Daily Archives: 02.02.13

Kommer vi i mål? Vi kommer alltid i mål!

Hvis du vanker her inne, vet du at noe av det jeg liker aller best med jobben min er det høye tempoet,- og det lave. Jeg har mine maniske sider, og de passer godt med livet i klasserommet. De lange feriene som kommer etterpå er heller ikke av veien. Lærere har mange oppgaver, men først og fremst skal vi undervise elevene våre. Selv om det handler om både personlig og faglig utvikling, er det faga som er det skolske. Vi prater og trøster, har møter med unger, foreldre, helsesøster, barnevern og bupp, – men så er det tilbake til klasserommet igjen.

Jeg har ansvaret for at mine 53 unger lærer det de skal i norsk og samfunnsfag. Det går så det fyker, og av og til griper stressangsten fatt i meg: Rekker jeg det i år også? Etter jul har jeg hatt den angsten. Jeg sjekker emner, teller timer og føler hastverket ta meg.

I norsk står emnene i kø i niende klasse: Barokken, opplysningstida, romantikken med Wergeland, Welhaven og Collett, kulturstrid og språkstrid, Aasen og Knudsen, realismen og naturalismen. Alle periodene skal illustreres med politisk historie, kulturhistorie, musikk og bilder, forfattere og selvfølgelig og først og fremst tekster. Mange tekster! Ungene skal lære om litterære virkemidler, synsvinkel og perspektiv, lyrikk og noveller. De skal gjøre en språkundersøkelse, og så skal de skrive selv, både skjønnlitterære tekster og fagtekster, både noveller og artikler – minst to tekster på bokmål og to på nynorsk hvert halvår, – og så er det tentamen. Det betyr at jeg må lese, kommentere og evaluere 636 tekster i året. Noen av tekstene må jeg jobbe med to ganger. Det skal gis respons på et førsteutkast, må vite, – og da er det bare å kjøre på. Hvor lang tid tekstdelen av jobben min tar? Noen tekster er kjapt gjennomgått, andre tar veldig lang tid. Kommentarene må føres inn i Fronter, karakterer skal diskuteres og føres, så om jeg sier 20 minutter på hver, tar jeg i hvert fall ikke i. Med den tiden det tar å gi respons, er vi nærmere 30. La oss holde oss på det lave tallet. Likevel blir det godt over 200 timer i året, – og da har jeg ikke en gang begynt på rettinga av prøvene i litteraturhistorie og samfunnsfag og alt det der, – og så kan vi dele det på 37.5 timers arbeidsuke. I løpet av 38 uker jobber jeg like mye som naboen gjør på 47. Jeg velger selv når jeg gjør store deler av jobben min. Det er både en velsignelse og en forbannelse.

Og så er det samfunnsfag. I niende klasse har elevene tre ganger 45 minutter samfunnsfag i uka. Alt for lite, spør du meg, – men jeg blir jo aldri fornøyd. Dessuten forsvinner det stadig timer til andre aktiviteter. Denne uka var vi og så Carte Blanche i to timer på onsdag, og i går var brukte klassen hele dagen på Inspiria.

Vi starter hver morgen med å se nyheter, og så prater vi om det vi har sett. Det gjelder å utnytte tida, sette dagsorden, lære politiske begreper og finne relevans mellom dagens politiske situasjon og den historien vi jobber med i samfunnsfagstimene. Samfunnsfag er historie, geografi og samfunnskunnskap, – og disse emnene flettes for det meste i hverandre. Oftest tar vi utgangspunkt i historien. Da kommer geografien, demografien og ideologiene inn helt av seg selv.

Og hva skal vi lære på noe over 80 timer i niende klasse? Jeg nevner i fleng: Norge 1814 – 1914, Imperialismen, Første verdenskrig, Den russiske revolusjon, Mellomkrigstida, Nazisme og fascisme, Andre verdenskrig i Europa og Norge, Lov og rett, Geografien i Europa, Rusmidler … Læringsmål må utarbeides. Det skal foreleses. Oppgaver skal gjøres, filmer vises, tekster leses, historier fortelles og jaggu skal det ikke evalueres også. Har ungene lært det de skal? Hvilket kompetansenivå har hver og en av de 53 oppnådd innenfor hvert emne? Kan de bare reprodusere det de har hørt eller lest? Klarer de å bruke det de har lært til å reflektere over den verden de lever i? I disse skarve 80 klokketimene skal de holde minst ett foredrag også, – hver og en av dem skal holde foredrag for hele klassen. Det er ikke småtteri, og om jeg synes det er mye å forholde seg til, – så er det ikke noe bedre for mine kjære små.

Men det er moro! Du aner ikke hvor moro det er. Jeg jobber jo med det jeg er aller mest interessert i her i verden. Jeg underviser i det jeg også helst bruker fritida mi på. Det rocker i klasserommet. Tempoet er høyt, ungene gærne energiske og ingen dag er lik. Jeg blir sjelden sliten av å ha mye å gjøre. Det er nesten tvert om: Når jeg er i gang, legger jeg inn et høyt gear, og da går er det bare å surfe på bølga. Det jeg må passe meg for er stressfaktoren. Blir jeg stressa, engstelig for å ikke komme i mål, mister kontrollen på årshjulet – da kommer utmattelsen. Vi har så strukturerte planer, at det ikke skulle være nødvendig å kjenne på denne angsten, men det hjelper ikke. Sånn omtrent en gang i året får jeg hastverk i blodet. Denne gangen har den ene gangen i året vært perioden etter jul. Hvordan i helsike rekker vi det? Og det er det som er det merkelige. Vi kommer i mål. Hver gang kommer vi i mål.

Etter tretti år burde jeg vite det, at det går bra. Vi leker ikke skole.