Wergeland, Martin Luther King og Jesus

Han Welhaven var jo mye mer posh enn Wergeland. Jeg tror jeg liker Wergeland aller best, utbrøt en elev da han hadde muntlig prøve om Romantikken her om dagen.

Perioden rett etter 1814 var en viktig tid for Norge. Vi snakker nasjonsbygging med stor N, og det er viktig at niendeklassingene våre får denne historien under huden. Det er ikke det letteste jeg vet, å undervise dem om nasjonalromantikk og svulstig nasjonalisme. Det kan så lett bikke over i det klamme, og jeg føler at jeg lett kommer ut av balanse. Vi lever i ei tid der nettopp balanse rundt disse spørsmålene er viktig. Gleden over rettsstaten, demokratiet, naturen må ikke veksles inn i nasjonalistisk selvtilfredshet. Fjortenåringer er veldig mottakelige og lette å føre på ville veier. Det bør helst ikke være jeg som fører dem dit.

Når karakterer skal settes, bruker vi ofte (alt for ofte) skriftlige prøver. Også når faget er muntlig, som i muntlig norsk, ender vi ofte opp med penn og papir. Akkurat på dette emnet får hver og en av mine 53 elever anledning til å vise muntlig hva de har lært. Hver uke slipper noen elever til. Noen ganger henter jeg dem ut fra andre fag. De har fått en oversikt over hva jeg forventer.

Vi setter oss ute i gangen, ved et bord eller på gulvet, og så fyrer de løs. De flinkeste forteller helt fritt i over 15 minutter. Andre må ha litt starthjelp, noen spørsmål og triggere fra meg, for å komme i gang. Absolutt ingen bruker manus. Det er imponerende!

De snakker om Tyskand og Goethe, Werther og 1774, brødrene Grimm, Sturm und Drang. Noen tar en svipptur over til England og Wordsworth, men de fleste setter seg på båten til Norge. Der møter vi nasjonalromantikk, natur, genier, folkemusikk og store tableauer. Drømmer og idealer flagrer forbi, tusser og troll lurer i krokene og hjertene hamrer. Wergelandfamilien stormer inn gjennom døra. Henrik er full av entusiasme og glede, – og bitte litt fyllesjuk, før sjelen hans fyker ut gjennom vinduet over gyldenlakkens topp. Camilla klamrer seg til sitt sorte skrin, mens hun roper ut at hennes bestemmelse ikke er å giftes. Aasen lytter, noterer og systematiserer. Det strides om språk og kultur, – og har vi egentlig noe språk og har vi en kultur?

Det er lenge siden Torvslaget, og for den som er født i 1998 ser verden ganske annerledes ut enn den gjorde da Asbjørnsen og Moe vandret rundt i landet. Hva slags språk skal man bruke for å fortelle om en svunnen tid? Hva slags referanser kan man bruke? En av guttene dvelte lenge ved Henrik Wergelands ønske om å opplyse allmuen og heve bondens status: Han var liksom litt som en Martin Luther King for bøndene, han Henrik. Han kjempa for at de skulle synes i samfunnet, bli utdannet og få en posisjon. Ikke så dårlig observert.

At Henrik Wergeland døde så tidlig, har gjort inntrykk på mange. Da vi leste Til min gyldenlakk, satte vi den sammen med det siste bladet i Regine Stokkes blogg, – den siste posten hun skrev før hun døde. Hvordan uttrykker man seg når man vet man snart skal dø? Tenkte folk annerledes om døden for 200 år siden?

Han døde ung, Wergeland, sa en elev. Han ble like gammel som Jesus.

2 responses to “Wergeland, Martin Luther King og Jesus

  1. Smilefjes passer bra, synes jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s