Betydningen av et drivhus

Hvis du lurer på hvorfor man trenger et drivhus, – se bare her:

Legg merke til det høye gresset i bakkant. Plenen har kommet sent i år, og vi har bare klippet en gang. Vi la merke til det i fjor også: Under plastikkstolen fra IKEA vokser gresset vanvittig godt. Man skulle tro at den melkehvite plasten stopper noen solstråler, – men tydeligvis ikke mange nok til at det hindrer veksten. Det blir et skikkelig drivhus under der.

Det er sommer i hagen. Endelig! De hvite syrinene er i ferd med å blomstre, og de lilla ligger like etter.

Noen roser og annet småtteri har avgått ved en vinterlig død, men det er ikke mer enn at vi fint kan erstatte det. Noen planter ser til og med ut til å ha klart vinteren fint. Alle clematisene kommer kraftig og godt, noen faktisk bedre enn i fjor. Denne er plantet for å blande seg med druen. I fjor kravlet den seg oppover drueplanten og stakk fram et vakkert blomsterhode her og der.

Endelig er sommeren her. Været har vært varmt og strålende de siste dagene, og vi rusler rundt i hagen: Planter noen potteplanter her, setter opp en takrenne der. Det skal males litt hist og pist og et nytt gjerde skal opp. Poenget med en hage er ikke å bli ferdig, men å pusle med de små og store prosjektene i et uterom. Vi er heldige som har et sånt.

Flom

Vi kan jo ikke bare surre rundt i en sommerhet hage. I formiddag satte vi oss i Lille Røde og tok en tur for å se på flommen. Thv syntes ikke jeg skulle fotografere Lille Røde. Han var ikke ren, nemlig.

Det er flom, og Glomma går full av vann. Lenger nord i landet har vannmassene forårsaket enorme ødeleggelser, og det er fortsatt mer enn nok kraft igjen når den nærmer seg våre trakter. I Sarpefossen gikk det 2 800 tonn vann pr sekund i dag. Ikke småtteri.

Det er et mektig skue. Det er det store industrianlegget ved elvebredden også. På Borregaard produseres vanillin, etanol, ligning, cellulose … En flott bedrift med viktige arbeidsplasser for Sarpsborg-distriktet.

Da jeg var liten, dro vi av og til for å se på fossen når den gikk stor. Det er lenge siden jeg var liten, og jeg tror ikke jeg har vært ved dette monumentet siden jeg var liten. Det er i det hele tatt sjelden vi er på disse kanter. I dag var det fullt av skuelystne både på utsikten og langs elvebredden.

Opera i garasjen, sol og vin

Jeg vet ikke hvor mange soldager jeg må ha før lagrene er fulle, men i dag kjente jeg at det monnet. Det har vært så deilig varmt, og vi har vært ute nesten hele dagen. Lørdag. Mai. Sol. Deilig, deilig!

Det aller beste for meg er nok at jeg er ferdig med alle rettebunker. Det hjelper ikke hvor godt jeg liker jobben min; på varme maidager har jeg annet å gjøre enn å evaluere tekster, og da sørger jeg for at det blir sånn. Jeg regner med at elevene mine synes det er greit også. Hvis læreren ikke skal rette i mai og juni, betyr det at elevene heller ikke skal skrive eller ha prøver i mai og juni. En vinn – vinn-situasjon, tror jeg man kaller det.

Litt hagearbeid har vi gjort, bitte litt. Ellers har vi sittet i utestua med aviser og kos. Midt på dagen kom mamma og fikk lunsj med oss.

I tretida ruslet vi noen hus lenger ned i dalen vår. Vi skulle på konsert, nemlig. Hege Holmquist hadde invitert til garasjekonsert i hagen sin. Hun hadde trommet sammen tre fine jentebarn, to av dem hennes egne døtre, Gry Kilevold som akkompagnatør og Terje Brevik som medspiller.

Hege er operasanger, og hun synger arier så tærne krøller seg og tårene renner på oss. Det er bare så flott! Og tenk deg å sitte ute i en vakker tulipanhage mens musikken strømmer ut fra en åpen garasjedør. De unge jentene sang også – vakkert, – og så spilte de fiolin. Terje er primært skuespiller, – og jeg elsker kontrasten mellom Heges sopran og Terjes rustne mannestemme. Jeg har hørt dem flere ganger disse tre, og de har en fin kjemi som løfter framføringa og gir publikum godfølelse.

Innimellom de seriøse numrene krydrer de med humor og sprell, som når Hege synger mens Terje parallellt tøyseoversetter librettoen. Veldig morsomt. Jeg var ingen god fotograf i dag. I stedet for å fotografere i garasjeåpningen, skulle jeg gått ut i gata og knipset hele oppkjørselen og alle som satt der ute med flagrende ører. Det må ha vært en pussig opplevelse for tilfeldig forbipasserende.

Det var selvfølgelig en grunn til at Hege hadde organisert denne konserten. Vi som kom betalte 100 kroner hver. En av våre soroptimistsøstre Grethe Roede Moe, driver noe som heter Chivi-foundation. Gjennom frivillig arbeid samler hun inn penger til en skole i Zimbabwe, – og det er dit pengene går.

Selv om vi var ganske mange, blir det ikke veldig mye penger av en sånn intimkonsert. Desto større ære til Hege, Gry og Terje, tre kulturarbeidere som faktisk hadde spandert en hel arbeidsdag på å samle inn noen få tusenlapper. Vi har lett for å glemme at de som underholder oss faktisk er på jobb, – og de jobber ikke bare den timen de synger og spiller. En av de andre naboene fortalte at han hadde hørt på dem hele formiddagen, – det må øves og forberedes, må vite. Sånt er det viktig å huske på. Er vi andre villige til å jobbe gratis en hel varm mailørdag for å donere lønna vår til en veldedig organsiasjon?

Etter konserten rusla vi hjem i hagen vår. I kjøleskapet sto litt småmat, vann og vin, – og så satt vi der og prata til vi ikke orket mer.

Noen sånne dager til, så er jeg klar for tjue kalde og snø som kommer vannrett.

Herre Jesus – gi meg VAND!

Det er lenge siden sist jeg var på Fredrikstad Vannverk. Da var jeg der med en skoleklasse, nå med en gjeng damer fra Fredrikstad Soroptimistforening, – og hver gang blir jeg like imponert over disse små cellene som får samfunnet vårt til å fungere. Bare tenk deg hva som hadde skjedd om ingen sørget for at vi fikk rent vann. I vår del av verden er det en selvfølge å ha rent vann i springen, – og selv om vi vet at vann er en begrenset ressurs over store deler av verden, blir vi nesten fornærmet når vårt eget hjemlige vannverk forbyr oss å la vannsprederen gå døgnet rundt i tørre sommeruker.

De fleste i byen vår har aldri satt sin fot på Vannverket. Det er synd. Vi som var der fikk høre historien om vannets vei fra naturen og inn i våre kjøkken og bad. Det handlet om vann og rør, marmor og klor og det er en imponerende prosess.

Etter en flott gjennomgang av prosessen, fikk vi lov til å gå ut å se på renseanlegget. Vi gikk fra basseng til basseng for å se hvordan vannet forandret seg, hvordan forurensingen samler seg helt til vannet som forlater Vannverket er klart for tørste struper.

Kontrollrommet så ut som broa på et cruise-skip med skjermer på rekke og rad foran de store vinduene. Og kontroll må til. En i følget spurte om det var tatt høyde for sabotasje av anlegget, – et spørsmål som selvfølgelig er enda mer relevant under andre himmelstrøk. Vann er en sårbar ressurs, vår mest sårbare, og ingen annen ressurs spiller en så stor politisk rolle. Selv om det er lenge siden Hilde Frafjord Johnson holdt dette innlegget, er det like relevant i dag.

Historien om Fredrikstad Vannverk er lang, og det har alltid vært en viktig oppgave å skaffe byens borgere rent vann. En av ildsjelene på Vannverket, Thorbjørn Johnsen, har den senere tid gått i bresjen for å skape et museum i en av de gamle bygningene på Vannverket; og jammen har de ikke skapt et flott selskapslokale i samme slengen. Der fikk vi lov til å holde møtet vårt.

Nordahl Grieg var en farende svenn i sin ungdom, – og under en av sine reiser under varme himmelstrøk, tømte han all sin lengsel etter kaldt, rennende vann ut i diktet Vand. Han var i Shanghai på slutten av tjuetallet, og baren diktet refererer til, er trolig Shanghai Club, baren med verdens lengste bardisk.

Griegs dikt er så tidstypiske, litt smånasjonalistiske, svulstige, pompøse, – men likevel veldig, veldig flotte i sin voldsomme intensitet.

VAND.

Solen kaster sig mot jorden,
som en dræktig tigerinne
sprunget ut av rummets jungel,
glefsende mot blod i blinde.

Kvalt i dyrefavnens kvalme
grusomt klæbhet fast til dypet,
under lyset, under stanken,
under havnens tunge byrder,
kravler langsomt menskekrypet.
Hør, hvor kuli-sangen raller!
Som et stønn av blod og svette
gisper det fra dokk og kai.
Det er sommer i Shanghai.

Gin og bitter, gin og bitter!
Det er tætt med folk i baren.
Langsmed skrankens rop og latter
glimter, gliser drikk ved drikk.
Sprængte uer-øyne svømmer
tunge i den hete disen,
stanser ved det dugg-grå glasset,
gin and bitter, boy – be quick.

Vi har satt oss, borti mørket.
Landsmænd er vi, møtt herute.
Jeg skal reise. Han skal bli.
Han skal bli igjen med savnet,
mens han ser en annens øine
alt få lys av Norges blåner . . .

Lucky devil, det er De.

Joda! Det er bra herute,
ponier og bil og boyer,
altid plenty med haloi!
Det er bare denne længslen,
den en aldrig kan få kverket,
bring en gin and bitter, boy!

Vet De hvad jeg længter efter,
det som bare er at le av,
det jeg ofret år av livet,
for at få om det gik an.
Det jeg tænker på om dagen,
det jeg griner for om natten,
det er VAND!

Vand som rinder, vand som risler,
vand om våren, vand om høsten.. .

Kan De fatte dette mand?

Ikke slikt som her i Østen,
med sin råtne, gule snerke,
drivende av daue rotter,
som en stinkende kloak.
Jeg kom fort på hospitalet
engang da jeg lot det skure,
ikke årket mer, og drakk.

Vand i Norge, vand av renhet, –
hvor en lægger sig og drikker,
det er det jeg tenker på.
Kanskje regner det så sakte.
Lyden siver ned i bækken,
mellem bjørkene og lyngen.
Kanskje ligger skodden grå.

Dette er det som jeg drømmer:
At jeg ligger der og slubrer.
Over begge håndledd strømmer
vandet fossende og kallt.
Nævene har tak mot bunden,
steinen gnures ind i kjødet,
dette harde, svale presset. –
Jeg kan se og føle alt.

Boy, din slubbert! Gin and bitter –
Husker De hvordan det smaker,
susende i stryk fra bræen,
men med saft av kratt og kjærr . . .
Brune røtter, nakne gråstein
sender med sin smak i farten – –
kræklinglyng og tyttebær!

Alt er med i iskall renhet!
Hele vidden, hele luften
fosser vildt og stridt mot kjæften,
evig over al forstand.
Risler, fosser . . . Drikk, la være!
Bækken er der, er der, er der.
Jeg er sjuk av alt herute.
Herre Jesus – gi meg VAND!

Regn før og regn etter, men sommer er det

Det har blitt en helt annen årstid siden jeg kom hjem fra jobb torsdag 16. mai. Den femtende var det kaldt og trist, og så slo plutselig varmen til. Jeg ble vane tro overivrig, føk ut i hagen, klippet roser, luka og styra, – til jeg plutselig fikk nok. Det ble så varmt.

Og så dro vi på hytta til sol og sommer.

Det er noe helt spesielt med åpningen av hyttesesongen. Pinseaften var det dugnad, og vips så var de der alle sammen: Sommervennene, ville vi kalt dem om vi hadde vært barn, men vi blir litt barn om sommeren. Gamle venner dukker opp fra snøen, vi må oppsummere: Hva har skjedd siden i fjor.

Årets rekefest på Foten blir planlagt, men det er jo så lenge til, og så samler vi oss i en varm, varm sommerkveld i mai, sitter på en terasse, ser på solnedgangen og drikker vin, – akkurat som vi gjorde i fjor og året før der og året før der, og som vi har planlagt å gjøre hver sommer resten av livet.

At det har regnet i dag også er ikke en gang verdt å nevne.

Det er sommer!

Varme kinn og kalde føtter

Før naboene hadde fått opp flagga på nasjonaldagen, var vi langt nede i Sverige. Vi hadde planer for dagen, nemlig. Naboen skulle besøkes, et hus besiktiges, et nytt IKEA-Uddevalla besøkes, – og vi rakk det alt sammen.

Men det var varmt. Veldig varmt!

Vanligvis tar vi taket av de små bilene våre i overgangen mars – april, men 2013 ble det året våren ikke kom før i mai. Skjønt vår og vår, – 24 grader i skyggen er vel mer for sommer å regne. I løpet av dagen ble jeg rett og slett rød i kinna. De kom jo så brått disse solstrålene, og jeg hadde nesten glemt hvordan de smakte. Hjemme tok vi av taket på vår Lille Røde før vi dro, – og nå fikk naboens Lille Lekre også kjenne på sommmeren.

I mange år har vi besøkt naboene våre nede på torpet i Sverige, og vi blir bare mer og mer begeistra for hele området. I samme bygd ligger det et hus jeg har blitt håpløst forelska i. Hver gang vi har vært der nede, sommer som vinter, har jeg rusla bort for å se på dette huset, ta bilder nyte stemninga og drømme meg bort. Nå vurderes huset solgt, og ved hjelp av naboene, fikk vi endelig se det innvendig.

Det verste som kan skje et hus som står tomt i årevis, er at det begynner å regne inn. Det nest verste er fornyingsiver, nye vinduer og 50 – eller 70-tallsmodernisering. Her hadde ingen ting skjedd. Innvendig var huset tørt og fint, og lukten viste at det var et sunt hus, foreløpig. Riktig nok var det ikke umiddelbart beboelig. Det innlagte vannet fra brønnen var sårbart, og foreløpig var det utedo, men med et stort hus og kreative hoder, kan sånt ordnes; og ellers handlet det for det meste om rengjøring, maling og tapetsering, – og litt vindusskraping og ditto maling, ikke noe avskrekkende, med andre ord. Det kan bli en perle, intet mindre. Innvendig var det innholdsrikt med mange soverom, stort kjøkken, spiskammers og alt til drømmem medhørende. Likevel fikk Thv litt kalde føtter. Han tok seg en tur ned i krypkjelleren, og der var det fukt, ganske mye fukt. Plater hadde løsnet, og han var ikke helt sikker på hvor mye som måtte gjøres. Heller ikke det var veldig avskrekkende, men skulle vi ende opp med dette huset, vil det endre livet vårt i ganske stor grad. Selv om vi føler oss økonomisk velstående, har vi fortsatt bare våre to lærerlønninger. Det betyr at det meste som skal gjøres, må gjøres av oss to.

Man kan jo lure på hvorfor vi i det hele tatt vurderer å kjøpe et hus til. Vi har allerede to store trehus, det ene gammelt og krevende. Står vi ikke nok på stiger med malerkost i hånda? Det handler om så mye. For det første liker vi å ha noen felles prosjekter, og dette prosjektet skulle handle om neste fase i livet, den fasen da vi glir over i penjonisttilværelsen. Hva skal vi bruke tida vår på framover? Selv om vi er født late begge to, liker vi å fordele latskapen i kladder, og mellom sofastundene vil vi helst jobbe, jobbe med noe morsomt. Når vi har noe nytt å jobbe mot, et felles prosjekt, noe som driver oss i vei – da har vi det som finest. Det er en viktig erkjennelse i parforholdet. Det er nok av eksempler på folk som ble skilt, fordi de ikke hadde definert hva de ville med livene sine.

Det er fint i Sør-Sverige. Varmt innlandsklima, vakre, små byer på rekke og rad, åker og eng, slott og gårder, – og et torp med glassveranda og gammeldags idyll. Likevel er føttene litt kaldere enn da vi dro nedover. Det er når drømmen kan bli en realitet at realismen må inn, og der er vi nå.

Og mens vi tenker og prater, maler vi en vegg her på hytta.

Arbeidsdag

De møtte til første time i dag, – hele gjengen. Vi hadde samlet opp utestående arbeider fra hele semesteret. Noen manglet en rapport, andre en stil og et par – tre notoriske fikk en hel bunke ugjort arbeid klasket på pulten sin. Jeg gidder ikke hisse meg opp over det. Til det har jeg vært for lenge i dette yrket. Med litt lirk og lur, og av og til litt kjeft og smell, får vi inn det vi skal, sånn at vi kan evaluere elevene. Det gikk noen sukk gjennom forsamlingen i dag; noen i lettelse, de fleste selvfølgelig, og et par litt fortvila. Så satte de i gang, og det er det jeg vil fortelle deg om. Det blir så fin stemning i klassen når 53 unger sitter sånn og småjobber med forskjellige arbeider. De fleste jobbet, ikke alle. Noen valgte det bort, og pratet og koste seg i stedet, og kanskje er det også greit innimellom.

Klokka ti føk en tredel av klassen ut døra. De skulle på Sentralidrettsanlegget for å løpe TINE-stafett. Noen ganger blir resten av klassen med for å heie, men med det været vi har hatt nå, var det ingen som hadde noe sterkt ønske om det. I stedet hadde vi altså bestemt at dette skulle være en arbeidsdag for å få unna alt som ikke er gjort. Vi nærmer oss slutten av semesteret. Selv har jeg bare noen få tekster igjen å evaluere, så er vi i mål. I helga rettet jeg den store prøven om Andre verdenskrig, og resultatene var veldig gode. Mer enn veldig gode! I løpet av våren har hver eneste av mine 53 sittet sammen med meg og fortalt om Romantikken, Goethe og Werther, nasjonalromantikken, Wergeland, Welhaven, Collett, kulturstriden og alt det der, og nå gjenstår det bare et par elever. I dag satte Olga og jeg oss sammen i en krok av klasserommet. Stoffet rant ut av henne, mens hun gestikulerte og sjekket om jeg hang med. At de andre jobbet og pratet rundt henne, spilte ingen rolle for resultatet. Uten at hun merket det, kom en elev bort og lyttet på det hun sa. Mens jeg satt der, tok jeg opp kameraet mitt og filmet henne. Det ble så fint, og jeg skulle gjerne vist deg den lille filmsnutten, men det kan jeg jo ikke.

Du får tro meg på mitt ord: Vi har det fint på skolen!

Aldri så galt

Det har sine fordeler å jakte kadaver i ei 85 kvadratmeter hytte. Det blir rent! Ikke visste jeg at det var så mange gjemte hulrom i sommerresidensen. Riktig nok var vi på hytta for å gjøre den sesongklar, men det får da være grenser.

Ettersom neseborene våre ble fylt av stinkende luktmolekyer fra et eller annet dødt, ble letingen mer og mer febril. Hvor skulle vi begynne?

Først støvsuget vi over alt, mens vi dro fram alle møbler. Så var det kjøkkenets tur. Kjøleskap og komfyr ble dratt fram, – og når de først var ute fra veggen, fikk vi selvfølgelig vasket bak der. Alle kjøkkenskap ble tømt og hyller og topper vasket og skurt. I sin desperasjon dro Thv til og med fram noen av kjøkkenbenkene, men det prosjektet stanset jeg. Vi kan ikke demontere hele kåken, og dessuten luktet det ikke inni/bak/under kjøkkenskapa, – i hvert fall mente vi det, – men hvem vet. Når løsnet du sist sokkelfrontene på kjøkkenbenkene dine for eksempel? Tenkte meg det, ja. Det er trangt under der, og jeg er kort i armene, men når jeg la meg på magen, fikk jeg vasket helt ut til veggene.

Og sånn fortsatte vi. Etter at Thv hadde klatret opp på taket og sjekket pipa (Feieluka tok vi aller først), ble teppene snudd og vendt, kriker og kroker støvsugd, hemsen gjennomsøkt, sengetøy løftet og madrasser snudd, senger dratt fram, vedlager demontert, gulv vasket, uten at det gjorde inntrykk på den døde.

Men ettersom vi sniffet oss gjennom huset, fikk alle flater en vending med såpevann; så får vi bare trøste oss med at vi nå er i besittelse av Norges ryddigste og mest hygieniske hytte, med unntak av liket, da. Det ligger fortsatt der og puffer ut stink og stank.
Den ligger i hvert fall i et rent mausoleum.

Det lukter død og grønne erter, og dessuten er jeg værsjuk!

Jeg trodde ikke jeg hadde anlegg for værsjuke, men nå altså!

Dette bildet tok jeg ute på hytteverandaen sist søndag. Da skinte sola, og vi fikk et lite håp om at sommeren var på vei, – men det ble med det. Vi spiste en improvisert lunsj i sola, svigerinnen malte stoler og håpet var lysegrønt.

Men det var det bare håpet som var. Siden da har det vært grått, grått, grått, og det har regnet. Naturen trenger regn. Regn er fint. Fint er det likevel ikke at vi nærmer oss 17. mai uten et grønt blad. Det er trist og grått over alt, ikke en gang krokusen har dukket opp i hagen vår hjemme.

Neste helg er det pinse, og vi har lyst til å finne på noe. Jeg tok en titt på langtidsvarslene på yr.no, men der var det ingen sol å finne. Skulle vi være på hytta? Regn, skyer og et solgløtt. Kanskje en tur sør for Vänern nede i Sverige hadde vært noe? Regn og skyer. Hva med Danmark, København? Regn, regn, regn!

Nå er vi her på hytta, og tåka har ligget lavt over tretoppene hele dagen, men det er ikke det verste. Da vi begynte å fyre i kåken i går kveld, kjente vi en umiskjennelig lukt av kadaver. Først tenkte vi at det var en mus, men dette lukter mer som hundre av slaget. Det samme opplevde vi i fjor, og da fant vi synderen utenfor soveromsvinduet vårt. Der ligger det ikke noe i år.

Nå har vi hatt fram kjøleskap, komfyr og sofaer. Alt er inspisert og vasket. Det blir i hvert fall rent. Kjøkkenbenken er demontert og tatt fram, vi har sømfart alle skap og skuffer, men uten resultat. Nå i kveld mener vi i hvert fall at vi har lokalisert skiten til kjøkkenområdet, så er det bare å håpe at vi finner det under et skap eller sånn, skjønt det tviler jeg på. Det er ikke rare hulrommene der. I morgen skal Thv krabbe under hytta for å se om det ligger en grevling på lit de parade et sted der nede.

Skrekken er at vi ikke finner noe. Hva gjør vi da? Demonterer vegger og gulv og hele sulamitten? Men hvor begynner man? Vi kan da for fanden ikke rive hele hytta i håp om å finne ut hvor hunden ligger begravet.

Ikke er det varmt i vannet heller!

Finnskogen, fjerde del. Et forlatt hjem.

Hjelpes meg, de var digre disse Finn – skogene. Makan! Mil på mil på mil med skog. Noen ganger er man dypt inne i dem, andre ganger kommer man litt opp i høyden og kan se utover uendelige tretopper. Når vi kom inn mellom trærne, åpnet det seg lysninger med hus både her og der, og over alt vinket og hilste folk på oss. Det er jo hyggelig.

Vi møtte ikke så veldig mange mennesker, men jeg la merke til at absolutt alle menn jeg så hadde på seg turtøy eller arbeidstøy, – og så hadde de kniv i beltet.

Det fine været fra lørdag forsvant utpå søndagen. Heldigvis regnet det ikke, men det var surt, og da vi skulle spise lunsj var det flott å finne en gapahuk langt der inne i ødemarka. Den ligger nok langs en eller annen merka led. Dem er det flere av, og alle er til fri avbenyttelse, akkurat som koia vi var i dagen før. Jeg tenker på alle med kombinasjonen små barn og dårlig økonomi. Riktig nok må man ha en bil for å komme hit, men har man det, er det meste gjort. Her kan man slå seg ned i vannkanten, lage bål, rulle ut soveposene, ta seg et bad og nyte livet uten at det koster en krone. Tenk å komme hit en varm sommerdag!

Jeg var tidlig oppe på søndag, like over klokka seks vandret Hanna og jeg ut i Svullrya. Vi ruslet over veien og inn på kirkegården. Jeg vet at mange ikke liker at man tar med hunder på kirkegården, men så tidlig på morgenen var det bare en hakkespett som så oss. Jeg så og hørte i hvert fall den.

Marthe har nettopp kjøpt seg en metalldetektor, og den ville vi prøve. I lia ved et vann fant vi et forlatt lite bruk. Alle bygningene sto for fall, og skogen var i ferd med å spise opp hele stasen.

Metalldetektoren gikk nærmest bananas da vi prøvde den utenfor og rundt huset, men det hjalp så lite. Da vi forsøkte å grave, kom vi ikke mer enn noen centimeter ned i bakken, før vi ble stoppet av iskald, hard tele. Det får bli en annen gang at vi graver etter gamle spiker og andre skatter fra fortiden.

Dette var min første, men neppe siste tur til Finnskogen. Likevel ligger området såpass langt borte fra vår allfarvei, at det helt sikkert kommer til å gå både vinter og vår før vi kommer tilbake. Kanskje ender Marthe en gang opp med et hus langt inne i en skog, og da kan det jo hende det bli flere turer.