Søndag er museumusdag, og denne gangen hadde vi lagt opp til to av dem. Lørdagens skybrudd hadde reist for å plage noen andre. I bytte hadde vi fått sol og friskt, deilig høstvær.
Vi la oss på hjul ut av vår lille idylliske gate, for å sykle opp Torvegade, over Knippelsbro, ned Børsgade, og Havnegade og rundt Nyhavn.
Så snirklet vi oss opp Toldbodgade og gjennom Amalienborgplass, som må være et japansk hot spot i København. Fraværet av sommer forhindrer ikke turistene å komme til København, verken de fra Tokio eller de fra Fredrikstad.
Men verken Amalienborg eller Marmorkirken var vårt mål. Den sistnevnte legger jeg heller inn på lista over det vi skal se neste gang vi kommer hit. Nå rullet vi videre ned Bredegade (Som faktisk het Norgesgade i 200 år, men det er en annen historie), opp Esplanaden, – der er vi jo gammelkjente og inn til turens mål: Nyboder og Nyboder minnestuer.
Vi har brukt tid i Nyboder tidligere, men da var ikke museet åpent, og sist vi var der, skrev jeg visst på bloggen at jeg skar tenner over akkurat det. I dag var det åpent. Om det var! Vi hadde ingen andre forventninger enn at vi skulle få se en Nyboder-leilighet. Så feil kan man ta! Museet var betjent av et fyrverkeri av et kvinnfolk. Vi var visst hennes første gjester denne søndagen, og damen var ferdig ladet. Vi fikk en omvisning som gjorde skam på de 15 kronene vi ble avkrevd.
Hun viste oss rundt både ute og inne, fortalte Nyboders historie med en blanding av kalde fakta og sprudlende anekdoter. Hun hadde selv en tipp-tipp ett-eller-annet som hadde bodd der, og kanskje forklarte det engasjementet.
Moro var det!
Neste stopp var Arbejdermuseet. Nedover Store Kongensgade bar det. Har du ikke vært der, vil jeg anbefale Store Kongensgade Der er det litt av hvert å se. Men vi føk bare i vei helt ned til Kongens Nytorv, svingte opp Gothersgade, – som også har mye å by på, tråkket oppover, forbi Kongens have og Botanisk have, før vi hev oss inn Rømersgade der museet ligger.
Der sto det altså ingen ivrig gaid og ventet på oss, men museet innfridde likevel. Det var masse å se, spesielt interessant var framstillinga av industriarbeideren. Huset er i seg selv en opplevelse og et stykke arbeiderhistorie, men det kan du jo finne ut av selv om du tar deg en tur. I første etasje hadde de noe som het Barnas arbejdermuseum, og det hadde mye å by på for oss voksne også, – for ikke å snakke om museumsbutikken. Den måtte jeg ta meg to runder i før jeg var fornøyd. Ikke det at jeg kjøpte noe, – jeg klarte å holde meg.
Jeg tror ikke vi har noe arbeidermuseum i Norge, i hvert fall ikke i Oslo. Burde vi ikke ha det?
Det tar tid å tråkke rundt i museer, og endelig var vi sultne. Til tross for våre runde kropper, er vi ingen storspisere der hjemme. På ferie har det lett for å bli litt større frokoster, og vi blir ofte ikke lunsjsultne før i tretida, – noe som igjen fører til at vi ikke orker middag. Nå var klokka over fire, og vi var mer enn sultne. Vi syklet på kryss og tvers i området rundt Israels plass, men fant ut av vi like godt kunne dra til Kulltorvet. Der ble det smørrebød og hygge.
Så syklet vi litt hit og litt dit. Stakk innom en butikk her og en cafe der, og vips så var vi hjemme i huset vårt igjen. Bildet ble hentet fra fjorårets mappe. Sånn går det når man ikke har kamera.
Livet leker 