Haren med øyne av rav, om magien ved å holde fast i noe

Noen ganger kan konteksten en bok er skrevet i spille en avgjørende rolle for meg. Marthe anbefalte en bok hun hadde fått til jul, og jeg la i vei så snart jeg fikk den i hus. Jeg leste en, to, tre, – tretti sider, – men fikk ingen tenning. Riktig nok åpnet boka med et slektstre. Riktig nok inneholdt den bilder av mennesker og steder fra gamle dager. Likevel tok jeg det ikke. Jeg trodde jeg leste en roman, og som roman interesserte den meg ikke.

Jeg tok en pause og snakket med Marthe om boka, – og plutselig forandret alt seg. Jeg begynte på nytt, og nå var alt annerledes. Så merkelig at bokas bakgrunn og tilblivelse skulle ha så stor betydning. Fra et lunkent første møte, vil jeg nå på det varmeste anbefale deg ei lysende bok. Haren med øyne av rav (Forlaget Press, 2010) av Edmund de Waal er en stor, stor leseopplevelse, i hvert fall hvis du liker å føle historien flagre forbi.

Nå må jeg passe på at jeg ikke skriver meg bort, jeg har en tendens til det når jeg går veldig opp i noe, men litt vil jeg fortelle, nok til at du blir fristet. Altså: Edmund de Waal (f. 1964) er keramiker, bosatt i London. Han har blant annet hatt utstillinger på Victoria & Albert, og som keramiker er han opptatt av den betydningen gjenstandene har i våre liv, hvilke forpliktelser det ligger i å få gaver eller arve noe. Dette er et av hovedtemaene i boka. Gjenkjennelsens glede skal ikke undervurderes når man leser, og her ligger noe av bokas fascinasjon for meg: Gleden over tingene, gleden over å holde noe gammelt i hånden, – og selv om jeg ikke eier verdifulle netsuker, er også huset vårt fylt av gjenstander arvet fra dem som levde før oss, og jeg har tungt for å kaste noe som helst av det som er gitt meg i gave eller arv. Historien er knyttet opp til gjenstandene og forsvinner med dem, og nettopp det føler jeg at de Waal prøver å si noe om i Haren med øyne av rav: Uten netsukesamlingen hadde han antagelig ikke begynt å grave i familiehistorien.

haren

Edmund de Waal kommer fra en ekstremt rik, jødisk familie: Ephrussi-familien, en familie jeg aldri hadde hørt om tidligere. Familien kom opprinnelig fra Odessa, der de hadde slått seg opp på kornsalg, før de flyttet til Europa, Paris og Wien. En gang på 1800-tallet kjøpte Charles Joachim Ephrussi (1793 – 1864) en samling japanske netsuker, 264 i tallet. Disse netsukene ble senere gitt som gaver og arvet nedover i familien, til de nå, fire generasjoner senere, er i Edmund de Waals eie. En netsuke er en bitte, liten utskåret figur. Opprinnelig ble den festet i enden av beltet (obien) som holdt en japansk manns kimono sammen. Se der, – nå holdt jeg på å skrive meg bort i netsuker.

I Haren med øyne av rav fortelles det om Ephrussi-familiens ferd gjennom Europa (med en avstikker til Japan) og deres ferd gjennom historien, den politiske. økonomiske og kulturelle historien, og det er netsukesamlingen som er den røde tråden; netsukesamlingen og alle de andre kunstverkene denne familien knyttet til seg. Vi får høre om en materiell rikdom så hinsides vår (i hvert fall min) forestillingsevne, men også om en kulturell rikdom av de sjeldne. Ephrussiene er altså jøder, og da vet vi hvor denne rikdommen ender, men i motsetning til skildringene av mange andre jødiske familieskjebner, holdes denne utenfor konsentrasjonsleirene. Dette er ikke en bok om holocaust, selv om det likevel er nettopp det. Når Ephrussi-familiens materielle rikdom smuldrer opp, beholder familien likevel sin kulturelle arv. Dette er en beretning om spennende, sterke mennesker med rike liv, og jeg kunne bare ikke få nok av dem.

de Waal hadde satt av en høst til å bli kjent med sin families historie. Han brukte to år, og enda skriver han at han kunne fortsatt og fortsatt. Det dukker stadig opp nye brev, nye historier. Når han hører at en av forfedrene elsket en bestemt forfatter, får han lyst til å lese denne forfatteren for å forstå hvorfor. Han vil oppsøke alle steder der forfedrene hans bodde, se alle hus, betrakte alle kunstverk som har vært i familiens eie. Heldigvis stoppet han. Hadde han ikke gjort det, ville vi neppe fått noen historie å lese. Likevel kommer det mer. Deler av familiekrøniken rommer små mysterier, viktige aktører som ennå ikke har fortalt sin side av historien. Hvem var for eksempel Anna, kvinnen som reddet netsukene unna nazistene? Dette gjør det bare enda mer spennende.

Dette er en ærlig bok. Jeg er som kjent ikke glad i historiske romanbiografier, disse uelegante hybridene som gir seg ut for å være noe de ikke er, og som faktisk dominerer ettermelet til mange spennende personer fra fortiden. Det slo meg at Edmund de Waal kunne valgt det samme grepet og skrevet dette som en dokumentarroman. Heldigvis gjorde han ikke det! Selv forteller han at han egentlig ikke ønsket å skrive sin families historie. Han fryktet det kunne bli enda en av disse familiebiografiene, som gir en klam følelse av at man sniker seg inn i anders private liv uten deres tillatelse. Haren med øyne av rav er den intime fortellingen om en families historie, og den er så godt fortalt! Edmund de Waal har en åpen fortellerstemme, og han tar oss både med inn i de elegante parisersalongene på 1800-tallet og sin egen, rotete stue i London i 2010. Det føles ekte og nært, og det er med på å gi fortellingen autensitet.

Når vi skal anbefale en god bok, er vi ofte opptatt av ikke å røpe for mye, – i hvert fall er den mulige leseren opptatt av det. Sånn er det ikke med Haren med øyne av rav. Her er det heller tvert om. Det var da jeg fikk behind the scenes-historien at boka virkelig åpnet seg for meg. Jeg vil derfor anbefale deg å vente bitte litt med å bla om til første side. Les en artikkel om boka, eller gå heller inn på hjemmesidene til Edmund de Waal. Der finner du en fane som heter Writing, – og så tar du det derfra. Når du har lest om familiens histore, et intervju med de Waal, om hva en netsuke er, – og når du har sett på alle familiebildene i galleriet – da kan du åpne boka og ta del i Ephrussi-familiens histore.

Rett etter krigen reiste Edmund de Waals bestemor, Elisabeth de Waal, tilbake til Wien for å se hvordan det hadde gått med familiens eiendommer, Ephrussi-palasset og alt det andre. Senere skev hun et manuskript basert på denne reisen, en roman. Manuskriptet ble liggende til barnebarnet Edmund fant det, – og denne romanen blir visst utgitt i år.

Det er mer å glede seg til.

13 responses to “Haren med øyne av rav, om magien ved å holde fast i noe

  1. Jeg faldt straks for den norske titel, allerede inden jeg havde læst videre. Desværre er den danske titel rigtig kedelig og måske endda forkert: Haren med de ravgule øjne. Indrømmet, den engelske titel kan forstås på begge måder, men hvilken er den rigtige?

    Jeg kunne godt finde på at læse den bog🙂

    • Jeg ville vel si at både den danske og norske oversetteren har sitt på det tørre, men jeg synes nok den norske er mer poetisk, mer åpen.

      Les den!

  2. Det lyder som om forfatteren har formået at ordne de kaskader af historier, som vælter ud af familietræet.

    Jeg så engang en film, Sunshine, om ungarske jøder i 3 generationer, de to under Holocaust, og det var uhyggeligt. Jeg tror man kan se den på YouTube i hele sin længde. Den er rørende, fordi den rummer så meget kærlighed og idealisme, og ud fra hvad jeg har skimmet her, er det som om historien om Ephrussi familien har samme bredde.

    • Jeg underviser om Andre verdenskrig i klassen om dagen. På slutten av hver undervisningsøkt ser vi «Gutten i den stripete pysjamasen.» Det er uendelig mange filmer om dette temaet, og jeg måtte lage ei liste til elevene mine, i håp om at de ville spandere et par timer på noen av dem.

  3. Det er en kaskade av historier, Donald, – men det skyldes at det er en kaskade av mennesker gjennom fem generasjoner. Da jeg leste boka, tenkte jeg at alle familiehistorier rommer sånne historier. Rike historier handler ikke om materiell rikdom, som i denne familien, eller om forfølgelse og krig. Dramaet er der uansett. De historiene du har fortalt fra den familie rommer jo også dette.

    God påske til deg der nede.

  4. Adjektivet «amber» kan beskrive både materialet rav og fargen på dette materialet (ravgul). Det er altså ikke riktig som Rasmine antyder, at den danske tittelen er feil. Den norske er likevel bedre, etter min mening, fordi den danske tittelen er upresis. «Haren med de ravgule øjne» indikerer at øynene KAN være av et annet materiale som har en ravgul farge. Den norske tittelen er derimot hundre prosent presis fordi den sier konkret at øynene er av rav, og dermed ligger det implisitt at de også må ha samme farge som rav.

    • Rasminer sier jo også at den engelske tittelen kan forstås på begge måter. Jeg ser at den franske utgaven heter noe helt annet: «La mémoire retrouvée».Jeg ville trodd at en forfatter ikke ville akseptere et så stort avvik fra den originale.

      Takk for svaret. Du har selvfølgelig rett: Den norske tittelen rommer den samme betydningen som den engelske, den som rommer både materiale og farge; og igjen: Pussig at den danske oversetteren velger å bruke «ravgule» i stedet.

    • Joda, den norske tittelen er sikkert mer presis. Men det er jo ikke alltid ting blir riktigere, bare fordi de er mer konsist uttrykt. Selv fanges jeg stadig i retoriske klemmer av mer veltalende folk enn meg, og jeg nekter gi de irriterende retorisk virtuose rett bare fordi de vinner. For sikkerhets skyld tok jeg en titt på mannens nettsider, og øynene er visst av «amber buffalo horn». Ravgule er de nå i alle fall.

      Selv liker jeg tittelen så dårlig at boka ble værende i pågående-hylla i et helt år uten å interessere meg noe videre. For meg er tittelen klam og påtatt liksompoetisk. Heldigvis gjelder ikke det bokas innhold. Var det like klebrig hadde jeg fått mark og gitt opp.

  5. Jeg stiller meg også undrende til den franske tittelen. Tittelen på en oversettelse blir ofte bestemt over hodet på forfatteren; som regel må forfatteren gå aktivt til verks hvis vedkommende vil ha innvirkning på så vel tittel som oversettelsen generelt. Noen forfattere gir blaffen, andre deltar aktivt i prosessen. Det er vanlig at man oversetter tittelen direkte dersom det lar seg gjøre, og det gjør det jo som regel. Gjenkjennelse er viktig. I våre dager ser man også eksempler på at tittelen har preg av internasjonalt varemerke og derfor ikke oversettes, som «Fifty Shades of Grey».

    • Og så jeg som trodde forfattere var ekstremt nøye på sånt.

      Fifty Shades of Grey, ja, – den forsøkte jeg meg på, lydbok riktig nok, og la den bort etter en halvtimes lytting. Språket var så infantilt at jeg rett og slett ikke klarte å stå løpet ut.

  6. Tilbaketråkk: Et skrin med noe rart i, – del 2 | Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s