Når fjortenåringer analyserer politisk retorikk

På skolen vår ser vi nyheter med elevene så godt som hver dag. Det er det lureste grepet vi noen gang har tatt. 53 unger og et par voksne ser fem minutter nyheter, og så prater vi om hva vi har sett. Branner og bilulykker går vi forbi. I stedet dveler vi ved politikk og de store kriminalsakene. I fjor ble jeg av og til slått i bakken av hvor grenseløst uvitende elevene var, hvor lite de forsto. Ord og begreper fra politikkens verden var fullstendig ukjente for dem, og det var vanskelig å føre en vettig samtale. Sånn er det hver gang jeg begynner på ny runde med små åttendeklassinger, og et lite øyeblikk fortviler jeg: Dette går aldri bra!

De fleste ser verken nyheter eller leser aviser hjemme, og da er det ikke å forvente at de skal kunne delta. Langsomt og møysommelig jobber vi med saken, så langsomt og møysommelig at vi lenge føler at vi ikke kommer av flekken. Vi øver og øver, ser nyheter, forklarer alle vanskelige ord, lokker dem til å si hva de tenker og mener og tror. Litt etter litt kommer noen på banen. Parallelt undervises de i historie, politikk – alt det som kan bygge opp forståelsen.

Og så løsner det. Plutselig løsner det!

Nå går de i niende klasse, og en og annen dag ser jeg lyset i øynene på noen av dem, og jeg kan til og med høre et lite: Å ja, – er det sånn det er. Forrige uke hørte vi utdrag fra Mitt Romneys tale til landsmøtet. Torsdag hørte vi utdrag fra Barak Obamas tale til sine feller. Hva tenker dere?, spurte jeg. Nå som dere har hørt dem begge. Ikke tenk så mye på innholdet, men hva skiller måten de kommuniserer på?

Ballen var i lufta, men jeg var veldig usikker på om noen ville ta den.

Ronny: Atte, atte, – han Mitt Romney er liksom mer sånn kaksete, sånn glatt, og jeg føler at han viser fram at han er fra en mer velstående gjeng, liksom. Derfor liker jeg Obama bedre.

Ingen dårlig observasjon. Obama understreket til og med sin plass blant den gemene hop ved å kommentere at han egentlig ikke burde være på møte med ungene sine så sent om kvelden. De skulle på skolen dagen etterpå, nemlig.

Sivert: Æh, – fader, – jeg glemte hva jeg skal si. Jeg kommer på det. Vent litt.

Glimrende. Når en elev tør å hive seg utpå, for så å glemme hva han skulle si, – så ser de andre elevene at det ikke er så farlig om ikke alle ordene er på plass med en gang.

Astrid: Han Mitt Romney var liksom så skråsikker. Han sa liksom at han skulle fikse alt, og at det kom til å gå lett, mens Obama sa at det helt sikkert kom til å bli veldig vanskelig å få skikk på alt.

Hun hadde altså fått med seg at Obama presiserte at ingen kunne få til alt på fire år, og at det fortsatt var en lang vei å gå.

Sivert: Jeg kom på det. Akkurat. Barak Obama prøvde liksom å være mer realistisk.

Ser man det: Sivert hektet seg på Astrid. Da hun sa hva hun tenkte, kom han på at det var omtrent det han selv ville si, – og så formulerte han det på en annen måte.

Pål: Men er det lurt av Romney å si sånn rett ut at han skal skaffe folk jobb i stedet for å redde miljøet? Da mister han jo de velgerne som er opptatt av miljøet.

Mon det, Pål, – mon det.

Therese: Da Romney talte, vitsa han om Obama og prøvde å drite han ut, sånn at folk lo. Det gjorde ikke Obama.

Jepp! I det lille utdraget vi så på NRK, fikk Romney salen til å skratte av Obama,- og da la jeg merke til at flere av elevene himlet med øynene.

Hele seansen tok et par minutter, – men det var dagens viktigste minutter for meg. De er på glid, så til de grader på glid. Når bare noen tør kaste seg utpå, spille ball med argumenter, kjenne etter hva de har forstått og hva de mener, – da kommer flere snart etter, og om ett og et halvt år er de verdens mest reflekterte tiendeklassinger, – i hvert fall vil de overgå mange voksne både i politisk kunnskap og refleksjonsevne. Jeg vet det, for jeg har sett det skje før; og det bringer pinadø verden framover.

At Obama ruler over Romney i klasse 9B er det heller ingen tvil om.

13 responses to “Når fjortenåringer analyserer politisk retorikk

  1. Strålende. Jeg har hatt lyst til å gjøre det der i mange år, men tror ikke jeg hadde fått med faglærerne på det. Hvis dere skulle ha bruk for har jeg laget et oppgavesett til arbeid med aktuelle nyhetssaker her: http://nyheter.pen.io

    Fortsett å kjempe gode kamper!

  2. Jeg sier alltid takk for oppgaver. Skal ta en titt på det.

    Klart du får med lærerne på dette, – men først og fremst må du få med rektor. Legg fram forslaget for plangruppa. Hos oss har vi tre undervisningsbolker. Den første fram til ti, den andre fram til tolv og den tredje fram til to. Mellom øktene har vi altså to halvtimes pauser. Så langt det er mulig, forsøker vi å legge ett fag pr økt, sånn at vi slipper 45 minuttere. De er så ineffektive. For å få det til å gå opp, kjører vi ulike planer i odde-/partallsuker, – f eks 2 timer (4 enkle) i samfunnsfag i oddetallsuker og 1 i partallsuker. Det går stort sett, men logistikken sier at noen 45-minuttere må vi ha.

    Når ungene har gym, mat og helse osv i morgenøkten får de ikke sett nyheter. Noen får seks morgennyheter i uka, andre tre. Det varierer også fra år til år.

    Det går også an å se nyhetene i samfunnsfagtimene, selvfølgelig. Men utstyret må jo være på plass: En skikkelig TV eller prosjektor, skjerm og hissig nettforbindelse. Skal du bruke TV2, må du også ha et SUMO-abonnement.

    Gudd løkk!

  3. Jeg får jo klump i halsen når jeg leser dette! Dette blogginnlegget burde være pensum på lærerskolen!

  4. Flott prosjekt!

    Den enkelttimen jeg husker best fra skolen var fra starten av Gulfkrigen. Jeg gikk på Videregående og norsklæreren dukket opp til timen med to aviser. Dagbladet og VG. Det kan ikke ha vært første gulfkrigdag, den hevder Wikipedia var 2. august, men det var noe viktig.

    Vi brukte norsktimen på å analysere forsidene på avisen, de var nemlig _meget_ forskjellige. Snakket om nyhetsformidling, virkemiddel avisene (og politikere og andre) bruker. Jeg forsto godt hva læreren ville, hun ville gi oss rom til å snakke om det som var dramatisk og viktig, men samtidig få inn i hodene våre at vi ikke bare må svelge nyheter uten å tenke over at det har gått gjennom et filter før det når oss. Smart dame.

    • Jeg husker også noen sånne timer fra min egen skoletid, anne-moseplassen. Rart det der. Det å lære kildekritikk har en overføringsverdi til livet utenfor skolen også.

  5. Bra blogginnlegg, men du er ikke helt nøytral og det skal vi vel være? Ikke pro Obama, Romney eller noen annen, men mulig du er mer nøytral når du står i klasserommet – hva vet jeg.
    Å se og diskutere nyheter er et must i faget samfunnsfag…

    • Jeg prøver å være så nøytral som jeg kan, Petra, – men jeg klarer det neppe. Ikke noe mer enn folk flest. «… og det skal vi vel være», skriver du, Klart vi skal, men når man er sammen med elevene ti timer hver uke, sånn som jeg er, da skinner jeg og det jeg står for gjennom i så mye annet enn diskusjoner om politikk. Vi snakker jo om så mye, og jeg sender helt sikkert ut massevis av signaler, sånne som de skarpe ungene snapper opp. I tiendeklasse har ofte de elevene som selv er politiks engasjerte plassert meg for lenge siden, og da hender det faktisk at vi har noen skarpe diskusjoner.Hvis det kan være en trøst: De elevene som melder seg inn i politiske partier på ungdomsskolen gjør det gjerne i tiende klasse. Hittil har mitt politiske ståsted tydeligvis ikke vært styrende🙂

    • Kan være med på at det ikke er dumt å gi INNTRYKK av å være nøytral.
      Men om de som lærte meg om politikk faktisk hadde VÆRT helt nøytrale tviler jeg på om det hadde fungert. Tro ikke at unger ikke kan være lunktenhet, og en lunken læremester sporer skjelden til engasjement.

      Dessuten. Har du en overbevisning som du prøver å skjule virker da det langt mer suspekt. Husker dette fra min egen skolegang. Hadde noen lærere som nekta å fortelle hvor de forholdt seg politisk, men da vi skulle lære de forskjellige samfunnsfaga satt vi der med en underlig følelse av at vi var i ferd med å bli skolert, uten å vite hva vi blir skolert til.

      • Jeg gir heller ikke inntrykk av at jeg er nøytral. Jeg skal jo nettopp trigge elevene mine til å lytte, lære og ta standpunkt, – men ikke mine standpunkter. Det jeg mener er at jeg ikke flagger mine egne presise politiske sympatier. Likevel gir jeg jo uttrykk for et verrdisyn, og jeg er engasjert. Mitt viktigste argument for at dette går bra, er at elever som melder seg inn i politiske ungdomspartier sprer seg over hele spekteret. Med andre ord kan jeg ikke beskyldes for å pushe noen i en bestemt retning.

  6. Herlig. Det er ikke dumt med forståelse av de politiske «knepene» selv om man bruker andre lands politikere og så får de med språk, samtidig.
    God jobb videre.🙂

    • Takk for det, mormor. Vi må ta de nyhetene vi får, og akkurat nå har det vært mye USA og valgkampstart. Det morsomme med det, er at vi kommer til å få med oss hele denne valgkampen sånn i små porsjoner. Det er moro.

  7. Tilbaketråkk: Lærer på mislykka fisketur i Barentshavet | Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s