Jeg var en tur på Meny i dag. Handlelista vår kort. Jeg skulle bare komplettere kjøleskapet med noe småtteri. Onde tunger påstår at mat er dyrt i Norge. De tungene er virkelig onde. Mat er billig. Til dels er mat superbillig. Antagelig for billig.
La oss for et øyeblikk legge bort tanken på ren og ufordervet mat. la oss snakke om kyllinger som har blitt sprøyta med saltvann, hermetikk med spam og alt det andre en annen gang. Klart det er viktig, men tenk i stedet på at det fortsatt finnes unger som sulter, – og mange, mange mennesker må hver dag drikke urent vann og spise mat vi nordmenn ikke ville tatt i med en grillvott. Sett i et sånt perspektiv, kan vi kanskje et øyeblikk legge bort kvalitetskriterier bare vi som er rike kan tillate oss, og heller tenke på hvor liten del av inntekten vår vi må bruke for å unngå sultedøden. Det var nemlig det jeg gjorde i dag. I stedet for å tenke på økologi og frittgående høner, havfersk fisk og nyplukka bær valgte jeg å tenke på ren (som i ikke skitten), mettende mat.
Det første jeg skulle ha var kylling. i kjøledisken fant jeg en død og ferdig stekt av slaget. Den var merket First Price, og den kostet den kompliserte sum av 29 kroner og 90 øre, som i mitt hode blir oppgradert til 30 kroner. Nå kan man komme med mange innvendinger mot en sånn kylling, både når det gjelder dens levekår og mye annet, men i dag skulle vi altså la innvendingene ligge. Jeg kjøpte riktig nok ikke den billige fuglen. I stedet plukket jeg noen Prior-fileter til en langt høyere pris, – uten at jeg tror jeg kjøpte aksjer i en kyllings lykkelige liv av den grunn.
Mens jeg vandret rundt mellom hyllene, tok meg en smaksprøve her og to smaksprøver der (Gratis mat!), snublet jeg stadig over mat på tilbud. I grønnsakdisken plukket jeg med meg det lille jeg skulle ha, og innimellom agurker og epler var det digre mangoer til rett over 20-kroningen og salatblandinger med 30 % rabatt. Overfloden er voldsom, friske grønnsaker og frukter av alle slaag. Det er så mange epleslag å velge mellom, at man skal være glad man har en favoritt. Ellers hadde det blitt helt umulig.
Fjordland-middager er vanligvis ikke helt billige. I dag kunne jeg få en porsjon skinkestek med surkål, saus og poteter for 20 kroner. Det skyldtes selvfølgelig at den ville gå ut på dato om et par dager, uten at det spiller noen rolle. Jeg har smakt Fjordland en gang, og det smaker slett ikke verst. Det er i hvert fall mat, – middagsmat, – og bor du på en institusjon har du helt sikkert fått dårligere middager enn Fjordlands.
Da jeg føk forbi frysedisken, så jeg plutselig en sånn tilbudslapp. Denne gangen handlet det om ishavsrøye fra Vesterålen, muligens fra mammas hjembygd. 52 kroner skulle de ha for to flotte fileter, – kvalitetsmiddag til to personer. Hvorfor den var satt ned i pris, vet jeg ikke. Det handlet i hvert fall ikke om holdbarheten. Jeg hev fire pakker i kurven.
Ost og nøtter, melk og yoghurt, – jeg hadde fått det jeg skulle og satte kursen mot kassa. På veien snubla jeg i en stabel kyllingbokser. Kyllingskinke het den visst. Sånne bokser bruker vi nesten aldri, men jeg vet jo at det egner seg til menneskeføde. Når vi kommer litt for sent hjem fra jobben en tirsdag i november, når det eneste vi orker å hive sammen er salatblader, tomater, agurker, avokado, nøtter, ost og til slutt noen terninger kjøtt av et eller sannet slag, – da kommer en sånn boks til sin rett. Pris: Ti kroner boksen. For 50 kroner fikk jeg fem bokser.
Vi har høye lønninger i Norge, og bare en bitte liten del av pengene vi tjener går til mat, – og det enda mat er det eneste vi ikke kan klare oss uten. Selv om jeg har råd til å kjøpe alt det jeg vil, er det sjelden jeg forlater en matbutikk uten å ha rasket med meg noe av denne tilbudsmaten. Ikke er jeg født under krigen heller.
En gang skal jeg ha som prosjekt å se hvor billig jeg kan leve en måneds tid, men skal det være noe poeng i det, må jeg gi bort det jeg sparer til noen som sulter. Kvaliteten på tilbudsmaten varierer, men det gjør kvaliteten på dyr mat også, og alt jeg finner i butikken er føde de fleste mennesker i verden ville vært takknemlige over å kunne sette på middagsbordet sitt.
Det er jeg også.
Livet leker 