Skrekk og gru!

Planen var vel at Thv og jeg skulle bli skremt. I stedet hørte jeg hysterisk barnegråt ute i gangen. Ei lita jente i Halloweenkostyme rømte inn i gangen vår, livredd for de utkledde søsknene og vennene hun kom sammen med. Hun strakte armene mot meg og ville inn. Heldigvis var mamma i nærheten og kunne hente henne.

Det ringer på døra alt i ett, og når vi åpner blir vi møtt av spøkelser og skjeletter, sjørøvere og hekser, – og jammen dukker det ikke opp en og annen klovn også.

Godteskåla i gangen er snart tom, men det varer ikke lenge før dørklokka ringer seg. Da er det sengetid for små spøkelser med sukkerkick.

For en fredag!

Skoledager er rutine. Rolige, forutsigbare dager. Fag følger fag. Time følger time. Det meste er kjent. Det meste. Ikke alt.

Etter at vi hadde sett morgennyhetene, beholdt vi hele klassen udelt. Det betyr 53 fjortenåringer i samme rom. Det var matte, ligninger, gjennomgang av hjemmeoppgaver, elever på tavla, – en elev på tavla, 52 elever som så på. Hver gang en elev var ferdig med å regne, vanket det applaus.

Det er så god stemning i klasserommet i sånne morgentimer. Ungene er fortsatt litt morgenurvne. Vi voksne går rundt og hjelper, i dag var vi fem voksne som kunne hjelpe. Luksus. De fleste elevene jobber og gjør det de skal, men det foregår alltid mye av det slaget læreren ikke ser. Det er forsket på interaksjonsarbeidet i en klasse, og det er utrolig hvor mange kontaktpunkter det er mellom elevene. Jeg er ikke mattelærer, og når jeg går på sight seeing mellom pultene kommer jeg over mer enn en severdighet.

Jeg kan ikke så mye om trening, men noe har jeg skjønt. Unger som svømmer, ror, danser på toppnivå, de blir sultne. Vanligvis spiser vi ikke i timene. Vanligvis. Men innimellom (Nesten hver dag) er det en eller annen unge som holder på å sulte ihjel og umulig kan løse en eneste ligning til uten litt mat mellom talla. Denne karen er av de lynkjappe både på skolen og idrettsarenaen, men mat må han ha. Et par timer etter frokost går det i pastasalat. Merk dressingflaska oppe til venstre.

Vi hadde en usedvanlig livlig fredag sist uke. Hos naboene hadde de slått til med norsktentamen. Om en uke og en halv er det vår tur. Norsktentamen. Tema: Menneskerettigheter. Tentamen! Det betyr at jeg må begynne å kjøpe julegaver.

Tentamen varsler semesterslutt, – og noen legger jammen ut noen flere varsler. Er vi der allerede?

Skoledagen består stort sett av tre undervisningsøkter. På fredager har ungene mine gym i midtøkta. Det gir meg et lite pusterom fra dem. I bytte får jeg plangruppemøte sammen med rektor og gode kolleger. Vi møtes bak rektors kontor, og hver gang jeg er der, tenker jeg på hvor godt dette bildet hadde passet over sofaen på hytta. Det er forøvrig et elevarbeid. Fint, ikke sant?

Klokka tolv er det lunsj. På vei inn på lærerværelset går jeg forbi denne jentegjengen. De vraker store, åpne rom, kantine og sitteplasser til fordel for denne trange slusa mellom rekkverk og vegg. Der har de sitt eget lille krypinn, og de trykker seg sammen tett – tett og prater og ler som bare jenter kan. Jeg blir varm i sjela av å se på dem.

Når klokka er tolv er jeg sulten. Brødskive med leverpostei og sure agurker får slutt på magerumlinga. Litt te, en prat, litt kos, – så er vi klare igjen.

Tilbake i klasserommet er det fortsatt 53 fjortenåringer som venter på at noe skal skje. Jeg oppdager fort at jeg er alene med dem. Vi skal ha prøve om Barokken, nemlig. Hvis man ikke visste bedre, kunne man tro det ikke var orden på noe når man kommer inn i et sånt rom. Det er mye folk, mye lyd, mye kaos. Ikke noe er merkelig med det. Sånn er det også når voksne kommer inn i et rom etter en lang og deilig lunsj. Å insistere på ro før jeg deler ut prøven, ville være å sløse med tida. I stedet går jeg raskt rundt og deler ut, drar noen pulter lenger fra hverandre, legger en bunke bøker på gulvet, – og ettersom jeg deler ut prøver forstummer uroen. De som har fått arket lukker munnen, åpner hjernen og begynner å skrive. Når den siste har fått prøven sin byttes prating og uro ut med fullstendig ro og intens jobbing.

Men det varer jo ikke. Prøven er liten og fort unnagjort, og forventningene om litt fredagshygge ligger i lufta. Noen leverer, begynner å prate litt, noen ler, noen går ut av rommet, en går bort på lærerværelset for å hente en lærer til. Vi er klare for litt kos.

I forrige uke gikk det opp for oss voksne at vi har pressa småkrypa i klassen i meste laget. Det er prøver og framføringer og lekser i store mengder. Alle lærerne er klare for å evaluere i sine fag, alle vil være i rute, – og så er det bare for ungene å jobbe, jobbe, jobbe. Det var tid for å stoppe opp litt og løsne på snippen. Det gjorde vi i dag.

Da den siste prøven var levert (og Snorre hadde helt en liter vann nedover nakken på Jonas, som hevn for at Jonas hadde helt vann på t-skjorta hans tidligere på dagen og begge hadde tørket opp), – kom de andre lærerne tilbake, både han som hadde stekt vafler til oss, han med den bitte lille babyen og hun med den store babyen. Fjortenåringene blir myke i blikket, og små lyder av typen åhhhh, næmmen oj, så søt høres over hodet på den lille.

Skoledager er rutine. Rolige, forutsigbare dager. Fag følger fag. Time følger time. Det meste er kjent. Det meste. Ikke alt.

Ikke hver dag.

Mattelærer i sinn og skinn

Ingen ting overlates til tilfeldighetene, – alt skal fremme læring: Kaffe til den store, te til den lille, adekvat påkledning og selvfølgelig Non Stop til den som regner riktig.

Mattelekser – here we come!

Guds lam, sauer og sånn

Vi var altså på Astrup Fearnley, – vårt nye opplevelsessenter. Når man er på tur med barn, bys det dessuten gjerne på ett og annet gullkorn.

La oss rykke tilbake til den lille stunden foran Damien Hirsts God alone knows. Store C er fokusert og interessert. Lille M synes i grunnen vi kan gå videre, – men så våkner hun med et rykk:

Store C: Det er jo som Jesus på korset, jo.

Jeg: Ja. Har du hørt at Jesus blir kalt Guds lam?

Lille M (Høyt og skjærende inn fra sidelinja): Hæ? Sævven til Gud?

Medbrakt musikk

Hva skal man egentlig med lydanlegg i bilen.

Astrup Fearnley – Barnemuseet

Det skulle vært Kon-Tiki-museet, – men det lot vi ligge. VI perioden 10. oktober til slutten av november bygger museet om i underetasjen. Dette for å kunne tilby et mer spennende museum på sikt, kunne de fortelle oss på nettsidene sine. Snakk om å kjenne sin besøkelsestid midt i det første Kon-Tiki-rushet siden 1950-tallet. Så får det være at store C har lært om Thor Heyerdal på skolen akkurat nå. Vi får komme tilbake til våren.

Det finnes da andre museer.

Thv og jeg hadde lyst til å se nye Astrup Fearnley, og det skulle vise seg å være et godt valg for ungene også. På Astrup Fearnley var det et tilbud for barn i dag: Bli med Rasmus på oppdagelsestur. Vi passet på å komme tildsnok til at ungene kunne være med på en samling der. Det ville de ikke. De heller gå med oss voksne. Desto hyggeligere.

Det var så utrolig mye å se, og aldri har jeg opplevd et kunstmuseum appellere så mye til barn. Ikke så rart kanskje. Her var det digre formater, sterke farger, spennende skulpturer og et materialvalg som virkelig fikk oss til å lene oss fram alle fire.

Noe av det første vi stoppet opp ved var Liu Weis Love it- Bite it. Kjente bygninger fra hele verden samlet i et slags tablå på gulvet, blekt, skjevt og utflytende som om det var laget av voks og var i ferd med å miste formen og skli fullstendig ut i varmen. Ungene lurte på hva det var laget av, og selv om vi voksne gjettet det, brukte vi QR-koden på veggen, logget oss inn og fikk et lite foredrag på øret. Love it-Bite it er laget av stykker av oksehud som er sydd sammen.

Fra oksehud bar det over til bly: Anselm Kiefer: The High Priestess.

Som regel må man holde fingrene fra fatet når man er på museum. Ikke sånn på Astrup Fearnley, – i hvert fall finnes det noe man kan ta og smake på. Denne giganten kunne C og M gå helt inntil, kjenne på og studere på nært hold, – og det gjorde de. Lenge!

Sa jeg smake på? Det var bokstavelig ment. I den gode oppdragelses navn, spurte vi først. På gulvet lå et hav av lyse-blå drops. Hele tiden var det noen som flyttet på det, og folk plukket opp en bit og spiste, og på den måten endret sukkertøyflaten seg hele tiden. Moro for unga!

Jeg har ikke tenkt å leie dere gjennom hele Astrup Fearnley. Ikke leide vi oss selv gjennom hele museet heller. Det ville blitt for voldsomt,. Ikke minst for ungene. Det er sterke inntrykk for en liten barnesjel, og jeg tenker at vi kanskje ikke stoppet tidsnok i dag, mens leken ennå var god. Likevel er det mer enn nok å komme tilbake til.

Man kan jo lure på hvilke referanser unger på ni og ti år har, for referansene spiller en viktig rolle i det meste av den kunsten vi så i dag. Den som var mest interessert var C. Han er av den ettertenksomme typen som rusler rundt i verden og vurderer og tenker før han sier noe.

Han ble stående lenge foran Damien Hirsts God alone knows, leste seg gjennom de engelske tekstene og kunne fort trekke paralleller til Jesus på korset. Men hvem var de to andre? Og plutselig sto jeg der og fortalte om røverne på korset, og hvorfor sto det afraid under det ene lammet? Det var en merkelig opplevelse for en liten gutt som mistet mormoren sin for et par dager siden.

Det ble mye Damien Hirst, og akkurat han snakket vi en del om i bilen innover. Vi voksne tenkte Mother and child divided kunne bli i sterkeste laget for to små. Det ble det absolutt ikke. De syntes det var spennende, nærmest som å være på zoologisk museum. At kua og kalven var delt i to, affiserte dem ikke det minste, i hvert fall ikke i negativ forstand – men de lurte på hva divided egentlig betydde. Her betyr det jo så mangt.

Det var noe helt annet enn delte kuer og korsfestede lam som ble for sterk kost for ungene, og da vi plutselig fikk Jeff Coons og Chiccolina midt i fleisen, kom jeg på at det var noe vi hadde glemt. Dette ble litt for mye for ungene, særlig for M. Hun holdt hånden for ansiktet og sa på sitt veslevoksne vis at det var ubehagelig å se på, noe hun fikk beskjed om at hun slett ikke behøvde. Det var mange barn rundt Jeff Coons bilder i dag, men de hadde antagelig med seg noen voksne som hadde hatt vett og forstand på å forklare ungene sine litt i forkant. Det glemte vi. I stedet måtte vi ta det igjen i etterkant. Nest best fikk være bra nok i dag.

Da vil litt senere passerte Damien Hirsts Adam and Eve exposed, kom C med dagens deiligset spørsmål. Med sin lyse, nysgjerrige barnestemme spurte han så flere enn vi måtte dra på smilebåndet: Du Hege, – hva er det med kunstnere og tisser?

Ja, si det du, C. Kanskje handler det ikke om kunstnerne, snarere om hva de som eier kunsten på Astrup Fearnley har valgt å kjøpe inn.

Og så var det Michael Jackson and Bubbles. Selvfølgelig måtte vi se den. C elsker Michael Jackson, og dette var også en måte å se ham på. Den var faktisk nydelig: forgylt, blank, sart, et bilde på en falsk uskyld – en gigantisk nipsfigur for bokhylla.

Da vi dro ut på Tjuvholmen i dag, var jeg egentlig mer opptatt av å få se Renzo Pianos bygning enn det som var inne i den. Jeg så et intervju med Piano og ble veldig betatt av det ydmyke vesenet hans. Likevel glemte jeg bygget, og hvis han var ærlig, er det vel nettopp det han ønsket. Likevel skal jeg nok låne øyne til det en annen gang. Verken Thv, C eller M blir vanskelige på be hvis jeg vil tilbake. Kanskje til våren en gang.

Hygge

Vil du meg noe?

bokhylla.no

Jeg har brukt den før, og i går var jeg innom igjen. http://www.bokhylla.no, er en del av det digitale nasjonalbiblioteket, et fantastisk rom å være i. Siden sist jeg var inne, har nasjonalbiblioteket fornyet tjenesten, og den er virkelig bra. Foreløpig har de digitalisert over 114 000 bøker. Planen er å runde 250 000 om fem år. Fantastisk!

Boksidene er avfotografert, og leservennligheten er ikke av de beste. Det er til å leve med. Viktigst er det at bøkene ligger der, at det er søkbart og absolutt brukelig.

Akkurat i dag har nasjonalbiblioteket fått ganske skarp kritikk. Fordi tekstene er skannet, er de ikke lesbare for ulike leseverktøyer av det slaget blinde og svaksynte bruker. Det er selvfølgelig ikke bra, men det kan ikke ta fra meg gleden.

Min agenda var Dorothe Engelbretsdatter – igjen. Vi holder på med barokken i 9B, og jeg ville lese meg opp litt. Da søker jeg altså på Dorothe Engelbretsdatter. Opp kommer ei liste med bøker der hun er nevnt i større eller mindre grad, – også de hun selv har skrevet. Så er det bare å klikke seg inn på en av dem og lete. Det fantastiske er da at søkerordet, i dette tilfellet Dorothe Engelbretsdotter, er gulet ut gjennom hele publikasjonen. Først kikker jeg på innholdsfortegnelsen, og så kan jeg bla meg gjennom boka og lese det jeg vil.

Denne gangen fant jeg en gammel hovedfagsoppgave fra 1970, og der var den ettermiddagen opptatt.

Det går godt an å lese hele bøker i bokhylla.no, og jeg ser ikke bort fra at jeg vil gjøre det en gang imellom. Selv om du går ut og inn, husker den hvor du var i teksten, og du blir spurt om du vil fortsette der du slapp sist. Hovedbruksområdet er nok likevel å finne fram til sitater, tekster, utdrag man trenger i en eller annen forbindelse, og dette er selvfølgelig et skattkammer for lærere, studenter, forfattere og forskere. Bare læreboksamlingen er grunn nok for å bruke bokhylla.no. Noen av de gamle bøkene er ikke å få verken i bokhandel eller på bibliotek, og dette er altså den eneste stedet de er tilgjengelige.

Og så liker jeg navnet så godt: bokhylla. no

Helt slutt er det ikke ennå

Vi har vært en tur på hytta i helga. Bare en liten tur.

Thv måtte prøve den nye motorsaga, og dessuten skulle vi se at alt var i orden til Henrik invaderer kåken neste helg. Det var det. I orden altså. Nesten Et par senger måtte få nytt sengetøy. Doen måtte tømmes. Flueskiten i vinduskarmene måtte fjernes. Men nå er det i orden. Helt i orden.

Det var fint vær i går. Nesten fint vær. Innimellom regnet det litt. Men midt på dagen var det sol. Varm og deilig sol. Da vi var ferdige og den obligatoriske rapporten skulle skrives i hytteboka, tok jeg med meg kaffen og satte meg ut. Det var varmt og fint, og jeg tenker at det er noe av det som er forskjellen på sommerhuset og byhuset. Hadde jeg vært i byen, ville jeg neppe satt meg ut med kaffen. Jeg vet ikke hvorfor, men sånn er det bare. På hytta er vi ute hele tida.

Det er altså ikke slutt riktig ennå. Ikke for oss. For denne karen er det derimot helt slutt. Han har antagelig styrtet inn i vindusruta og falt død om på stedet. Så har han fått ligge der i fred på verandaen mens mikrobene har gjort sitt. Vil du ta ham nærmere i øysensyn, er det bare å klikke på bildet. Hvor lenge han har ligget der vet jeg ikke. Det er tre uker siden sist vi var på hytta. Nå er han i hvert fall død. Ikke begravet, men død. Han ligger nede i lyngen et sted, og det fikk meg til å tenke på noe.