Gjør det selv! En historie om moderne seleksjon.

Denne overskriften er hentet fra ei lita novelle med samme tittel. Novella er skrevet av Gunnstein Lye. Han var femten år gammel da teksten ble trykket i Saftbobler – 26 noveller av ungdom (Gyldendal,1994).

Jeg kom til å tenke på Gjør det selv-novella her om dagen. På nyhetene kunne vi høre historien om den danske sæddonoren som kan ha ført en genetisk sykdom videre til noen av sine biologiske barn. Også norske kvinner har fått sæd fra denne donoren, som visstnok er far til over 40 barn.

Jeg leste om denne saken i avisene, og jeg hørte om det på radio. Der ble en av mødrene som har fått sæd fra Nordisk Cryobank intervjuet, og det var da den datt ned i hodet mitt, den gamle novella: Gjør det selv! En historie om moderne seleksjon. Selvfølgelig er det skremmende og tragisk å få vite at ens barn muligens har arvet en alvorlig sykdom. Det er det for alle foreldre, uansett hvilken måte de har blitt unnfanget på – det vet vi mye om. Det som forstyrret meg var indignasjonen over at ikke sæden ikke var godt nok kontrollert, sinnet over at det lille barnet kanskje bar på en arvelig sykdom. Jeg vet ikke hvor presist man kan kontrollere sæd for å utelukke genetiske sykdommer. Kanskje det er ett av poengene med å kjøpe sæd, at man skal vite hva slags barn man får? Da den sinte mammaen også påpekte at hun hadde betalt mange penger for denne sæden, fikk jeg noen rare bilder inne i hodet mitt. Det er noe som skurrer her, noe som ikke bare handler om engstelse for et elsket barns helse.

Gjør det selv! En historie om moderne seleksjon er en science fiction novelle. Den handler om Lynda Johansen som har spart for å få råd til et skikkelig barn. I fem år har hun og mannen knapt unnet seg klær eller gaver, – alt har gått på sparekontoen. Den dagen de går i kjøpesenterets biologiavdeling for å kjøpe seg et befruktet egg, kan de gå forbi alle tilbudsplakatene som tilbyr barn med uvesentlige småfeil eller lav intellingens. Embryoet Lynda får satt inn i livmoren skal gi et sunt, intelligent og vakkert barn. Ved hjelp av syntetiske gener kan de være sikre på at alt blir som de forventer.

Sånn går det også, – inntil noe uventet hender:

Så skjer det umulige: Gutten dør av hjertefeil seks år gammel. Men ingen sørger av den grunn. Lynda Johansen har rett på et nytt egg. Hun vet godt at barn med syntetiske gener alltid har ti års garanti.

Og sånn slutter novella. Gjør det selv! En historie om moderne seleksjon.

22 responses to “Gjør det selv! En historie om moderne seleksjon.

  1. En tankevekker! Det skurrer litt for meg også hvis man tenker at barn (evt. sæd) kommer med garantirettigheter.

    • Jeg merker i hvert fall at grensene flyttes i forhold til hva man kan forvente seg når man får barn. I det øyeblikket man betaler for sæden, så blir det liksom stuerent å si at den skal være testet og garantere for et friskt (pent, intellingent, atletisk?) barn.

  2. Tror jeg foretrekker gamlemåten, med alt den medfører av ukontrolerbarhet.

    • Det kan du si. Men det er nå greit med de andre måtene å lage barn på også, – men reklamasjonsrett på barn klarer vi oss fint uten.

      • Yngstemann er multifunksjonshemmet, men det har liksom aldri vært et tema det du tar opp over her.
        Ja, det finns flere måter, men mitt inntrykk er at faren for medfødte funksjonhemminger er større med dagens metoder i forhold til gamlemåten. Men ære være de som tar belastningen med de moderne metodene

      • Det handler vel kanskje om antallet barn, Kamelryttersken? Jeg mener, – når vi lager barn på gamlemåten, får de fleste av oss bare et par – tre sykker av dem. Genene våre, enten de er friske eller kan gi sykdom, havner i et meget begrenset utvalg av menneskeheten. En sæddonor derimot, spiller ikke sin sæd på marken, for å være litt bibelsk. I stedet blir den opphav til veldig, veldig mange barn. Skulle det da være en arvelig sykdom innblandet, vil denne kunne spres til et uforholdsmessig – og unormalt – antall unger. Sett i det perspektivet forstår jeg tanken om at donorsæd må sjekkes på en helt annen måte en vanlig pappa-sæd. Likevel liker jeg ikke måten man snakker om dette på.

  3. Reblogged this on sotengelen and commented:
    Dette er første gang jeg reblogger, men av en eller annen grunn traff dette innlegget meg. Hvorfor tror jeg ikke jeg skal si så mye mer om nå.

    Les det, tenk og slå gjerne opp novellen også.

  4. sotengelen

    Håper det er greit at jeg reblogget dette.

  5. Jeg må innrømme at jeg blir forstemt over antallet barn. 40 unger fra én og samme donor er veldig mange mennesker! Men det er mulig jeg bare er gammeldags.:-/

    • For øvrig så blir jeg også litt usikker på hvor «lurt» det var av foreldrene å gå ut til avisa med navn og bilde på seg sjøl og ungen. Det er bare et googlesøk mellom dem og barnefaren og andre søsken nå og jentungen har ikke noe hun skulle ha sagt til evig googletid.

      • Jeg tror vi er enige om at det ikke var særlig lurt. Da vi så dette på nyhetene på skolen, var det faktisk flere av mine elever som sa: «Stakkars unge. Det høres ut som om de ikke ville hatt henne hvis hun hadde fått den sykdommen.» Sånn kan det se ut fra et ungt perspektiv.

      • Jeg tror vel det handler mest om at foreldrene til jenta ble veldig redde. Men, ja, det kan jo tolkes som indignasjon og ønske om perfekt «vare».

        Men det er en balansegang dette mellom å fortelle en historie og å ta hensyn til barnets personvern, og her tror jeg bestemt de hadde gjort veldig lurt i å være anonyme. Det er nesten så jeg vil påstå at VG kanskje burde kikket litt bedre på Vær varsom-plakaten med tanke på at det er mindreårige barn involvert og et så ungt barn at hun ikke har noen mulighet til å ta valg på egne vegne.

  6. Reblogger denne jeg òg🙂
    Helt klart forskjell på førti med samme far og fire

  7. Ja du rammer lige ned i den ømme tå, Hege, det er noget mærkeligt noget, at følelserne for liv på denne måde forflygtiges, at ansvaret flyder over på en klinik og en forskning, som tager sig betalt og lover guld og grønne skove; lægen i DR1-TV sagde, at «trods denne risiko er risikoen for genetiske sygdomme ved donorsæd mindre end ved almindelig befrugtning – hvem kender egentlig deres partner så godt?» sluttede han vistnok. Det kunne jeg ikke lide.

    Der er mange børn undfanget på denne måde, og somme tider er det måske berettiget, men bi-virkningerne, ansvarets flyttelse, er meget uheldig.

    Jeg har i radioen hørt en historie om to kvinder, som fik en mand til at give dem sæd og klarede befrugningen med håndkraft. Det lykkedes fint. Men man kan spørge om ikke barnet har ret til at kende sin biologiske far/mor/ophav. Det er et rimeligt krav, også hvis der er tale om manipulering med befrugtningen.

    • Den norske lovgivinga ble endret for noen år siden slik at barn født etter endringen og ved hjelp av donor gjennom det norske helsevesenet har rett til å få vite hvem donor er når de blir myndige. Men om man ikke ønsker at barnet skal kunne finne biologisk far eller man ikke oppfyller kravene til å motta denne typen assistert befruktning (f.eks. at man er for gammel) velger fremdeles en del norske kvinner å benytte seg av donortilbud utenfor landet.

  8. Det er en svær balanceakt.
    Vi har faktisk -uden sammenligning iøvrigt- været helt samme problemstilling igennem indenfor avl af kvæg.
    Vi startede med at være så benovede over vor evne til at udvælge, at vi lod de tyre som kom gennem udvælgelsen blive far til utallige kalve.
    Senere opdagede vi, at ingen var fejlfri -uanset vor store genetiske viden- og derfor er der nu begrænsning på, hvor mange kalve vi lader en enkelt tyr være far til.

    Inden for genetik findes det fejlfri produkt heldigvis ikke, og derfor vil vi se denne type sager komme frem igen og igen.

    • Det var en interessant opplysning, Farmer. Jeg visste faktisk ikke at det var begrensninger på hvor mange inseminasjoner man kunne bruke en okse til. Kanskje noe å tenke på for cryo-menneskene. Jeg vet at mange bare mener at barn skal komme til på den naturlige måten. Til tross for dette innlegget, så er altså ikke jeg der. Jeg synes det er flott at vi mennesker kan løse utfordringene naturen gir oss på mange områder, – også når det gjelder ufrivilllig barnløshet. Jeg er heller ikke veldig redd for den psykiske delen, dette med at barn ikke kjenner hele sitt opphav. Selv om det nå gjelder mange fler individer enn tidligere, har det alltid vært sånn. Visst setter det igang tanker. Visst kan det være noe negativt knyttet opp til det,- men jeg kan ikke se at dette er alvorlige nok innvendinger. Det er når folk begynner å ha forventninger til de barna de skal få, at jeg blir ubekvem, og jeg tenker at veien kanskje er kort til en verden jeg ikke liker. Kanskje hver donor bare skulle bli far til 4 – 5 barn? Kanskje man ikke skulle sjekke sæden for noe som helst.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s