Ennå holder vi litt på sommeren, eller kanskje det er sommeren som holder på oss. Ute er hagen fortsatt grønn og full av blomster, og den lurer oss nesten til å tro at det er juli og ikke september. Det er et lureri vi kan leve med.
Men det er altså september, snart oktober, – og så kommer vinteren med alt det jeg ikke liker. Da er det best å være forberedt. I år har vi ikke klart å produsere nok ved selv, og det var ingen vei utenom.
Da vedbilen kom, ble Thv mer enn fornøyd: En Unimog! Hadde det vært han som skrev denne posten, ville dere blitt presentert for bilder av understell og andre intime deler på den digre bilen.
Han kunne sine ting, sjåføren. Uten å nøle rygget han inn mellom portstolpene, og vips hadde vi en og en halv favn tørr, fin bjerkeved i oppkjørsla vår.
Sånn så det ut på fredag. Nå er alt borte. I løpet av helga har vi stille og rolig fått alt på plass i kriker og kroker. Thv har gjort mesteparten, fylt trillebårer og stablet i kjeller og uthus. På søndag hjalp jeg til med de siste lassa, og så var jobben gjort.
I kjelleren fikk vi plass til litt under en favn, – tre lag ut fra veggen. Denne veden rører vi ikke før det blir riktig kaldt og ufyselig ute. Mens det ennå er levelig å gå ut, krabber vi under verandaen ute og plukker ved der.
Men ennå er det altså sommer, nesten, litt, – og veden skal få ligge i fred for oss ennå noen uker. Fram til da skal vi plukke tomater i hagen og kose oss med den siste sommerresten.
Livet leker 