Haren med øyne av rav, om magien ved å holde fast i noe

Noen ganger kan konteksten en bok er skrevet i spille en avgjørende rolle for meg. Marthe anbefalte en bok hun hadde fått til jul, og jeg la i vei så snart jeg fikk den i hus. Jeg leste en, to, tre, – tretti sider, – men fikk ingen tenning. Riktig nok åpnet boka med et slektstre. Riktig nok inneholdt den bilder av mennesker og steder fra gamle dager. Likevel tok jeg det ikke. Jeg trodde jeg leste en roman, og som roman interesserte den meg ikke.

Jeg tok en pause og snakket med Marthe om boka, – og plutselig forandret alt seg. Jeg begynte på nytt, og nå var alt annerledes. Så merkelig at bokas bakgrunn og tilblivelse skulle ha så stor betydning. Fra et lunkent første møte, vil jeg nå på det varmeste anbefale deg ei lysende bok. Haren med øyne av rav (Forlaget Press, 2010) av Edmund de Waal er en stor, stor leseopplevelse, i hvert fall hvis du liker å føle historien flagre forbi.

Nå må jeg passe på at jeg ikke skriver meg bort, jeg har en tendens til det når jeg går veldig opp i noe, men litt vil jeg fortelle, nok til at du blir fristet. Altså: Edmund de Waal (f. 1964) er keramiker, bosatt i London. Han har blant annet hatt utstillinger på Victoria & Albert, og som keramiker er han opptatt av den betydningen gjenstandene har i våre liv, hvilke forpliktelser det ligger i å få gaver eller arve noe. Dette er et av hovedtemaene i boka. Gjenkjennelsens glede skal ikke undervurderes når man leser, og her ligger noe av bokas fascinasjon for meg: Gleden over tingene, gleden over å holde noe gammelt i hånden, – og selv om jeg ikke eier verdifulle netsuker, er også huset vårt fylt av gjenstander arvet fra dem som levde før oss, og jeg har tungt for å kaste noe som helst av det som er gitt meg i gave eller arv. Historien er knyttet opp til gjenstandene og forsvinner med dem, og nettopp det føler jeg at de Waal prøver å si noe om i Haren med øyne av rav: Uten netsukesamlingen hadde han antagelig ikke begynt å grave i familiehistorien.

Edmund de Waal kommer fra en ekstremt rik, jødisk familie: Ephrussi-familien, en familie jeg aldri hadde hørt om tidligere. Familien kom opprinnelig fra Odessa, der de hadde slått seg opp på kornsalg, før de flyttet til Europa, Paris og Wien. En gang på 1800-tallet kjøpte Charles Joachim Ephrussi (1793 – 1864) en samling japanske netsuker, 264 i tallet. Disse netsukene ble senere gitt som gaver og arvet nedover i familien, til de nå, fire generasjoner senere, er i Edmund de Waals eie. En netsuke er en bitte, liten utskåret figur. Opprinnelig ble den festet i enden av beltet (obien) som holdt en japansk manns kimono sammen. Se der, – nå holdt jeg på å skrive meg bort i netsuker.

I Haren med øyne av rav fortelles det om Ephrussi-familiens ferd gjennom Europa (med en avstikker til Japan) og deres ferd gjennom historien, den politiske. økonomiske og kulturelle historien, og det er netsukesamlingen som er den røde tråden; netsukesamlingen og alle de andre kunstverkene denne familien knyttet til seg. Vi får høre om en materiell rikdom så hinsides vår (i hvert fall min) forestillingsevne, men også om en kulturell rikdom av de sjeldne. Ephrussiene er altså jøder, og da vet vi hvor denne rikdommen ender, men i motsetning til skildringene av mange andre jødiske familieskjebner, holdes denne utenfor konsentrasjonsleirene. Dette er ikke en bok om holocaust, selv om det likevel er nettopp det. Når Ephrussi-familiens materielle rikdom smuldrer opp, beholder familien likevel sin kulturelle arv. Dette er en beretning om spennende, sterke mennesker med rike liv, og jeg kunne bare ikke få nok av dem.

de Waal hadde satt av en høst til å bli kjent med sin families historie. Han brukte to år, og enda skriver han at han kunne fortsatt og fortsatt. Det dukker stadig opp nye brev, nye historier. Når han hører at en av forfedrene elsket en bestemt forfatter, får han lyst til å lese denne forfatteren for å forstå hvorfor. Han vil oppsøke alle steder der forfedrene hans bodde, se alle hus, betrakte alle kunstverk som har vært i familiens eie. Heldigvis stoppet han. Hadde han ikke gjort det, ville vi neppe fått noen historie å lese. Likevel kommer det mer. Deler av familiekrøniken rommer små mysterier, viktige aktører som ennå ikke har fortalt sin side av historien. Hvem var for eksempel Anna, kvinnen som reddet netsukene unna nazistene? Dette gjør det bare enda mer spennende.

Dette er en ærlig bok. Jeg er som kjent ikke glad i historiske romanbiografier, disse uelegante hybridene som gir seg ut for å være noe de ikke er, og som faktisk dominerer ettermelet til mange spennende personer fra fortiden. Det slo meg at Edmund de Waal kunne valgt det samme grepet og skrevet dette som en dokumentarroman. Heldigvis gjorde han ikke det! Selv forteller han at han egentlig ikke ønsket å skrive sin families historie. Han fryktet det kunne bli enda en av disse familiebiografiene, som gir en klam følelse av at man sniker seg inn i anders private liv uten deres tillatelse. Haren med øyne av rav er den intime fortellingen om en families historie, og den er så godt fortalt! Edmund de Waal har en åpen fortellerstemme, og han tar oss både med inn i de elegante parisersalongene på 1800-tallet og sin egen, rotete stue i London i 2010. Det føles ekte og nært, og det er med på å gi fortellingen autensitet.

Når vi skal anbefale en god bok, er vi ofte opptatt av ikke å røpe for mye, – i hvert fall er den mulige leseren opptatt av det. Sånn er det ikke med Haren med øyne av rav. Her er det heller tvert om. Det var da jeg fikk behind the scenes-historien at boka virkelig åpnet seg for meg. Jeg vil derfor anbefale deg å vente bitte litt med å bla om til første side. Les en artikkel om boka, eller gå heller inn på hjemmesidene til Edmund de Waal. Der finner du en fane som heter Writing, – og så tar du det derfra. Når du har lest om familiens histore, et intervju med de Waal, om hva en netsuke er, – og når du har sett på alle familiebildene i galleriet – da kan du åpne boka og ta del i Ephrussi-familiens histore.

Rett etter krigen reiste Edmund de Waals bestemor, Elisabeth de Waal, tilbake til Wien for å se hvordan det hadde gått med familiens eiendommer, Ephrussi-palasset og alt det andre. Senere skev hun et manuskript basert på denne reisen, en roman. Manuskriptet ble liggende til barnebarnet Edmund fant det, – og denne romanen blir visst utgitt i år.

Det er mer å glede seg til.

Den 39. bursdagsgaven

Han ble 57 år i dag, kjæresten min. Vi har vært sammen i 39 bursdager, og da er det ikke så lett å finne på en bursdagsgave av det spennende slaget. Det han trenger, kjøper han. Det han vil ha, kjøper han. Så måtte det bli en opplevelse. Vi har flere ganger snakket om å reise til Villa Malla for å spise lunsj, men det har aldri blitt noe av. Nå, tenkte jeg, – nå skal det skje.

Dagen før dagen gjorde jeg noen undersøkelser om åpningstider og den slags. Det er langt til Villa Malla, nemlig, og jeg ville nødig at vi skulle kjøre bomtur. Ikke nok med at det er langt, man får ikke lov til å bestille bord heller. Det har vært en av grunnene til at vi ikke har tatt sjansen tidligere. Villa Mallas konsept er nemlig at det ikke skal være en vanlig restaurant. De presiserer det: Villa Malla er ingen restaurant. Mellom 12:00 og 15:00 setter de fram en Middelhavsinspirert lunsjbuffet, og så skal folk bare stikke innom for å spise. Tilsvarende dekker de opp middagsbuffeten om kvelden. For noe forbanna jål! Visst er det en restaurant. De serverer folk mat og drikke for betaling, og jammen skulle det vise seg at de holder seg med en grinete, snappy kelner også. Da er det restaurant nok, all right.

Sånn i det stille sms-et jeg til gode venner og naboer om de ville være med å feire Thv, og før jeg visste ordet av det, var vi på tur, fem venner og bursdagsbarnet. Det ble en fin kjøretur i nydelig vær. Sol, blå himmel og enda blåere hav var utsikten, og Villa Malla svarte til forventningene på matfronten. Plass fikk vi også. Litt merkelig var det kanskje med de palmene. Hvorfor dem, liksom, – plastikkpalmer midt i en norsk kystidyll. Ja, ja, – dem om det.

Maten var virkelig utrolig god, enkel og god. Bortsett fra litt kylling og svin, var det for det meste vegetarretter: linser, bønner og couscous, lekkert brød, tunfisksalat og eggesalat, masse ost, potetsalat med eple, appelsinskiver med kanel, oliven, paprika med fetaost, frukt av alle slag, auberginekrem og mengder av dressinger, aioli, pesto, coleslaw, tzatsiki, råkost … Alt var tillaget med friske urter og krydder. Det smakte veldig, veldig godt. Med utsikt til strand og hav, fyr på peisen og hyggelige venner, ble det en fin-fin bursdagsfeiring for bestekameraten min.

Når man blir 57 år, tenker man av og til på at livet ikke varer evig. Onde tunger påstår at ingen av oss slipper unna slutten. Vi vurderer å sende inn en dispensasjonssøknad fra akkurat det, men det spørs om det hjelper. Jeg synes Thv og jeg har vært sammen uendelig lenge. 39 år, fra jeg var et fjorten år gammelt barn, er uendelig lenge. Men i dag tok jeg en opptelling, og den gjorde meg veldig glad. Er vi heldige kan vi nemlig få enda 39 bursdager sammen. Om 39 år er Thv 96 år, og jeg en ungdom på 92. For en oppløftende tanke!

Min eneste bekymring er hvordan i all verden jeg skal klare å finne på 39 bursdagsoverraskelser til.

Sykehuset en saga blott

Fredrikstad har en lang historie som sykehusby, og mye kunne sies om det. Selv vokste jeg opp omtrent midt i Sentralsykehuset for Østfold, og selv om jeg sjelden har hatt bruk for det selv, har sykehuset rett og slett stått meg nært. Det handler om det visuelle: Jeg så sykehuset rett utenfor vinduene mine gjennom hele oppveksten. Da jeg selv fikk barn på fødeavdelingen, var avstanden så kort at pappa sto i kjøkkenvinduet vårt om natten, og så at jeg gikk fram og tilbake i korridorene. Som barn gikk vi inn og ut der, særlig da nonnene fortsatt huserte på St Joseph, og sykehusdriften var nær knyttet opp til den katolske kirken og meningheten rundt den.

Jeg kom til å tenke på alt dette, da vi forleden gikk tur forbi sykehuset. Plutselig landet et helikopter i Jernbaneparken, en ambulanse kom og fikk utlevert en koffert. Da jeg var barn, landet helikoteret på sykehustaket når det virkelig hastet, og vi fulgte med fra vinduene. Jeg kan huske jeg lå i senga mi og hørte lyden av ulende sykebilsirener og helikopteret som landet. Neste dag kunne jeg kanskje lese i avisa hva som hadde skjedd. Etterhvert som de store redningshelikpterne ble tatt i bruk, begynte de å lande på Tollbodplassen.

Da jeg ble eldre og fikk sansen for gamle hus og byer, så jeg en annen side ved å ha et sykehus midt i en by. Det som startet i en liten villa, vokste etter hvert til gigantiske proposjoner. Når lokaliseringen var midt i et ærverdig villakvarter, lå det vel i kortene at dette måtte gå galt. Ettersom behovet meldte seg, ble sykehuset prioritert, og den ene vakre patrisiervillaen etter den andre ble ofret. Kanskje er det nettopp på grunn av all denne rivingen, at jeg ble så glad i sånne hus. Noen ganger ble et hus stående lenge før det ble revet. Først ble det kjøpt opp, så flyttet beboerne og så sto huset på vent. En gang brøt vi ungene oss inn i ett av disse husene, et gigantisk murhus fra 1920-årene. En klassevenninne hadde bodd der med sin familie. Faren var lege på sykehuset. Det var en underlig fornemmelse å gå rundt i det mørke huset, tråkke på gammel fiskebensparkett og lekre fliser, se gatelysene filtreres gjennom fargede glassvinduer og inn i de tomme rommene, komme inn i den store spisestua og huske den gangen man spiste middag hos klassevenninnen, knirke opp trappa og inn på barnerom der vi en gang hadde lekt. Jeg har mange fine minner fra disse villaene.

Fortsatt er det gamle villaer igjen i Fredrikstad, men jeg tenker likevel med sorg på alle som ble revet; alle de elegante trappene, dørene med utskårne dørblader, tunge dørhåndtak i messing og elfenben, gamle etasjeovner, håndskåret brystpanel og antikke fliser. Det verste er at nesten ingen ting av dette ble tatt vare på. Husene ble revet med hud og hår, og nå er de borte.

Det måtte selvfølgelig få sin ende, og nå er det bestemt. Sykehuset er lagt ut for salg, og på Kalnes, midt mellom de store Østfoldbyene, reiser et nytt gigantsykehus seg.
Det måtte komme, og mye er bra med et nytt sykehus. Med moderne kommunikasjon er det ikke lenger nødvendig at et sykehus ligger der folk flest bor. Likevel vil nok også den nye beliggenheten by på utfordringer.

En æra er slutt, og den gamle sykehuskroppen skal fylles med andre aktiviteter. Det store spørsmålet nå er med hva: boliger, skoler, butikker, forretningsvirksomhet? Det skal bli spennende å følge med, og for oss får det stor betydning. Vi bor fortsatt i sykehusets nærmiljø, og nå som vi kommer i en alder da vi kanskje får bruk for det, flytter sykehuset ut av byen. Om noen år, når vi blir gamle, flytter vi kanskje inn på det gamle sykehuset. Kanskje kjøper vi en leilighet der det før var operasjonsstue, kanskje bor vi da i et anlegg som byr på det meste av det vi kan trenge: Butikker, treningsstudioer, legekontor, restauranter.

Spennende ting skjer, og vi kan følge med fra stuevinduene våre.

Bitte små livsnyterier

Det er visst tidlig påske i år, og det påstås at det er grunnen til at det er så kaldt. Kanskje det, men så lenge himmelen er klar, og vi er langt ute i mars, er det klart sola varmer.

Ute ved havet er det noen som lengter. Foreløpig får badeflåten ligge i fred, men den ligger i hvert fall klar og varsler om at det snart er tid. Det gjør en forlatt bikini også.

Jeg har inspisert hagen i håp om å kunne starte litt onnearbeid, men det er for tidlig. Det ser aldeles forferdelig ut der ute: Rot i utestua, et partert juletre på verandaen, rot og skit over alt, – og det verste er at skrammelet er frosset fast i bakken. Eller kanskje er det det beste, – så kan jeg ikke slite med det nå i påsken.

I stedet ryddet vi oss en plass i solveggen, og serverte oss selv et glass hvitvin og litt hjemmelaget rotfruktships. Det burde du prøve.

God påske!

Påtrengende påskegjester uten bordskikk

Vi har hatt påskebesøk i dag. To små på gjennomreise. Det er ikke alle jordens skapninger som er like gode venner. Sånn er det bare. Det kan handle om dårlige erfaringer og fordommer. Men det er klart, – når man får gjester oppfører man seg skikkelig og byr på en matbit i all enkelhet.

Slapp av. Det er nok til alle. Ingen grunn til å tråkke i maten.

Du behøver ikke beklage. Kan vi ikke spise nå, så kan vi heller konversere etterpå.

For all del. Ta bare den store biten. Det er du som er gjesten.

Det var da fælt som du legger i deg, – tar maten bokstavelig talt ut av munnen på meg!

Hallo! Det er tomt nå. Ingen grunn til å slikke hull i tallerkenen.

Skulle dere reise videre i kveld, sa du?

Den første av ti dager

Det er bare fire uker siden vinterferien, og intet normalt menneske kan forvente å få enda en ferie. Men jeg er altså intet normalt menneske. Jeg er lærer, og vi har det sånn.

Fy fader for noen fire uker det har vært! I tre av dem har vi hatt studenter. Det betyr mye moro, stor variasjon, – men at jeg er frarøvet nesten alle mellomtimene mine og må forskyve det arbeidet jeg skulle gjort da til kveldstid. Det gikk bra. Studentene var flotte, og jammen rakk jeg ikke å skrive de omstendelige evalueringsrapportene om dem og få dem av gårde, – to uker før fristen.

Det er det disse fire ukene har handlet om: Å få unna mest mulig arbeid før varmen kommer. Jeg har levd før, nemlig, – og jeg vet hva som kan ramme meg: Sol og varme i kombinasjon med enorme arbeidsmengder. Men det var før, da jeg var ung og uerfaren. Jeg har et ekstremt oppgaveorientert arbeid, og ingen oppgaver blir borte. Det handler om å få skuffet unna når man kan. Ingen sier at jeg skal ha konferansetimer med mine atten elever akkurat nå. Jeg kan også ha dem i april eller mai (Bortsett fra at det da er så nær semesterslutt, at det ville virke litt uprofesjonelt å be dem foreta kursendringer). De to siste ukene har jeg lagt inn fire kvelder med konferansetimer. Det har blitt sene dager på jobb, lange kvelder med forberedelser. I tillegg har det vært kveldsmøter av det hyggelige og mer arbeidssomme slaget. Det har gått i ett.

Heldigvis er jeg ikke sliten. Ikke i det hele tatt. Det er deilig. Sliten blir jeg helst når noe ikke fungerer eller hvis noen er sure. Nå fungerer alt. Jeg tar en ting om gangen, og så detter jeg ned i sofaen og henter meg inn igjen. Men sånt blir det huskaos av. Akkurat nå ligner hele huset vårt et forlatt tenåringsrom på en dårlig dag. Torenedslag! Tre maskiner nyvasket tøy står i kurver rundt i huset. To ukers aviser, bøker, papirreklamer, magasiner ligger spredd i et jevnt lag over hele huset Stua er full av visne påskeliljer i potter og kar, halvbrukte klær ligger og slenger på stoler og bord. Badet ligner noe du så på en restaurant i Lisboa.

Og vet du hva? Det gjør meg ingen ting.

Det er påskeferie, nemlig. Dagen i går var den perfekte slutt på en hektisk periode. Undervisning i fin-fine 9B, livlig møte med sjefen og resten av plangruppa, stor påskelunsj på lærerværelset, full fart til Oslo etter jobb, strålende hyggelig jente-middag med sånne jeg ser alt for sjelden, – og så hjem og i seng (Fraktet begge veier av Thv).

Og nå sitter jeg her i startgropa og gleder meg til ti dager hjemme. Liste er laget. Detaljert liste! Sola skinner, det er iskaldt ute, så på lista står det stort sett inne-aktiviteter. Vi skal sove og lese og kose. Vi skal rydde og vaske og stryke. Vi skal se TV og gå tur og spise lammestek. Vi skal rette prøver og lese tekster og planlegge. Vi skal besøke og invitere og være alene. Og alt skal gå i et sånt deilig behagelig tempo, akkurat sånn jeg liker det best.

Kanskje blir det tid til å skrive litt her inne også.

Det er påskeferie!

Jabbadabbadou!

Geografi og kjærlighet. Noen tanker over en tallerken tomatsuppe

Vet dere hva som er det viktigste kriteriet for vennskap? spurte ei venninne oss om en gang. Vi var naboer, jenter, samlet til lesesirkel, og hun som spurte studerte sosiologi. Svaret hadde ingen av oss tenkt på: Geografi.

Det er geografien, den geografisk nærheten som først skaper vennskap. Det er også geografien som vedlikeholder samholdet. Tilgjengeligheten. Det at vi faktisk møter hverandre, og den korte avstanden som gjør at vi kan være sammen ofte. Klart det er sånn. Og hun som spurte, hun flyttet etter hver til Vestfold, og vips så var hun ute or soga.

Jeg har gått her og tenkt på det i dag. Da vi endelig fikk hodet over vannet etter ei strevsom arbeidsuke, huset var sånn noenlunde på stang, vi var utsovet og hadde god tid, – da laget vi tomatsuppe til lunsj. Du vet sånn tjukk tomatsuppe med litt paprika og en fløteskvett, to halve, hardkokte egg og noen hjemmelaga brødkrutonger. Mye tomatsuppe.

Plutselig fikk jeg behov for å hente inn noen i familien min, plassere dem rundt bordet, gi dem litt suppe og kaldt vann, prate en halvtime, kanskje en time, – og så sende dem ut i verden igjen. Jeg ser dem så alt for sjelden.

Pappa og mamma bor ikke langt unna, men likevel er det for langt. Mamma er den i familien jeg ser aller mest. Tenk likevel om jeg kunne ringt bort til mamma, tre hus borte i gata, og bedt henne rusle hit for å få litt suppe. Mamma liker seg hjemme, og verken hun eller jeg har lyst på timelange samvær. Vi har andre ting å gjøre. Men en tallerken tomatsuppe og en skravlings, sånn i hurten og sturten et par ganger i uka. Tenk så hyggelig.

Ungene mine bor i Oslo. Datteren har flyttet og blitt Oslo-boer. Sønnen er student og vet ikke hvor han havner. Det kan like gjerne bli i Brisbane, som i nabohuset mitt. Det er ikke langt til Oslo. Slett ikke. Fint er det der også. Men litt for langt til å stikke innom på litt suppe er det. Tenk om jeg kunne tekstet ungene i dag og fristet med tomatsuppa mi. Kanskje hadde Sønnen fortalt at han var på jobb i hjemmesykepleien i formiddag. Kanskje hadde han svart at han stikker innom sånn i ettida, i lunsjpausen, og ja, takk, mamma, – jeg tar gjerne en suppetallerken, men jeg kan bare bli en halvtime, altså. Tenk om det. Da kunne jeg sussa litt på ham, og fått konstatert om han har det greit i livet sitt. Og kanskje hadde Datteren sagt at nei, – det rekker jeg ikke i dag, men takk for tilbudet. Jeg stikker heller innom på en kopp kaffe etter at jeg har gått tur med bikkja i morgen. Kan du ikke spare litt av den suppa til da. Og kanskje hadde hun tatt med svigersønnen, og kanskje hadde den varme suppa vært fin for forkjølelsen hans.

Yngstesvoger havna på sykehuset her om dagen, på sykehuset i Oslo. Det er jo der han bor. Det er ikke farlig, ikke veldig skummelt, bare litt. Det blir for voldsomt å reise til Oslo for å besøke ham i dag, sa Thv. Da tror han vel ratt jeg er redd for ham. Tenk om han hadde ligget på sykehuset her, det sykehuset vi kan se fra soveromsvinduet. Så fint. Da kunne Thv tatt litt tomatsuppe på en termos og sykla ned på sykehuset, stukket innom og og sagt: Hei, jeg var på disse kanter, og tenkte jeg skulle se hvordan det er med deg. Har du lyst på litt suppe?

Det er ikke langt verken til Oslo eller til den andre enden av byen. Likevel skulle jeg ønske at jeg hadde alle mine rundt meg, ganske nær, i tomatsuppeavstand. Så kunne vi sett hverandre på hverdagene, ikke bare til fest, hatt litt mer sånn lavterskelsamvær uten å dusje først, så ofte at det ville være greit å si nei takk halvparten av gangene, så kort tid hver gang, at det ikke kræsjet med andre planer og ønsker.

Heldigvis er ikke familiebåndene avhengige av geografi, men jammen spiller det en rolle. En stor rolle.

Og det er fortsatt tomatsuppe igjen.

Kulturseksjonen

Hvile kan jeg gjøre i grava, kjenner jeg noen som ynder å si, når livet går på høygear. Sant nok, men jeg hviler gjerne litt nå også, jeg. Det ble ei litt for hektisk uke. Litt av skylda har jeg selv. Jeg har hatt studenter i klassen de tre siste ukene. Veldig flinke studenter, har jeg hatt. Men det tar tid, og tida er ikke min egen. Dessuten skal de evalueres disse studentene, og det tar også tid. Jeg har en frist på to uker etter at studentene har returnert til lærerhøyskolen, og den som kan regne, ser at det veldig lett kunne blitt en ekstra arbeidsdag i påskeferien. No way! I stedet har jeg småskrevet på disse rapportene hele uka, litt nå, litt da, jevnt over. Jeg kom i mål!

Etter at vi hadde levert de to små på søndag, dura vi ned på Litteraturhuset. Det var visst noen som hadde tenkt at jeg skulle bidra med noen ord, – og når det handler om ord, er jeg sjelden tung å be. Det var en og annen artig figur i panelet (- en og annen ikke fullt så artig også, når sant skal sies).

Og så kom mandagen og skolen og unger og full rulle. Jeg er med i en dameklubb av det litt konservative slaget. En haug yrkesaktive damer (og pensjonerte yrkesaktive damer) møtes en gang i måten for å få litt påfyll. Innimellom møtes vi i mindre grupper, og hver gruppe har ansvar for å bidra med noe på månedsmøtene våre.

Jeg trives i denne klubben. På jobben er vi jo lærere alle sammen, – og det kan være moro å treffe normale mennsker også innimellom. Jeg er en sofagris, og når jeg er med i en klubb, må jeg jo få bena i gear og komme meg ut av huset, hjem til andre klubbmedlemmer, dumpe ned ved relativt ukjente menneskers spisebord, diskutere kultur og politikk, spise litt, slarve litt og tusle hjem igjen. Påfyll, kalles det visst, og påfyll er bra. Jeg tror rett og slett sjela mi har godt av det.

Nå på onsdag var det min gruppes tur. Vår oppgave var å feire stemmerettsjubileet. Rett etter jobben møttes vi i kommunens fineste hus. Det ligger i min barndoms nabolag, og strengt tatt hadde jeg planer om at jeg skulle bo der når jeg ble voksen. Sånn ble det ikke, men så lenge det er kommunens hus, så er det jo litt mitt også.

Etter forberedelsesmøte i det eldgamle huset, gikk vi gjennom parken og over i rådhuset der dameklubbmøtet skulle være. På veien tenkte jeg på hvor mye som skjer ute i byen når jeg sitter hjemme i varmen. Det var ikke mange metrene vi gikk, men folk var det over alt. Søtest var de små guttene som skater utenfor rådhuset. Bitte små, var de faktisk, elleve – tolv år, tenker, jeg. I full fart rulla de bortover flisene og hui utfor trappene. De var ikke tunge å be, da jeg spurte om et ekstra stunt for kameraet.

Litt lenger borti veien kom den utrettelige Jan Kåre Fjeld og Fredsmarsjen. Tenk, han har gått fredsmarsj gjennom Gågata hver eneste onsdag siden oktober 2009.

Og så var det møtet. Hildur Østensen kom og fortalte oss om vandreutstillingen Kvinners kår i 100 år. Vi gleder oss til den kommer til Fredrikstad i juni. Og så var det Gulabi Gang, filmen om den rosakledte gjengen til Sampat Pal Devi i Banda-distriktet i India. Fy flate for noen tøffe damer! Modige, gærne kvinnfolk som tar opp kampen med et voldelig, patriarkalsk samfunn. Om du ikke allerede har sett den, bør du avgjort spandere et par timer på disse modige damene.

Moro var det, men da jeg kom hjem klokka halv elleve, hadde jeg ikke mer å gi. Greit nok. Jeg har en seng! Det fine er at man starter på ny frisk hver morgen. Torsdag var det jobb fra åtte om morgenen til halv elleve om kvelden: Undervisning, møte, konferansetimer, kontorarbeid og så trinnfest.

Det skal ikke mye til for å lage fest for 100 niendeklasseelever: 50 liter brus, 120 pølser, 50 ispinner, noen glade gutter som ville leke disc-jokeyer, noen fete høytalere og vips så er det fest. Vi voksne selger mat og drikke, prater litt her og der, rydder litt og ikke minst: Skuffer unna litt kontorarbeid innimellom slaga. Vårens tenåringsmote er det ingen tvil om: Superkorte shorts i alle varianter og høye, høye sko. Så vet vi det.

Det ble en flott kveld, men nå er det jaggu nok. Etter jobben i dag var det ikke så mye mer igjen av meg. Det er i grunnen ganske tomt, og jeg har nøyd meg med et varmt bad og en heftig omfavnelse av sofaen min.

Men i morgen er jeg klar igjen.

God helg til deg også.

Wergeland, Martin Luther King og Jesus

Han Welhaven var jo mye mer posh enn Wergeland. Jeg tror jeg liker Wergeland aller best, utbrøt en elev da han hadde muntlig prøve om Romantikken her om dagen.

Perioden rett etter 1814 var en viktig tid for Norge. Vi snakker nasjonsbygging med stor N, og det er viktig at niendeklassingene våre får denne historien under huden. Det er ikke det letteste jeg vet, å undervise dem om nasjonalromantikk og svulstig nasjonalisme. Det kan så lett bikke over i det klamme, og jeg føler at jeg lett kommer ut av balanse. Vi lever i ei tid der nettopp balanse rundt disse spørsmålene er viktig. Gleden over rettsstaten, demokratiet, naturen må ikke veksles inn i nasjonalistisk selvtilfredshet. Fjortenåringer er veldig mottakelige og lette å føre på ville veier. Det bør helst ikke være jeg som fører dem dit.

Når karakterer skal settes, bruker vi ofte (alt for ofte) skriftlige prøver. Også når faget er muntlig, som i muntlig norsk, ender vi ofte opp med penn og papir. Akkurat på dette emnet får hver og en av mine 53 elever anledning til å vise muntlig hva de har lært. Hver uke slipper noen elever til. Noen ganger henter jeg dem ut fra andre fag. De har fått en oversikt over hva jeg forventer.

Vi setter oss ute i gangen, ved et bord eller på gulvet, og så fyrer de løs. De flinkeste forteller helt fritt i over 15 minutter. Andre må ha litt starthjelp, noen spørsmål og triggere fra meg, for å komme i gang. Absolutt ingen bruker manus. Det er imponerende!

De snakker om Tyskand og Goethe, Werther og 1774, brødrene Grimm, Sturm und Drang. Noen tar en svipptur over til England og Wordsworth, men de fleste setter seg på båten til Norge. Der møter vi nasjonalromantikk, natur, genier, folkemusikk og store tableauer. Drømmer og idealer flagrer forbi, tusser og troll lurer i krokene og hjertene hamrer. Wergelandfamilien stormer inn gjennom døra. Henrik er full av entusiasme og glede, – og bitte litt fyllesjuk, før sjelen hans fyker ut gjennom vinduet over gyldenlakkens topp. Camilla klamrer seg til sitt sorte skrin, mens hun roper ut at hennes bestemmelse ikke er å giftes. Aasen lytter, noterer og systematiserer. Det strides om språk og kultur, – og har vi egentlig noe språk og har vi en kultur?

Det er lenge siden Torvslaget, og for den som er født i 1998 ser verden ganske annerledes ut enn den gjorde da Asbjørnsen og Moe vandret rundt i landet. Hva slags språk skal man bruke for å fortelle om en svunnen tid? Hva slags referanser kan man bruke? En av guttene dvelte lenge ved Henrik Wergelands ønske om å opplyse allmuen og heve bondens status: Han var liksom litt som en Martin Luther King for bøndene, han Henrik. Han kjempa for at de skulle synes i samfunnet, bli utdannet og få en posisjon. Ikke så dårlig observert.

At Henrik Wergeland døde så tidlig, har gjort inntrykk på mange. Da vi leste Til min gyldenlakk, satte vi den sammen med det siste bladet i Regine Stokkes blogg, – den siste posten hun skrev før hun døde. Hvordan uttrykker man seg når man vet man snart skal dø? Tenkte folk annerledes om døden for 200 år siden?

Han døde ung, Wergeland, sa en elev. Han ble like gammel som Jesus.

Kan noen gi våren en bil?

Jeg ser det når jeg leser danske blogger: Våren er på vei nordover. Det er bare det at den beveger seg så sakte. Alt for sakte for oss som lengter. Kan noen gi våren en bil og fortelle at det haster?

Mars er alltid lunefull her hos oss. Det ene øyeblikket lover den vår, – like etter er det full vinter. I dag våknet vi til åtte iskalde minusgrader, – men det gikk fort over. Sola skinte, og i løpet av formiddagen klarte sola å lure oss til å tro på sommeren igjen. Lille M synes ikke det haster med våren. Hun priser snøen, og da vi var en tur på hytta i dag, insisterte hun på å gå et sololøp på skaresnøen ute i åkeren til Oksrød.

Vår eller ikke vår, – det har vært ei fin helg. Vi har kost oss både ute og inne. En del av lørdagen gikk med til å få Lille M bursdagsklar. Jeg fant fram klassisk, rosa kjole med vaffelmønster. Den lille frøkna kvitterte med å finne fran blodrød shifong. På skofronten har jeg tapt allerede: Sorte fløyelsko med en bitte liten hel er innkjøpt, så nå stolprer hun av sted som «alle» de andre niåringene. Med gull og glitter på neglene måtte det bli bra.

Innimellom lakking av negler og tur på hytta har jeg rukket å rette sytten tekster på nynorsk, og nå er det kosekveld i sofaneseren. Ei natt i senga nå, så er jeg klar for ei ny hurramegrundt-uke. Jeg skal nok få den i mål også.

Og mens vi jobber, reiser våren sakte men sikkert oppover i Europa, med eller uten bil.