Hjelpes meg, de var digre disse Finn – skogene. Makan! Mil på mil på mil med skog. Noen ganger er man dypt inne i dem, andre ganger kommer man litt opp i høyden og kan se utover uendelige tretopper. Når vi kom inn mellom trærne, åpnet det seg lysninger med hus både her og der, og over alt vinket og hilste folk på oss. Det er jo hyggelig.
Vi møtte ikke så veldig mange mennesker, men jeg la merke til at absolutt alle menn jeg så hadde på seg turtøy eller arbeidstøy, – og så hadde de kniv i beltet.
Det fine været fra lørdag forsvant utpå søndagen. Heldigvis regnet det ikke, men det var surt, og da vi skulle spise lunsj var det flott å finne en gapahuk langt der inne i ødemarka. Den ligger nok langs en eller annen merka led. Dem er det flere av, og alle er til fri avbenyttelse, akkurat som koia vi var i dagen før. Jeg tenker på alle med kombinasjonen små barn og dårlig økonomi. Riktig nok må man ha en bil for å komme hit, men har man det, er det meste gjort. Her kan man slå seg ned i vannkanten, lage bål, rulle ut soveposene, ta seg et bad og nyte livet uten at det koster en krone. Tenk å komme hit en varm sommerdag!
Jeg var tidlig oppe på søndag, like over klokka seks vandret Hanna og jeg ut i Svullrya. Vi ruslet over veien og inn på kirkegården. Jeg vet at mange ikke liker at man tar med hunder på kirkegården, men så tidlig på morgenen var det bare en hakkespett som så oss. Jeg så og hørte i hvert fall den.
Marthe har nettopp kjøpt seg en metalldetektor, og den ville vi prøve. I lia ved et vann fant vi et forlatt lite bruk. Alle bygningene sto for fall, og skogen var i ferd med å spise opp hele stasen.
Metalldetektoren gikk nærmest bananas da vi prøvde den utenfor og rundt huset, men det hjalp så lite. Da vi forsøkte å grave, kom vi ikke mer enn noen centimeter ned i bakken, før vi ble stoppet av iskald, hard tele. Det får bli en annen gang at vi graver etter gamle spiker og andre skatter fra fortiden.
Dette var min første, men neppe siste tur til Finnskogen. Likevel ligger området såpass langt borte fra vår allfarvei, at det helt sikkert kommer til å gå både vinter og vår før vi kommer tilbake. Kanskje ender Marthe en gang opp med et hus langt inne i en skog, og da kan det jo hende det bli flere turer.
Livet leker 
Oj, så morsomt det er å lese Finnskogeninnleggene dine, Hege.
Vi har venner bosatt her, så kjenner til området. Fascinerende disse milevise skogsområdene, syns jeg. Kan lett forestille meg hvilket slit det har vært for skogskarene om vinterene rundt årf.eks. hundreskiftet.
Neste gang må du/dere stikke innom glasshytta «Klart glass» på Tjura, Kirkenær. Virkelig verd et besøk.
God Kr Himmelfartskveld på hytta. Blei det bading?
Kirkenær? Der var vi nesten på et tidspunkt. Vi skal nok tilbake, Elisabeth, – men det blir en stund til. Ikke fordi vi ikke har lyst, men det er så mange steder man kan reise til.
Tilbaketråkk: Vi fant, vi fant | Livet leker