For en fredag!

Skoledager er rutine. Rolige, forutsigbare dager. Fag følger fag. Time følger time. Det meste er kjent. Det meste. Ikke alt.

Etter at vi hadde sett morgennyhetene, beholdt vi hele klassen udelt. Det betyr 53 fjortenåringer i samme rom. Det var matte, ligninger, gjennomgang av hjemmeoppgaver, elever på tavla, – en elev på tavla, 52 elever som så på. Hver gang en elev var ferdig med å regne, vanket det applaus.

Det er så god stemning i klasserommet i sånne morgentimer. Ungene er fortsatt litt morgenurvne. Vi voksne går rundt og hjelper, i dag var vi fem voksne som kunne hjelpe. Luksus. De fleste elevene jobber og gjør det de skal, men det foregår alltid mye av det slaget læreren ikke ser. Det er forsket på interaksjonsarbeidet i en klasse, og det er utrolig hvor mange kontaktpunkter det er mellom elevene. Jeg er ikke mattelærer, og når jeg går på sight seeing mellom pultene kommer jeg over mer enn en severdighet.

Jeg kan ikke så mye om trening, men noe har jeg skjønt. Unger som svømmer, ror, danser på toppnivå, de blir sultne. Vanligvis spiser vi ikke i timene. Vanligvis. Men innimellom (Nesten hver dag) er det en eller annen unge som holder på å sulte ihjel og umulig kan løse en eneste ligning til uten litt mat mellom talla. Denne karen er av de lynkjappe både på skolen og idrettsarenaen, men mat må han ha. Et par timer etter frokost går det i pastasalat. Merk dressingflaska oppe til venstre.

Vi hadde en usedvanlig livlig fredag sist uke. Hos naboene hadde de slått til med norsktentamen. Om en uke og en halv er det vår tur. Norsktentamen. Tema: Menneskerettigheter. Tentamen! Det betyr at jeg må begynne å kjøpe julegaver.

Tentamen varsler semesterslutt, – og noen legger jammen ut noen flere varsler. Er vi der allerede?

Skoledagen består stort sett av tre undervisningsøkter. På fredager har ungene mine gym i midtøkta. Det gir meg et lite pusterom fra dem. I bytte får jeg plangruppemøte sammen med rektor og gode kolleger. Vi møtes bak rektors kontor, og hver gang jeg er der, tenker jeg på hvor godt dette bildet hadde passet over sofaen på hytta. Det er forøvrig et elevarbeid. Fint, ikke sant?

Klokka tolv er det lunsj. På vei inn på lærerværelset går jeg forbi denne jentegjengen. De vraker store, åpne rom, kantine og sitteplasser til fordel for denne trange slusa mellom rekkverk og vegg. Der har de sitt eget lille krypinn, og de trykker seg sammen tett – tett og prater og ler som bare jenter kan. Jeg blir varm i sjela av å se på dem.

Når klokka er tolv er jeg sulten. Brødskive med leverpostei og sure agurker får slutt på magerumlinga. Litt te, en prat, litt kos, – så er vi klare igjen.

Tilbake i klasserommet er det fortsatt 53 fjortenåringer som venter på at noe skal skje. Jeg oppdager fort at jeg er alene med dem. Vi skal ha prøve om Barokken, nemlig. Hvis man ikke visste bedre, kunne man tro det ikke var orden på noe når man kommer inn i et sånt rom. Det er mye folk, mye lyd, mye kaos. Ikke noe er merkelig med det. Sånn er det også når voksne kommer inn i et rom etter en lang og deilig lunsj. Å insistere på ro før jeg deler ut prøven, ville være å sløse med tida. I stedet går jeg raskt rundt og deler ut, drar noen pulter lenger fra hverandre, legger en bunke bøker på gulvet, – og ettersom jeg deler ut prøver forstummer uroen. De som har fått arket lukker munnen, åpner hjernen og begynner å skrive. Når den siste har fått prøven sin byttes prating og uro ut med fullstendig ro og intens jobbing.

Men det varer jo ikke. Prøven er liten og fort unnagjort, og forventningene om litt fredagshygge ligger i lufta. Noen leverer, begynner å prate litt, noen ler, noen går ut av rommet, en går bort på lærerværelset for å hente en lærer til. Vi er klare for litt kos.

I forrige uke gikk det opp for oss voksne at vi har pressa småkrypa i klassen i meste laget. Det er prøver og framføringer og lekser i store mengder. Alle lærerne er klare for å evaluere i sine fag, alle vil være i rute, – og så er det bare for ungene å jobbe, jobbe, jobbe. Det var tid for å stoppe opp litt og løsne på snippen. Det gjorde vi i dag.

Da den siste prøven var levert (og Snorre hadde helt en liter vann nedover nakken på Jonas, som hevn for at Jonas hadde helt vann på t-skjorta hans tidligere på dagen og begge hadde tørket opp), – kom de andre lærerne tilbake, både han som hadde stekt vafler til oss, han med den bitte lille babyen og hun med den store babyen. Fjortenåringene blir myke i blikket, og små lyder av typen åhhhh, næmmen oj, så søt høres over hodet på den lille.

Skoledager er rutine. Rolige, forutsigbare dager. Fag følger fag. Time følger time. Det meste er kjent. Det meste. Ikke alt.

Ikke hver dag.

3 responses to “For en fredag!

  1. Tilbaketråkk: Matematikktakk | Livet leker

  2. Hvor må det være hyggeligt – jeg kan godt se at I er heldige at være lærere nok sådan en dag.

    Jeg undrer mig ikke over at eleverne har mange aktiviteter ud over det, som læreren laver. Der er vist mange undersøgelser igang om hvordan man kan diffentiere undervisningen. Vi er nok mange børn, som led under et alt for stort antal børn i klassen i 50’erne, vi var 36, tre rækker med 6 dobbeltborde (pulte med bænk) i hver.

    Jeg kommer hertil via en henvisning fra «Matematikktakk»🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s