.

En stund lekte jeg med tanken om å la dem være i fred. Det kunne være moro å følge bolets utvikling gjennom sommeren. Thv var ikke like overbevist. Vi lager mat i utestua, og utover sommeren kan vepsen bli ganske innpåsliten.

Så gikk det som det måtte gå. Jeg plukket ned vepsebolet og kastet det. Dessverre hadde luringene tygget et lite hull i puta før de satte i gang med sitt lille byggverk. Ja, ja, – det får være der til minne om en liten visitt av noen småfyrer i stripet badedrakt.

I stripet badedrakt
og ør av dødsforakt
flyr den med hevet spyd
midt i sin egen lyd.

Et ondt og giftig stikk
det korte øyeblikk
av salig raseri.
Og så er alt forbi.

Inger Hagerup (Hvem ellers!)

Vi er på plass

Da har vi starta hyttesesongen. Hittil i år har vi faktisk overnatta på hytta åtte ganger, og det er mye til oss å være. Nå bor vi her. Vi forlot byhagen, utestua, klematisene – alt sammen og flytta oss og kattene ut på hytta. Heldigvis hadde vi både mat og klær, i hvert fall det mest nødvendige her ute. Vi prøver å ha litt dobbelt opp på denne tida av året. Med 15 minutters biltur mellom boligene våre, går det godt an å bo både her og der på en gang.

Det skal ikke skjules at sommerferiedepresjonen min er på plass, selv om vi har hatt verdens flotteste sommervær i dag. Selv om jeg har kilometer med bøker å lese, tekster å skrive, vegger å male, skolearbeid å planlegge – så har jeg ennå ikke funnet hode og hale på ferien. Men det kommer. Det gjør gjerne det. Thv har ingen minusfølelser når ferien setter inn. Han bare koser seg, og i dag har han revet en hel utedo, svingt motorsaga og hatt det aldeles fortreffelig. Jeg har ryddet og fått skikk på kåken, og så har vi hatt Kusinen på besøk sånn ved lunsjtider. Det lyste avgjort opp dagen.

I morgen skal det regne.

Byen om sommeren

Noen ganger lengter jeg til åker og eng, sjø og hav. Andre ganger er det bare så fint og frodig i byen at jeg ikke vil være noe annet sted.

Slange lange

Nå er altså ikke stålormer slanger. De er øgler. Men det er en annen sak. Denne karen lå midt på stien og ønsket oss velkommen.

I lykkelige omstendigheter – og sola skinner

Full uke – tomt hode

Etter en fuktig kveld på byen, sto jeg opp klokka halv åtte i dag. Det første som traff meg var skuffelsen over at det var pent vær ute. Det sier noe om at jeg ikke har så mye mer å gi akkurat nå. Jeg hadde håpet på regnvær, så jeg kunne få skikk på galenskapene innendørs. Huset vårt er rotete, småskittent, kaotisk, – og det jeg aller helst vil er å få orden i det.

Det skal vi nok få til også, – om ikke så brått.

Det blir et hektisk liv, når jobb og privatliv skal samkjøres, og jeg er den siste til å klage på det. Hektisk er fin-fint. Stress er noe dritt. Nå på tampen av skoleåret glir hektisk lett over i stress. Det er så mye som skal gjøres.

Hvis jeg kunne si meg fornøyd med å gjøre jobben min og holde meg rundt teltene, så hadde det ikke vært noe problem. Men dette er også årstiden for avslutninger i klubber og foreninger, kolleger og venner skal møtes en siste gang før sommerferien, og det går slag i slag. Jeg kunne selvfølgelig si nei takk til alt, men jeg vil jo så gjenre være med. Denne uka var det tre sånne sosiale kveldssettinger, og jeg måtte rett og slett si nei til en av dem fordi jeg måtte jobbe. Det høres bare så blasert ut å skrive det, så blærete og jålete, – men det er nå en gang sånn det er.

Om noen år er jeg pensjonist og kommer antagelig til å kjede ræva av meg.

Tirsdag pakket jeg sykkelveskene mine og la i vei mot Torsnesskogen. Du vet, – pakke sykkelveskene høres så kjapt ut, men sykkelveskene var borte. «Noen» har nok lånt dem, og så ble det tur på Biltema for å kjøpe nye, – men altså Torsnesskogen. 53 unger og en liten lærerballett skulle campe rundt Perneshytta like ved vannet. Vi har et fantastisk nærmiljø rundt byen vår, og den som vil dra på tur, behøver ikke trå ned pedalene mange gangene før skogens ro senker seg.

Alt er relativt, men ro var det faktisk. Med så mange tenåringer på samme sted, skulle man tro vi hadde hendene fulle. Det kan vi ikke skryte på oss. Ungene våre er rett og slett fullstendig strøkne, og vi voksne tilbragte stort sett døgnet med å prate med hverandre og elevene, lage litt mat, passe på at de ikke druknet og ellers observere samspillet mellom dem. Ikke en eneste gang måtte vi heve stemmene våre, – selv ikke om morgenen da vi skulle rydde. Da er det lett å være lærer.

Dette er skjermgenerasjonen, og jeg kan love deg at de elsker skjermene sine. Men det skal altså ikke mer til enn en tur i skogen, så bader de, flørter, kaster kubb, prater og leker capture the flag i timesvis, tumler rundt som lekne valper og er akkurat som unger alltid har vært.

Til og med leirbålsangen er som den alltid har vært. For en gangs skyld publiserer jeg en liten filmsnutt av ungene mine. Det ville jo være synd om ikke flere fikk gleden av dem.

Heldigvis sov jeg godt under stjernene store deler av natta. Det gjorde ikke elevene. De tar Du skal ikkje sova bort sumarnatta helt på alvor, og det der ikke det dummeste når man er ung og orker det meste.

Det var godt jeg fikk sove litt om natta, for da jeg kom hjem måtte jeg bruke resten av ettermiddagen og kvelden til å forberede meg på sensorarbeid i nabobyen. Sånne sensordager er fine, men det er tidlig opp, og full fart.

Torsdagen startet med et lite branntilløp på husveggen vår, en kontakt som kortsluttet fikk stikkflammene til å skyte ut fra veggen, og nå har vi litt sort panel å ta oss av. At jeg gikk ut en time tidligere enn vi pleier, var bare flaks, – og resten gidder jeg ikke tenke på. Det gikk bra!

Sensorarbeid er morsomt, men intenst, og da jeg kom hjem i firetida stupte jeg i seng og fikk meg en time på øret, før det bar av sted på jentefest ute i skjærgården. Fine jenter, god mat, flott hytte, vakker natur, masse prat og sent i seng.

I går hadde vi heldigvis en helt ordinær skoledag, og det var godt, for fredagskvelden var dagen for piger, vin og slarv, – og sånt må man lade opp til. Det ble en fuktig aften, – i hvert fall i min verden, og jeg lande ikke i senga før klokka var to i natt. Heldigvis hadde kveldens fuktighet tørket opp da jeg sto opp i halvåttetida.

Og nå sitter jeg altså her og kjenner at jeg er ganske tom i hodet. Det er ikke så mye igjen, rett og slett. Rundt meg råder det glade vanvidd og ute skinner sola. Jeg skulle vært på et hyttebryggemøte klokka elleve i formiddag, men det må bare utgå. Sola skinner og alt roper på uteliv og hyttekos. Det skjer ikke!

Egentlig hadde jeg ønsket meg regn, så jeg kunne holdt meg innendørs. Det får bli en veksling mellom rydding og kaffe i hagen, vasking og gressklipping, – så får jeg det beste fra to verdener.

Men først må jeg ha en kopp kaffe til!

Og takk til min søte elev, Maiken, som har tatt de fleste bildene. Hun har et fint blikk for detaljer, Maiken.

Duften av rent sengetøy

Det enkle er oftest det beste

Jeg får ikke helt til dette matklubbkonseptet, merker jeg. Torsdag var det min tur til å ha fem damer på middag, og det gledet jeg meg til. Hytta var stedet, og jeg holdt meg der store deler av uka. Her skulle ingen ting overlates til tilfeldighetene. Det ble ryddet og vasket og kokkelert, og da jentene kom opp fjellet torsdag klokka sju, var flagget heist og jeg klar for servering.

Vi møtes omtrent hver annen måned, og det er noen hyggelige damer dette her. Jeg liker dem så godt, at jeg gjerne skulle sett dem litt oftere. Noen av dem ser jeg riktig nok på jobben hver dag, men de andre møter jeg bare når vi skal spise sammen. Godt liker jeg også rytmen i det, å ha noen faste møtetidspunkt for å være sosial. Det passer meg godt.

Det er dette med maten jeg ikke helt får dreisen på. Jeg er ikke spesielt flink til å lage mat, men mange år med enda flere selskaper har jo gitt meg litt erfaring. Når vi har gjester, har jeg ofte prøvd ut oppskriftene flere ganger, noen er gjengangere og så sper jeg på med noen nytt. I matklubben er det litt annerledes. Noe av poenget er at vi skal prøve noe nytt.

Denne gangen hadde jeg funnet en hel buffet-oppskrift i et interiørmagasin jeg kom borti. Maten så lett og fin ut, og jeg bestemte meg for å forholde meg til oppskriftene til punkt og prikke. Det eneste unntaket var desserten. Der ville jeg lage min egen jordbærsuppe med rose-pepper og Philadelfia-krem. For å være ærlig, – suppa var den eneste retten jeg syntes skikkelig om. De fylte skinkerullene var så hverdagslige, de syltede reddikene for sterke, squash-suppa for smakløs, – og det var de purrefylte rundstykkene også. Verst var potetsalaten med sukkererter og sennepsdressing. Den var rett og slett vond, – og selv om salaten med havre, nektariner, melon og fetaost var bedre, kan jeg ikke si at den vil bli husket. Restene ligger rett og slett i komposten. Laks med fennikel var godt, men det var jo bare syltet laks, sånn som mamma pleide å sylte makrell da jeg var liten, og marinaden var full av ingredienser som neppe kunne rettferdiggjøres. Laks er best som den er – rå, kokt eller stekt. Ertepestoen slo an. Den var god, men det var vel det eneste. Ja, – og jordbærsuppa mi.

Maten var tidkrevende å lage, og jeg synes rett og slett ikke det fungerte. Nå har Thv og jeg nettopp spist middag: Litt grillet lammefilet, en salat med kun grønne blader, grillet mais og noen potetterninger. Enklere blir det ikke, og så uendelig mye bedre enn det jeg serverte. Det enkle er faktisk det beste.

Allerede nå har jeg begynt å lure på hva jeg skal servere neste gang det er min tur. Det er antagelig over ett år til, så jeg har tid til å tenke.

Forslag mottas med takk.