Daily Archives: 16.11.12

Også vi når det blir krevet …

En gang hvert annet år er det Thvs tur til å ha vinklubb. Da har han vandret fra bord til bord ni ganger, spist og drukket og hatt det aldeles fortreffelig. Så blir det endelig hans tur, og selv om det er torsdag, trår vi til, fyker hjem fra jobben, rydder rot, mekker mat og dekker bord før ni tørste menn i meget moden alder velter inn over bord og stoler i spisestua vår.

Det er på sånne dager alt bør klaffe. Tida er knapp, og vi har ikke tid til en elev som må prate klokka halv tre, og en far som plutselig får hjerteproblemer mens man er midt i sausen. Det var omtrent det som skjedde i går. Begge deler. Omtrent. Det måtte et møte til på jobben, og jeg ville selvfølgelig på sykehuset for å sjekke at pappa var i gode hender. Det var han, og i dag har han vært på Feiring og blitt sjekket og blokket og støttet, og i morgen tar han bussen hjem.

Men over til sausen. Det skulle serveres lammeskanker. Først måtte fem lam slaktes, og det var ikke bare enkelt. De er så populære disse skankene, og lenge var det uvisst om jeg ville få tak i så mange som ti. Det fikk jeg, men så holdt det på å gå aldeles galt.

Skankene ble brunet og plassert i ei diger gryte (Ti lammeskanker tar stor plass!) sammen med kraft, rødvin (masse rødvin), tomatpure, anis, laurbær – you name it!. Klokka halv seks satte jeg gryta inn i stekovnen på 175 grader, og i følge oppskriften skulle alt være klart tre og en halv time senere.

Det var omtrent på dette tidspunktet jeg svingte meg på to hjul og dro ned på sykehuset bare for å konstatere at pappas Duracell-batteri fortsatt var fulladet, – uansett om han lå i en sykehusseng. Da jeg kom hjem igjen skar jeg et tonn rotgrønnsaker før jeg tok ut gryta fra ovnene. Det kan jo være greit å se hvordan det står til oppi ei sånn gryte etter to timer, tenkte jeg. Godt tenkt. Det var nemlig da jeg tok av lokket jeg forsto at jeg var i trøbbel. Ingen ting hadde skjedd! Ingen ting. Skankene var like rå som da de ruslet rundt mellom lyng og stubber oppi fjellheimen. Klokka var sju. En time før dørklokka ville ringe. To timer før servering.

Det gikk bra. Det gjør jo gjerne det for kjekke jenter. Jeg satte kjelen på ei plate på full speed, og så fikk det koke og syde under lokk helt til de skulle på tallerkenen. Heldigvis tok smatting og smaking lenger tid enn forventet, – heldigvis. Klokka halv ti kunne jeg servere übermørt lammekjøtt, rotgrønnsaker, potetmos og en saus som fikk englene til å synge, som de sier i Danmark. Her i Landsbyen er vi mer jordnære. Det var dritgodt, sier vi.

Jeg har laga mat før, og burde skjønt at dette ovnsstuntet måtte gå galt. Oppskriften forteller om fire skanker i en ovn. Når du pakker sammen ti av slaget, blir det en gigantisk kladd med kaldt kjøtt, og ovnen trenger rett og slett veldig lang tid på å få varmet oppe hele sulamitten.

Det er mye lyd i ti menn rundt et bord, og de som sier at skravling og slarving er noe kvinner har enerett på, de var ikke her i går kveld.

Nå har jeg akkurat spist det siste, lille stykket av kaka de fikk til dessert. Den var heller ikke verst. Jeg fikk den hos en venninne i forrige uke, og fornyelse i matveien handler som kjent om å herme etter andre.

Vi har vasket opp i to timer, men det var det verdt. Først om to år er det på’n igjen. Innen den tid har jeg sikkert snublet over noe annet å servere.