Om å spise spytt og blod og sånn

Jeg liker all slags mat, sier jeg, – og spør meg selv hvorfor finner det nødvendig å si det. Et blikk på meg er nok til å fortelle at jeg liker all slags mat. Dessuten er det ikke helt sant. Jeg har ikke spist all slags mat, – på langt nær, selv om jeg jobber med saken. Men jeg liker altså det meste – av det jeg har smakt. En gang i min barndom leste jeg om en rusdrikk laget av spytt. Jeg husker ikke hvor dette var, i Sør Amerika et sted, tror jeg, Amazonas, kanskje, – og jeg tror det var indianere som produserte drikken. Om jeg ikke husker helt feil, og det kan jeg gjøre, så tygde de noen blader, spyttet dem ut i en flaske og satte dem til gjæring. Nå har du sikkert gjenkjent historien, og kan fortelle meg hva dette dreier seg om. Uansett – jeg leste om dette da jeg var barn, og det gjorde et grusomt og kvalmende inntrykk på meg. Bare tanken på å skulle drikke noe andre mennesker hadde spyttet opp, sendte hele sanseapparatet i retning snørrbuser dandert med oppkast og ørevoks.

feil 002

Jeg liker med andre ord ikke all slags mat, – og heller ikke all slags drikke. Noen typer mat vekker aversjon i meg, og da snakker vi ikke om smak, lukt eller konsistens. Jeg tviler for eksempel ikke på at hund kan smake godt, – og at slange i aspic kan være en delikatesse. Likevel byr det meg imot. På samme måten har jeg det med innmat. Ikke leverpostei, for lever er jeg vant til å spise. Det er nemlig vanen det handler om. Det vi er vant til, liker vi. Hvis du hele ditt liv har hørt at svinekjøtt er urent, ekkelt, guggete, – da får du aversjon mot det. Om noen så finner moro i å lure i deg svinekjøtt, får deg til å si at det var et nydelig kjøttstykke, – og så forteller deg at der svin du nettopp fortærte, – da kan det faktisk hende at du kaster opp hele grisen. Han gjør det bare for å skape seg, hørte jeg en fyr si en gang. Han sa jo at han likte det. Gi meg en søt og god drink, be meg drikke og fortelle meg etterpå at jeg akkurat helte i meg et par deciliter spytt fra din gamle bestemor, og jeg skal vise deg spy, tenker jeg.

feil 041

Leverpostei er godt, selv om lever hører til innvollene. Hjerte er også greit. Det er til forveksling likt vanlig kjøtt, helt naturlig, selvfølgelig, siden hjertet rett og slett er en muskel. Nyrer går til nød, hvis jeg er veldig sulten, men jeg kan sverge på at den kidney-paien jeg spiste i London i 1981 smakte av pissoir, – men jeg spiste den. Hjerne derimot, – hjerne klarer jeg ikke spise. Ikke syltede værballer heller. Eller kumage. Jeg stopper nå, for lista kan fort bli lang om jeg skal gå gjennom alle de delene av en kropps anatomi som jeg helst ikke vil ha i munnen.

Og så er det altså blodmat. Merkelig, egentlig. Når jeg steker koteletter, havner det av og til en blodklatt i stekepanna. Når den har krøllet seg og koagulert, strør jeg salt på og putter den i munnen. Det smaker himmelsk. Jeg liker altså en bitte, liten bit stekt svineblod. Men bare en bitte liten bit. Når noen begynner å snakke om blodpudding, blodklubb, blodpølse – da melder jeg pass. Jeg vil ikke spise det, og mitt eget blod koagulerer i årene bare jeg tenker på det. Sånn blodmat er heldigvis lett å gjenkjenne: Jeg ser en svart klump på tallerkenen, og da er det avgjort: Ned med gaffelen.

???????????????????????????????

Det er rart hva man kan komme til å tenke på bare fordi man fikk servert en lekker tapastallerken på restaurant Guantanamo, små lekkerbiskener til førnøyelse for både øye og gane, – og så lot man to svarte, dissende klumper bli liggende igjen på tallerkenen.

Men fortsatt vil jeg nok si at jeg liker all slags mat.

???????????????????????????????

6 responses to “Om å spise spytt og blod og sånn

  1. Må nok si meg enig med deg; blodmat klarer ikke jeg heller. Vi hadde aldri blodmat hjemme i oppveksten, så aversjonen ligger nok i genene. Aversjonen ble større etter hustell på skolen der vi MÅTTE lage blodmat. Randi ble satt til å piske blod… Makabert, spør du meg!

    Nå skal jeg spise restene av klippfisken fra i går og rødt i glasset. Har gledet meg i hele dag… Beskrivelse på bloggen min!

    GOD HELG!

  2. Jeg ved ikke rigtig om jeg kan sige at jeg spiser alt. Det gør jeg nok ikke. Det går mere og mere i retning af at købe halvfabrikata madvarer, som er nemme at tilberede. Tilmed er det en fordel at købe dybfrosne ærter, fordi de bliver høstet optimalt og holder sig fint som frost. Stegte dyr, inclusive kyllinger, høns, geder, grise, får, sau (ha! jeg har lært det ord) fisk, ål og hval har jeg prøvet alt sammen. Det er lettere at spise okse/ku filet end det er at spise kalvelever.

    Jo mere dyre-vævet er tilberedt, desto lettere er det at spise det. Svinelever smager bedst som leverpostej, rigtig godt endda! Og fx. er det lettere at spise røget laks end røget sild, hvor benene ikke er helt møre og kan sætte sig fast i halsen. Sild, som er lagt i lage og som er blevet helt møre, er OK.

    Sortepølse (blodpølse) kan jeg godt lide, men det er svært at få en god kvalitet, som regel indeholder de nutildags alt, alt for meget fedt.

    Jo mere maden er tilberedt efter moderne metoder, desto lettere er det at spise den. Jeg tvivler på at jeg ville kunne spise gravad sæl, som det fortælles at Grønlænderne laver, men hvis man lige overvinder sig, siges det at smage rigtig rigtig godt!

    Med hensyn til svinekød, så går debatten herhjemme jo på om man skal servere grise-frikadeller for børn i børnehaver. Jeg må indrømme at min holdning er «when in Rome do like the Romans». Men det holder jo ikke helt.

  3. Jeg har det nok ganske motsatt av deg, Donald. Jo mer maten er tilberedt, jo mer mistenksom blir jeg. Aller helst vil jeg spise rent kjøtt og rene grønnsaker, og halvfabrikata spiser vi minst mulig av. Når man lever i en en-personshusholdning, er det nok lettere å ty til det ferdiglagede, rett og slett fordi det er lettvint.

    De matvarene jeg nevner at jeg har aversjon mot, er de jeg ikke har lært å spise ut fra de kulturelle tradisjonene vi har. Jeg spiser med andre ord hvalkjøtt med stor glede, men grøsser ved tanken på å spise slange. Selv kanin kan ekle meg litt. «When in Rome do like the Romans» er en god leveregel på mange av livets områder, men ikke når det gjelder mat, tenker jeg. Maten vi spiser er så fundamentalt riktig, at der må vi ha respekt. Selv i fengslene får fangene lov til å reservere seg mot enkelte matvarer, for eksempel mot svinekjøtt, og det synes jeg er riktig.

  4. …mens jeg, som er vokst opp med farmors blodklubb, får vann i munnen bare jeg tenker på den. Med sukker på! Mmm.

    Det er selvfølgelig snakk om vane, det ser jeg jo når jeg ser de tilgjort høflige ansiktsuttrykkene til gjester fra andre land som smaker på brunost.

    Men jeg har det for øvrig som deg: Jeg sier at jeg spiser alt, og jeg spiser mye – men langt fra alt. Jeg sliter også med hjerne. Jeg spiste en hjernesandwich ved en feiltakelse i Frankrike en gang. Det blir med den ene gangen, selv om smaken ikke var fæl. Det er tanken – nærmest på å spise andres tanker, som gjør meg uvel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s