Varme kinn og kalde føtter

Før naboene hadde fått opp flagga på nasjonaldagen, var vi langt nede i Sverige. Vi hadde planer for dagen, nemlig. Naboen skulle besøkes, et hus besiktiges, et nytt IKEA-Uddevalla besøkes, – og vi rakk det alt sammen.

Men det var varmt. Veldig varmt!

Vanligvis tar vi taket av de små bilene våre i overgangen mars – april, men 2013 ble det året våren ikke kom før i mai. Skjønt vår og vår, – 24 grader i skyggen er vel mer for sommer å regne. I løpet av dagen ble jeg rett og slett rød i kinna. De kom jo så brått disse solstrålene, og jeg hadde nesten glemt hvordan de smakte. Hjemme tok vi av taket på vår Lille Røde før vi dro, – og nå fikk naboens Lille Lekre også kjenne på sommmeren.

I mange år har vi besøkt naboene våre nede på torpet i Sverige, og vi blir bare mer og mer begeistra for hele området. I samme bygd ligger det et hus jeg har blitt håpløst forelska i. Hver gang vi har vært der nede, sommer som vinter, har jeg rusla bort for å se på dette huset, ta bilder nyte stemninga og drømme meg bort. Nå vurderes huset solgt, og ved hjelp av naboene, fikk vi endelig se det innvendig.

Det verste som kan skje et hus som står tomt i årevis, er at det begynner å regne inn. Det nest verste er fornyingsiver, nye vinduer og 50 – eller 70-tallsmodernisering. Her hadde ingen ting skjedd. Innvendig var huset tørt og fint, og lukten viste at det var et sunt hus, foreløpig. Riktig nok var det ikke umiddelbart beboelig. Det innlagte vannet fra brønnen var sårbart, og foreløpig var det utedo, men med et stort hus og kreative hoder, kan sånt ordnes; og ellers handlet det for det meste om rengjøring, maling og tapetsering, – og litt vindusskraping og ditto maling, ikke noe avskrekkende, med andre ord. Det kan bli en perle, intet mindre. Innvendig var det innholdsrikt med mange soverom, stort kjøkken, spiskammers og alt til drømmem medhørende. Likevel fikk Thv litt kalde føtter. Han tok seg en tur ned i krypkjelleren, og der var det fukt, ganske mye fukt. Plater hadde løsnet, og han var ikke helt sikker på hvor mye som måtte gjøres. Heller ikke det var veldig avskrekkende, men skulle vi ende opp med dette huset, vil det endre livet vårt i ganske stor grad. Selv om vi føler oss økonomisk velstående, har vi fortsatt bare våre to lærerlønninger. Det betyr at det meste som skal gjøres, må gjøres av oss to.

Man kan jo lure på hvorfor vi i det hele tatt vurderer å kjøpe et hus til. Vi har allerede to store trehus, det ene gammelt og krevende. Står vi ikke nok på stiger med malerkost i hånda? Det handler om så mye. For det første liker vi å ha noen felles prosjekter, og dette prosjektet skulle handle om neste fase i livet, den fasen da vi glir over i penjonisttilværelsen. Hva skal vi bruke tida vår på framover? Selv om vi er født late begge to, liker vi å fordele latskapen i kladder, og mellom sofastundene vil vi helst jobbe, jobbe med noe morsomt. Når vi har noe nytt å jobbe mot, et felles prosjekt, noe som driver oss i vei – da har vi det som finest. Det er en viktig erkjennelse i parforholdet. Det er nok av eksempler på folk som ble skilt, fordi de ikke hadde definert hva de ville med livene sine.

Det er fint i Sør-Sverige. Varmt innlandsklima, vakre, små byer på rekke og rad, åker og eng, slott og gårder, – og et torp med glassveranda og gammeldags idyll. Likevel er føttene litt kaldere enn da vi dro nedover. Det er når drømmen kan bli en realitet at realismen må inn, og der er vi nå.

Og mens vi tenker og prater, maler vi en vegg her på hytta.